Portrettbilde av Ragnhild Brochmann

Ragnhild Brochmann

One size fits all

Hva er egentlig vitsen med uniformene, og hva forteller de om oss?

Samtiden spør

HVILKET FORSVAR TRENGER NORGE?

Et som ikke bare forsvarer folk og fedreland, men som evner å fortelle samfunnet om sine skiftende oppgaver, mål og mening.

Om du er Jane Austen-fan, har du ikke sett følgende scene én, men minst ti ganger: Vi er inne i stuen til mor, far og de fem søstrene Bennet, og så kommer gledesmeldingen: Regimentet har kommet til Merryton!! Skrikene går i taket som nyttårsraketter, moren sliter i stykker lommetørkleet av pur opphisselse, og med et tempo ingen i fotside serker burde kunne tillate, er jentene snart i den gjørmete småbyen. Og så kommer de: De hvite skinkefremvisende buksene, de røde jakkene som bryter skuldrene bakover, de gylne epålettene, de forføreriske hestehalene, de rette nesene under de stolte pannene og de lett krusede leppene som viser at de vet alt. Kan alt. Tror alt. Tror de kan alt. Soldatene har kommet til byen! For å trene. For å danse. For å beile. Og for å bli beilet til ... Her, mens tiden står stille i ren andakt, mens tverrfløytene toner uskyldsrent, og skarptrommene fyller luften med en rytme ingen har lov til å kjenne på, går det for søstrene Bennet.

Få forestillingsverdener er så hardt og grundig kodet MANN som militæret. Brede kjever, brede skuldre, åpne bryst, bristeferdige våpen og en garderobe bestående av det absolutt nødvendige: jakke, bukse, sko, hjelm. Eller sa jeg nødvendig? Jeg mener selvfølgelig ideen om det nødvendige. Slik den heroiske, effektive, attraktive soldaten selvfølgelig også er en idé. En idé tett bundet opp mot klærne han er pålagt å bære.

Og som alle gode ideer har den vært i konstant endring. Den har oppstått, blitt kastet tilbake i eltemaskinen, oppstått på ny og i stadig nye former. Blitt stilt opp på rad og rekke i nye kriger. Blitt til nye misunnelsesverdige og gruoppvekkende bilder til å legge mot unge kjæresters bryst, bekymrede mødres barm og i Scanpix’ evige rotasjon av mer eller mindre vellykkede operasjoner. Mer eller mindre bemerkelsesverdige raid. Mer eller mindre minneverdige fredsscener.

Det er mangt og mye man kunne si om menn, mote og militæret. Vi kunne ha tatt for oss hvordan nesten hele den moderne garderoben – fra de høyhælte skoene, til T-skjorta, bomberjakka, bermudashortsen og parkasen – kommer fra militæret.Vi kunne ha diskutert hvor vellystig paradoksalt det er at moten – fenomenet menn senere skulle laste kvinnen for – ble sugd fra mannens bankende bryst. Og vi kunne ha snakket om hvordan det militære ikke bare er roten til alt ondt, men kilden til det perfekte ekteskapet mellom masseproduksjon, mote og populærkultur.

Det skal vi imidlertid ikke. I stedet skal vi konsentrere oss om følgende spørsmål: Hva var den moderne uniformens urintensjon? Og med kikkerten vendt mot samtiden: Hva er igjen av den opprinnelige intensjonen nå? Vekker moderne uniformer liv i leiren slik Jane Austens regiment gjorde? Eller er storhet og visuelt overmot passé i og med moderne profesjonalisme? Og for å foregripe: Hvorfor var fortidens uniformer drops for øyet, mens dagens ikke gir stort større glede enn å stirre på en pose småstein?

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse