Portrettbilde av Kai Hanno Schwind

Kai Hanno Schwind

Skal ingen ut? – Nytt på Nytt og fremstillingen av den politiske klassen i Norge

Hvor lurt er det å gi politikere en eksponeringsmulighet i et koselig og inkluderende humorprogram?

Samtiden spør

Kan du fortelle en vits?

Hvorfor er alfabetet i den rekkefølgen?

I 1995 ble Margaret Thatcher intervjuet av journalisten Stina Dabrowski for et svensk tv-program.1Dabrowski hadde dratt til London og fikk lov til å intervjue den tidligere britiske statsministeren på kontoret hennes. Mot slutten av intervjuet som «Jernkvinnen» håndterte på sin typiske og beryktede måte – kontrollert, streng og retorisk perfekt – spør Dabrowski om Thatcher har lyst til å gjøre noe litt spesielt foran kameraet: «It’s a kind of a gimmick on my show, it’s to make a jump. Just to stand up and make a jump up in the air.» Thatcher ser på Dabrowski, forbløffet og full av avsky. Hun svarer med en gang: «I shouldn’t dream of doing that.Why should I?» Det blir flaut. Dabrowski prøver å forklare at hun vil gi gjestene sine en mulighet til å vise andre sider av seg selv, noe ikke fullt så seriøst ,og at til og med Gorbatsjov hadde hoppet. Thatcher bjeffer tilbake: «I see no significance whatsoever of making a jump up in the air. I make great leaps forward, not little jumps in studios.» Spesielt Thatchers kroppsspråk er fascinerende, hun vrir seg frem og tilbake i stolen, og det ser ut som hun begynner å danse i et desperat forsøk på å holde inne forakten hun føler. Men å hoppe, det skulle hun aldri. Mange år senere fortalte Dabrowski i et intervju at hun aldri har vært så redd for en gjest, at hun bokstavelig svettet seg gjennom intervjuet. Men hun sa noe annet også. Etter intervjuet, da kameraene hadde blitt slått av, var Thatcher hyggelig og morsom, og inviterte Dabrowski på en gin og tonic. Under småpraten som fulgte, begynte hun å lure på om hun muligens virket litt for streng foran kameraet, noe Dabrowski selvfølgelig avviste med mye nervøs latter. Den kuriøse scenen med Thatcher og Dabrowski er ikke mindre interessant i dag. Den illustrerer to ting: At Margaret Thatcher hadde fullstendig kontroll over sitt egenproduserte mediebilde, og at måten politikere fremstiller seg i offentligheten på, har forandret seg grunnleggende i løpet av de siste 25 årene. Når politikere i dag opptrer i mediene, må de gjøre det på medienes premisser. Ikke omvendt.

EN ANNEN SATIRISK TONE

Det er viktig å skille mellom politikerens frivillige deltakelse i humorog underholdningsformater, og politisk satire – en medial humorform som kommenterer og kritiserer politikernes uttalelser, handlinger og moralske ståsted. Hva angår det siste, har det skjedd et paradigmeskifte. Man kan observere en ny ironiserende og parodierende tone innenfor ulike politiske satireformater på tv, mest påfallende etter 11. september 2001. The Daily Show (Comedy Central, 1999–) og Last Week Tonight with John Oliver (HBO, 2014–) begynte å angripe både den herskende politiske klassen og de etablerte nyhetsmediene i form og innhold. Spesielt The Daily Show under programleder Jon Stewart (1999– 2015) har spilt en stor rolle som alternativ nyhetskilde ikke bare for den amerikanske venstresiden. Programmet bidro også til en polarisering av den politiske diskursen i USA.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse

Andre artikler fra Humor! - makt og avmakt