Portrettbilde av Aasta M. B. Bjørkøy

Aasta M. B. Bjørkøy

Den litterære eldrebølgen

Stadig flere norske forfattere skriver om alderdom. Hva forteller samtidslitteraturen oss om å bli gammel? Og hvorfor skal vi lese om eldre mennesker?

Det er Johan Harstads hovedpersonen i novellen «til», en enkemann på 72 år, som forteller dette idet han forsvinner fra livet i en luftballong. Han orker ikke å utholde livet som gammel, alene. Alderdommen angår alle, både som pårørende og på egne vegne. Høy alder er et mål. Samtidig vil vi som Harstads jeg, gjerne unngå mye av det alderdommen bringer med seg. Den ventede økningen i antall eldre i 2020-årene betegnes ofte som en eldrebølge, eller en eldretsunami – metaforer som alderdomsforskerne Svein Olav Daatland og Per Erik Solem mener «skaper en forestilling om noe truende». Bruk av slike betegnelser kan bidra til «å bekrefte det stereotypiske bildet av aldring som svekkelse, og eldre mennesker som en byrde», mener de to, noe som til syvende og sist kan redusere posisjonen til eldre mennesker så vel som fremtidig oppslutning om eldrepolitiske tiltak.1 Parallelt med økningen i antall eldre mennesker har det etter 2000 vært en jevn økning i antall norske skjønnlitterære verk der ulike forhold knyttet til alderdom er gjort til hovedmotiv. De aktuelle verkene har det til felles at de ikke forskjønner alderdommen, snarere forsterker de synet på alderdommen som en fase der både det gode og det vanskelige blir intensivert.Til dels stereotypifiserer også litteraturen alderdommen, siden kriser og kritiske overganger blir prioritert; det handler i stor grad om sykdom, demens, ensomhet, selvmord og død. Den litterære fremstillingen av stereotype situasjoner kan imidlertid motvirke sementerte holdninger til det gamle mennesket, som jo fremstilles som sammensatt. I samtidens eldrelitteratur er romaner av blant andre Kjersti Annesdatter Skomsvold, Sunniva Lye Axelsen, Merethe Lindstrøm, Cecilie Enger, Laila Sognnæs Østhagen, Bergljot Kaslegard, Johan Mjønes og Susanne Skogstad,, og noveller av Bjarte Breiteig, Johan Harstad, Mikkel Bugge, Jan Kristoffer Dale og Karl Ove Knausgård særlig aktuelle. I parentes bemerket, og interessant nok, ser vi her en kjønnet sjangerfordeling.

Det er ikke nytt at gamle mennesker fremstilles i litteraturen. Hos Ibsen eller Duun opptrer for eksempel flere eldre personer. Men jeg vil hevde at det er en samtidslitterær tendens at eldre mennesker (de over 65) i større grad får være hovedpersoner, at de ikke bare er en del av bakgrunnen og bipersongalleriet. Dette er særlig tydelig i verkene der det aldrende mennesket får komme til orde i jeg-form og ikke bare er fremstilt via en pårørende. Denne tendensen suppleres av en annen tendens, for det er særlig unge forfattere (de under 40) som fremstiller eldre hovedpersoner i jeg-form, mens forfattere over 40 i større grad bidrar med pårørendefortellinger (som Ragde, Enger, Frobenius og Lindstrøm). Økt frekvens av aldrende hovedpersoner kan ses på som en reaksjon på den såkalte virkelighetslitteraturen, siden avstanden i alder gjør det mulig å fremstille hendelser, tanker og følelser med en viss avstand uten å bli beskyldt for selvfremstilling. Bergljot Kaslegard har for eksempel uttalt at hun kjenner seg vel så mye igjen i pleiehjemspasienten Bodvar fra romanen Det som nesten er sant som i de yngre personene hun har skrevet frem.2 I 2018 lanserte den norske regjeringen helsereformen «Leve hele livet», der det blir løftet frem at også alderdommen skal leves. Slik fremhever reformen et prisverdig ideal som ikke alltid lar seg realisere. Alderdommen rommer mange endringer som kan påvirke livskvaliteten. Avvikling av arbeidslivet og tap av livspartner representerer to potensielt omveltende overganger. Svekket helse representerer en tredje, som rammer samfunnets økonomi så vel som mennesket selv. Dårlig helse gjør oss sårbare, og tap av helse i kombinasjon med tap av nære relasjoner, status, myndighet og frihet vil kunne endres drastisk ved livskvaliteten. Hva helse er, vet vi først når den svekkes. Den «er en taus forutsetning for andre livsprosjekter», har psykiater Finn Skårderud skrevet.3 Skårderuds påstand tangerer kjernen i det som særlig kan gjøre det vanskelig å bli gammel. For hvordan kan vi «leve hele livet» når vi blir prisgitt andres omsorg og velvilje og dermed blir ensidig avhengig av andre? Straks helsa svikter, blir mennesket avhengig av ulike former for støtte. Det begrenser menneskets livsbetingelser og bidrar til at man mister kontroll over eget liv, havner i andres vold og makt. Det skjer når man blir ansett som byrde fremfor ressurs på grunn av sviktende helse og/eller høy alder, eller også idet man mister sin livspartner og ikke lenger er del av en likeverdig og gjensidig relasjon.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse