Portrettbilde av Erle Marie Sørheim

Erle Marie Sørheim

Forfatternes mikrofonstativ

Når litteraturformidlingen forflytter seg fra spaltene til scenen, forsvinner kritikken med det samme.

«Dei siste fem til ti åra har folk synt ei aukande interesse for å oppleva forfattarar og litteratur frå ei scene saman med andre», uttalte lederen for Norsk Litteraturfestival, Marit Borkenhagen, til Dag og Tid i 2014.1 Året etter fulgte Vagant opp med en leder om «Eventifiseringen av litteraturen». Der skrev redaktør Audun Lindholm: «Det er neppe ond vilje fra arrangørenes side som er årsaken til at en del intervjuer og samtaler blir mindre vellykkede – for hvordan finne noen skikket til å kombinere rollene som ordstyrer og litterat?»2 Spørsmålet er enda mer presserende fem år senere, for siden den gang har vi fått mange flere litteraturarrangementer, og de streames og gjøres om til podkaster og når dermed ut til enda flere enn det en full sal skulle tilsi. Samtidig faller litteraturdekningen i omtrent alle andre medier. Den litterære scenesamtalen vil bli en av de mest sentrale historiske kildene til vår tids litterære miljø – og debatt. Så hvor blir det av debatten? Vi må snakke om litteratursamtalene og hva vi vil med dem, i stedet for å anse dem som et fristed hvor forfatter og samtaleleder kan plapre litt mens folk i salen drikker vin, ser på mobilen eller strikker skjerf.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse

Andre artikler fra Humor! - makt og avmakt