Portrettbilde av Anja Sletteland

Anja Sletteland

Å male farger med gråblyant

To bøker viser på hver sin måte hvor underutviklet det norske språket er for å forstå rasisme.

Hvorfor er det så vanskelig å snakke åpent om rasisme i dag? Vi ser det hele tiden, i offentligheten, i sosiale medier og i mange andre sosiale sammenhenger: Noen reagerer på en ytring de opplever som rasistisk, og blir møtt med anklager om at de truer ytringsfriheten. Noen klager på en eller annen urett de har opplevd på bakgrunn av sin hudfarge, og utløser et skred av klagemål fra andre som også har opplevd noe kjipt her i livet. Noen ber om å bli tatt litt mer hensyn til og blir beskyldt for å «trekke rasismekortet» og bidra til krenkelseshysteri.

To bøker som kom på tampen av fjoråret, Rasismens poetikk av Guro Sibeko og Rasismens retorikk av Frode Helland, setter denne problemstillingen i et litt nytt lys.

Sibekos Rasismens poetikk handler om hvordan rasisme kommer til syne i Norge i dag. Bokens tittel kan føles litt misvisende – en poetikk er strengt tatt en tekst om hvordan man skal dikte, mens dette er en essaysamling der hvert kapittel begynner med et dikt. En rød tråd gjennom hele boken setter likevel ordet «poetikk» i et nytt lys. Det handler om ikke å være i stand til å kommunisere hva man tenker, føler og erfarer fordi man mangler et språk – eller rettere sagt, at majoritetsbefolkningen aldri har prioritert å lære seg begreper som forklarer verden slik du opplever den. Hellands Rasismens retorikk undersøker sentrale troper og figurer i rasistisk retorikk, og det virker som om formålet er å dokumentere at rasisme fortsatt finnes i det norske samfunnet. Boken viser frem likheter mellom dagens rasisme, som mange hardnakket benekter at eksisterer, og 30-tallets antisemittisme – som de aller, aller fleste fordømmer.

Det mest påfallende med å lese disse bøkene i sammenheng er hvor forskjellig Sibeko og Helland ser på rasisme, og hva som skal til for å løse problemet. Selv om forfatterne sikkert ville satt pris på hverandres bøker – de deler et åpenbart genuint antirasistisk engasjement – virker det som de lever i hver sin tid. Mangelen på et felles språk, som Guro Sibeko er opptatt av, forklarer mye av årsaken.

Rasismens poetikk inviterer leseren inn i et nytt språkfellesskap, der begreper som «melaninrik», «kokosnøtt», «mikroaggresjoner», «privilegier», «interseksjonalitet» og «skjørhet» står sentralt:

Jeg håper du vil ta deg tid til å bli kjent med de ordene, for sånn det er nå, virker ikke språket mitt særlig godt. Jeg kan bare bruke det til å snakke med akademikere som har studert rasisme i årevis, eller folk som har blitt utsatt for rasisme hele livet. Skal jeg snakke med andre venner, kolleger, slektninger eller naboer, må jeg fortsatt knote på et språk som ikke finnes, bruke ord som er lagd for andre virkeligheter. Det er som å male farger med gråblyant. (s. 19) Rasismens poetikk er ingen fagbok, men den plasserer seg tydelig i en nå ganske etablert tradisjon som ser sammenhenger mellom ulike former for utsatthet i samfunnet. Sibeko beskriver følelsen av utenforskap på en måte som de fleste som i løpet av livet har opplevd å være en outsider, kanskje kan kjenne seg igjen i. Hun forteller om rotløshet, av alltid å bli definert av det som skiller en fra fellesskapet, av å være den som alltid har dårligst forhandlingsposisjon når konflikter oppstår.

Rasismens retorikk tilhører et annet paradigme innen antirasistisk tenkning, der rasisme primært anses som umoralsk, uvitenskapelig og – sett i et historisk perspektiv – potensielt katastrofalt. Forfatteren er professor i nordisk litteratur, dekan ved HF-fakultetet og mangeårig leder for Senter for Ibsen-studier ved Universitetet i Oslo. I denne boken er Frode Helland spesielt opptatt av dehumaniserende retorikk som fremstiller «de andre» som farlige, onde eller uintelligente, og som dermed bidrar til å legitimere diskriminering og overgrep. Sett i lys av 22. juli 2011 og det rasistisk motiverte drapet på Johanne Zhangjia Ihle-Hansen i fjor, er denne typen retorikk spesielt viktig å forstå og bekjempe.

Rasismens retorikk utgir seg imidlertid for å være en bok om rasistisk retorikk i offentligheten mer allment, og da blir dette perspektivet litt snevert. De siste 10–15 årene har minoriteter i langt større grad enn tidligere tatt – og fått – ordet i offentligheten, og satt rasisme, antisemittisme og islamofobi på agendaen fra de utsattes perspektiv. Denne utviklingen har skapt et betydelig større begrepsapparat for å forklare hva rasisme er, som Guro Sibeko er inne på. I Rasismens retorikk glimrer de utsattes perspektiv med sitt fravær. Helland refererer noen steder til amerikansk forskning som sier at rasistisk retorikk er skadelig for gruppene det gjelder, men sier lite om hvordan. Dermed bidrar boken – helt sikkert uintendert – til å usynliggjøre minoriteters perspektiver, og dermed til å innsnevre definisjonen av rasisme.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse