Portrettbilde av Markus Gaupås Johansen

Markus Gaupås Johansen

Satirisk samrøre

I mange år har jeg hatt en ulmende følelse: Hva om konsekvensene av mitt virke er skadelige?

Samtiden spør

Kan du fortelle en vits?

Hvis menn blir søvnige etter sex, hvorfor er det da så vanskelig å fange en voldtektsmann?

Det var en våt høstdag i 2017. Jeg hadde spilt fotball i en gymsal, og nå satt jeg svett på Tøyen med NRK-kollega Knut Hoem og spiste pizza og drakk øl. Vi snakket litt om kampen, og etter hvert om hva vi drev på med om dagen. Jeg fortalte om boken min. På det tidspunktet var jeg langt inne i kapittelet som handler om humor og politikk. Jeg fortalte at jeg hadde begynt å tvile på humor, blitt usikker på de politiske virkningene av satire og komedie. Mens jeg pratet, begynte det å gynge. Det føltes som om grunnen sviktet under meg. Fingrene knuget rundt ølglasset mens jeg forsøkte å fullføre tankerekkene. Jeg er fullstendig klar over at man kan oppleve slikt når man drikker for mange øl, men denne gang hadde ikke fylla skylda. Jeg var bare halvveis nede i den første halvliteren. Gyngingen var et tegn på at det vi snakket om, var noe langt mer enn en intellektuell problemstilling. Denne teksten er et forsøk på å forklare hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde.

Episoden fant sted før Tore Sagen sa n-ordet, før saken med tyskervitsen på Universitetet i Bergen og før jødesvin-sketsjen. Før vi i Satiriks ble beskyldt for å ødelegge en Dagsnytt 18-sending og gjøre narr av 40 000 klimastreikende ungdommer, og lenge før Black Lives Matter problematiserte humorens rolle. Problemstillingen jeg balet med, berører alle disse humordebattene, men den var mer grunnleggende: Jeg hadde begynt å tenke over latteren og humorens evne til å motstå lidelse – til å frigjøre oss fra ubehag. Denne evnen forklarer en god del om hva slags fenomen humor er, og den forklarer mye om hvordan humor kan brukes – og misbrukes – politisk.

FORLØSNING AV SPENNINGER

«Jeg ønsker å sovne stille inn som min far», sa komikeren Bob Monkhouse en gang, «ikke hylende av skrekk som passasjerene hans.» Hva annet ler vi av her enn en bilulykke? En tragedie! For å forvandle en dødsulykke til humor må man betrakte den på avstand. Det er umulig å le av den når man samtidig engasjerer seg følelsesmessig i den. Latter, hevdet filosofen Henri Bergson, krever en plutselig bedøvelse av hjertet. Har man for mye medfølelse, klarer man ikke å le av situasjonen – tragedien forblir tragedie.

Humor bagatelliserer lidelse, noe som gjør at den oppleves både som en respektløs og frigjørende kraft. Sigmund Freud var opptatt av det siste, av at humor er en ekstatisk opplevelse fordi den nekter å underkaste seg lidelse. Derimot har mange av protestene i kjølvannet av Black Lives Matter handlet om det respektløse ved humor. Når hvite komikere bruker n-ordet, selv i en antirasistisk sketsj, tolkes det som at de ikke har nok medfølelse med dem som blir utsatt for rasisme. Disse to måtene å oppleve humor på er to sider av samme sak.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse

Andre artikler fra Humor! - makt og avmakt