Portrettbilde av Even Teistung

Even Teistung

En sjelden fugl som ingen så

I sin forrige bok skapte Arild Vange genuint original litteratur ved å forene fuglefakta og tysk romantikk – men ble oversett i offentligheten.

«Jeg hører fuglesang. Den blir høyere og høyere.» Ordene tilhører konsertpianisten Clara Wieck, og er de første vi leser i Arild Vanges Livet i luftene (2018), et varsel om teksten som skal følge. Få motiver er så velbrukt i litteraturen som fuglene. De fungerer som metaforer, som symboler, som billige så vel som dyptgripende bilder på menneskers liv og tenkning, eller som representanter for naturens gang. De er gått inn i dagligdagse ordspråk, de figurerer i bibelhistorier, de er budbringere og onde varsler, alt etter som, inntil det kjedsommelige. Men det utslitte ved motivet til tross, finnes det tilfeller der forfattere evner å gi fuglene nytt liv i språket: De lar oss se på dem med friske øyne, som skapninger i egen rett, og omvendt lar de fuglene belyse våre liv. Og den er virkelig selv en sjelden fugl, Livet i luftene, som altså kom i forfjor – til øredøvende taushet. En bok som i stillhet har brutt nytt land i den norske litteraturen. Hvordan kunne det skje? Det er ingen overraskelse om du aldri har hørt om ArildVange.Til tross for et tredveårig virke som forfatter, og dessuten som en sentral oversetter av tysk litteratur, er Vange forblitt en godt gjemt hemmelighet i samtiden. Jeg tror det særlig skyldes to ting. For det første er forfatterskapet, i hovedsak bestående av språklig kresne og referansetunge lyriske verk, av forståelige årsaker forbeholdt en engere krets. For det andre – og dette tror jeg veier like tungt – er Vange bosatt og etablert som forfatter i Trondheim, en by som av grunner jeg ikke helt kan forstå, har endt opp med til dels å utelukkes fra det offentlige litterære kretsløpet i Norge. Selvsagt er det mulig for forfattere fra Trondheims-regionen å slå igjennom nasjonalt – Carl Frode Tiller og Anne B. Ragde er bare to eksempler på dette – men sammenliknet med Oslo og Bergen dekkes og formidles det litterære livet i byen i langt mindre grad. Resultatet er at mye, fra forfattere og bøker til arrangementer og festivaler, forblir ukjent for en bredere offentlighet.

Det er verdt å spørre (med en viss forbløffelse) hvorfor Livet i luftene i det hele tatt ble utgitt. En kort sammenfatning forklarer hva jeg vil fram til. Boka, med sjangerbetegnelsen «Fortelling. Sang», er fortalt, eller snarere sunget, av en svarttrost. Via svarttrosten får vi høre om møter med andre fugler ved elva Regnitz i Tyskland. Felles for fuglene er at de bærer i seg bevisstheten, fatteevna, til en tyskspråklig forfatter fra den litterære blomstringstiden mellom 1780 og 1820: E.T.A. Hoffmann, Heinrich von Kleist, Karl Philipp Moritz, Friedrich Schlegel og fortelleren, Jean Paul. Fuglene synger etter tur sine «anefortellinger», altså forfatternes livshistorier, som (nesten) alle avsluttes med oversatte utdrag fra deres verk, gjort av Vange selv. I tillegg møter vi andre forfattere, blant annet Robert Walser og Robert Musil, som bindes til de øvrige av nettopp fugler, eller av deres kryssende veier i litteraturhistorien – gjerne begge deler. Mellom anefortellingene synger fuglene om sitt daglige liv: om hekking, matvaner, flyvedyktighet, og sang.1 Denne underlige framstillinga, like deler fagbok om fugleliv, transkripsjoner av sang og skrik, forfatterbiografier, oversatte fragmenter, refleksjon over litterær skapelse og frihetssøken, punkteres så av en løpende fortelling nederst på sidene. Der, i en lys grå skrift, følger vi tankene til nevnte Clara Wieck, en av 1800-tallets store konsertpianister, etter hvert også gift med komponisten Robert Schumann, som både privat og i kunstnerskapet lot seg inspirere av flere av de nevnte forfatternes historier, og som skrev sin musikk til henne. Claras historie fungerer som kontrapunkt til forfatterfuglelivene som fyller hovedteksten, en respons som setter de to tekstnivåene i spill, og som utfordrer den overveiende mannlige hovedteksten med et feminint perspektiv på frihet og kunstnerskap.

Overfloden av ideer, stemmer og kunnskap som fyller boksidene, gjør Livet i luftene til en genuint opplysende bok.Vanges øre for språklige finurligheter, og hans valg av fortellerposisjon og formuttrykk, gjør den dessuten dypt original, ja, til en sjelden fugl i samtidslitteraturen. Kanskje er det derfor ikke riktig å spørre om hvorfor boka ble utgitt. Svaret gir seg om man leser den: Livet i luftene er en svært sterk prosautgivelse som knapt har sin like i noen periode av den norske litteraturhistorien.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse