Portrettbilde av Are Bøe Pedersen

Are Bøe Pedersen

Selvtilfreds satire

Noe har skjedd med satiren. Fra å være et spottende korrektiv har den blitt en selvtilfreds sjanger kontrollert av makten den egentlig skal undergrave.

Samtiden spør

Kan du fortelle en vits?

I en begravelse spør en fremmed: «Hvem hviler her?» «Det gjør jeg!» svarer enken. «Nå som han er borte.»

I første halvdel av 1700-tallet ble det publisert en pamflett med tittelen A Modest Proposal («Et beskjedent forslag») i England. Det beskjedne forslaget introduserte et høyst reelt problem, gjort høyaktuelt av den gryende politiske konflikten mellom katolikker og anglikanere: Det skjemmende problemet med alle de fattige, irske katolikkene som produserte nye, fattige barn i høyt tempo. Forfatteren av pamfletten hadde imidlertid fått høre av en amerikansk bekjent at det fantes en elegant løsning på dette, som ville eliminere fattigdom på tvers av generasjoner, styrke samfunnsøkonomien og stimulere til personlig vekst. Detaljene i denne løsningen ble presentert, med samme påtatt beskjedne maner: Et friskt og velfødd barn som ble tatt godt vare på i løpet av sitt første leveår, ville kunne utgjøre et velsmakende, næringsrikt og mettende måltid, enten det var stuet, stekt, bakt eller kokt; det kunne til og med fungere like godt i en frikassé eller ragu. Kostnaden av å ale opp et spedbarn til det nådde ettårsalderen, ville ganske sikkert være lavere enn prisen på et velfødd spedbarn sendt til slakt. Det var også få begrensninger på produksjonen av nye spedbarn, gitt at fattige uansett fødte barn i et voldsomt tempo. Produksjonen var lokal, å ale opp et knippe spedbarn som skulle bli spist, ville gi kvinner noe meningsfylt å gjøre, og ikke minst ville det la fattige kjenne på følelsen av virkelig å bidra til samfunnet. Det beskjedne forslaget var signert den irske forfatteren Jonathan Swift (1667–1745). Det er også en av de beste satiriske tekstene som finnes. Swifts satire avkler først og fremst borgerskapets lemfeldige og relativistiske moral i møte med endemisk fattigdom og årsakene til den. Hovedpoenget ligger an til å være like relevant ved tekstens 300-årsjubileum i 2029. Lest med litt flere kontekstuelle markører, er det klart at Swift også spidder en utbredt sjanger i sin egen samtid: den samfunnsøkonomiske mirakelkuren. Fabrikkeiere, godseiere og ulike amatørøkonomer lanserte på samme tid en strøm av mer eller mindre fantasifulle forslag til store samfunnsendringer. Disse skulle alle løse fattigdomsproblemet, styrke den nasjonale økonomien, føre til økonomisk vekst og gi meningsfylt virke til så mange som mulig. Som regel var de også en kombinasjon av fullstendig urealistiske og komplett amoralske forslag, omtrent som Swifts om å bruke irske ettåringer som matkilde. Swifts satire grep også direkte inn i den stadig boblende konflikten mellom katolsk og anglikansk kirkemyndighet, først og fremst ved at han moret leseren på bekostning av den utbredte og statsstøttede, men som regel grunnløse paranoiaen om «papistkonspirasjoner» (styresmaktene så for seg at agenter fra den katolske kirken forsøkte å undergrave deres anglikanske utopi).

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse

Andre artikler fra Humor! - makt og avmakt