Portrettbilde av Christopher Pahle

Christopher Pahle

Demokratiets siste safe space

Når var DU på Stortingets spørretime sist, sånn helt ærlig? Tenkte meg det.

Stortingets spørretime ble etablert i 1949, da NRK bare var en radiokanal, og det eneste man forbandt med sosiale medier, var pratsomme spåkoner. Jeg skal ikke bli helt Billy Joel her nå, men en ting eller to har skjedd siden da, for å si det sånn. Finnes det fortsatt en plass til denne knirkete tradisjonen i 2020? Har langtrukne, retoriske tennismatcher med skumgummiball og polstret racket, uten reelle konsekvenser eller oppfølging, en funksjon i en tid der politiske seire måles i antall likerklikk og delinger?

Eller som en vis mann sannsynligvis aldri har sagt: Hvis en politisk meningsbryting foregår uten at VG triller terning over vinnerne og taperne, har den da funnet sted?

For å få svar på disse spørsmålene har Samtiden av en eller annen grunn sendt en person som livnærer seg av å skrive lange recaps av norske realityserier for Dagbladet. Det er onsdag morgen 14. oktober 2020 idet jeg sprader mot Stortingets hovedinngang, struttende av selvtillit som bare trofast skattebetaling over to tiår kan gi.

Spørretimen er åpen for den gemene hop, men i god, demokratisk dobbeltkommuniserende ånd virker det som om Stortinget ikke akkurat higer etter å ha skoleklasser, pensjonister og oss andre frilansere/dagdrivere tittende over kanten fra galleriet.

Hjemmesiden til Tinget sier ja, men den kafkaaktige prosessen det er å komme seg inn, sier nei, hvis du skjønner hva jeg mener.

Det første som treffer meg i fleisen, er at Stortingets hovedinngang er forbeholdt spesielt utvalgte. Nærmere bestemt de folkevalgte. Og alle med presseakkreditering, så klart. Du vet – ekte journalister.

I stedet henvises vi til publikumsinngangen, en tilforlatelig brun dør plassert på byggets skyggeside, en ikke uvesentlig detalj all den tid Norges nasjonalforsamling har sommerferie planleggingsdag i stort sett samtlige måneder av året med plussgrader og vind som ikke skjærer gjennom marg og all vilje til å bivåne demokrati i praksis.

Å være ute i god tid før startskuddet går klokken ti, viser seg også å være bortkastet. Køen utenfor består utelukkende av undertegnede og hans støttekontakt redaktør, så vi har tid til en aldri så liten oppfriskning av dagens pensum for eventuelle lesere som var hos tannlegen den dagen vi lærte om dette i niende klasse: Spørretimen er en ukentlig seanse der en håndfull statsråder stiger ned fra sitt Olympos for å la stortingsrepresentantene sole seg i deres stråleglans og stille dem mer eller mindre ledende spørsmål om politikken de fører. Fortsatt eksisterer den i sin klassiske form, der representantene må sende inn spørsmålene i forkant, men i 1996 ble den stilt fullstendig i skyggen av sin mer breiale nevø, den muntlige spørretimen, der statsrådene ikke får vite på forhånd hva de skal spørres om.

Jeg vet hva du tenker, og svaret er ja: Det er akkurat som Pandoras eske i Paradise Hotel. Bare med færre følgere og flere unnvikende svar.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse

Andre artikler fra Humor! - makt og avmakt