Portrettbilde av Tyra Teodora Tronstad

Tyra Teodora Tronstad

The next big rompe

Latteren er ikke det lille drysset av farge over hverdagen. Den er ikke glasuren på kaka. Den er selve bakepulveret og deigen.

Samtiden spør

Kan du fortelle en vits?

- Bank bank. - Hvem der? - En avbrytende ku. - Hæ? En avbryten... -MØØØØØ!

Jeg begynte i jobben som informasjonskonsulent i OBOS da jeg var tjueni. Nå er jeg førtiåtte. Jeg har brukt viktige år av livet til å jobbe for et boligbyggelag som har gått fra å være en viktig boligorganisasjon til et mektig imperium i norsk boligsektor. År for år har jeg sett blokker bli reist og byer forandres i et boligmarked med stadig raskere tannhjul. Jeg har sett sjefer komme, skinne og blekne. Jeg har sett folk klatre opp og ned i hierarkiene. Tittelen min har forandret seg én gang: fra informasjonskonsulent til kommunikasjonsrådgiver. Jeg har ikke klatret, jeg har bare blitt. Men samtidig har jeg skrevet bøker, morgen og kveld og i perioder med deltid. Nå skal jeg slutte for å skrive bøker hele dagen. Men det er noen få ting jeg må gjøre før jeg leverer fra meg nøkkelkortet og mobilen, klemmer mine elskede kolleger så koronavennlig jeg kan og går. Jeg rydder i bilder, dokumenter og ubegripelige notater fra for lengst glemte møter, og blir mer og mer klar over én ting: Grunnen til at jeg har kunnet jobbe i denne bedriften i nitten år, er at den er et sted der det går an å le.

Når kulturpolitikerne skal forsvare sitt arbeidsfelt, bruker de denne klisjéen: Kulturen er ikke glasuren på kaka, pynten på toppen, den er selve fundamentet! Dette uttrykket skal forklare kulturfeltets viktighet, og det veldig tydelig: At kulturen er selve kaka og at forståelsen av den aldri bør reduseres til det man strør på toppen. Det er en metafor som hører hjemme i mange kulturpolitikeres taler og utredninger, og jeg aner ikke hvem som skapte den. Men mens jeg rydder i gamle e-poster og sier ha det til folk fordi jeg nå er i ferd med å bli en fulltids kulturarbeider, tenker jeg at denne metaforen, enda så sliten den er, muligens er sann og til og med gyldig også for andre områder. Jeg tar sats og tester den ut på latteren. For snakker vi også om humoren og latteren som om den var glasuren på toppen, den vi først kan tillate oss når alle andre behov er dekket? Og er ikke det muligens en av verdens største feilslutninger? Kan det være at det er latteren som til syvende og sist holder oss oppe, og ikke alvoret, de betalte regningene, HMS, trafikkregler og antibiotika? Jeg vet ikke dette sikkert, men det kan gi meg et svar på hvorfor jeg alltid har syntes at uttrykket «fra spøk til alvor» er så plagsomt. Kanskje er det fordi det setter et tonns trykk over latteren og så slipper, slik at den lander underst og blir flat. Den er noe vi må bli ferdig med før vi går over til det som teller, det som er viktig.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse

Andre artikler fra Humor! - makt og avmakt