Til forsiden

Hva gjør Facebook med oss?

NOEN SOM HUSKER THE MATRIX? Filmen der hackeren Neo forsøker å redde planeten fra maskinene, skapte mye debatt da den kom i 1999. I The Matrix livnærer maskinene seg ved å suge energi ut av menneskene, som komatøst og intetanende er sammenkoblet i en virtuell virkelighet. En annen film som fikk mye oppmerksomhet før millenniumskiftet, var The Truman Show (1998). Også denne filmens hovedkarakter, Truman Burbank, lever i en skinnvirkelighet. Gradvis går det opp for ham at alle rundt ham, inkludert kona, er skuespillere, og at han fra fødselen av har vært hovedpersonen i et reality-show, der millioner av mennesker via tv-skjermene følger hans minste bevegelser.

Les hele lederen

NOEN SOM HUSKER THE MATRIX? Filmen der hackeren Neo forsøker å redde planeten fra maskinene, skapte mye debatt da den kom i 1999. I The Matrix livnærer maskinene seg ved å suge energi ut av menneskene, som komatøst og intetanende er sammenkoblet i en virtuell virkelighet. En annen film som fikk mye oppmerksomhet før millenniumskiftet, var The Truman Show (1998). Også denne filmens hovedkarakter, Truman Burbank, lever i en skinnvirkelighet. Gradvis går det opp for ham at alle rundt ham, inkludert kona, er skuespillere, og at han fra fødselen av har vært hovedpersonen i et reality-show, der millioner av mennesker via tv-skjermene følger hans minste bevegelser.

Lyder det kjent? Da The Matrix og
The Truman Show så kinolerretenes lys, var
det generelle klimaet i vår del av verden
mer optimistisk enn i dag.Tidens mantra
var ikke «populisme» og «polarisering», men «globalisering» – med internetts demokratise- rende potensial som sentral ingrediens. Sosiale medier som Facebook, var ikke oppfunnet ennå. Mot denne bakgrunnen virker begge filmene påfallende forutseende og kanskje
vel så aktuelle som samfunnsanalyser i dag,
i hvert fall på et metaforisk nivå: Da dataene til rundt 87 millioner Facebook-brukere ble innhentet av det britiske selskapet Cambridge Analytica for å påvirke det amerikanske presidentvalget i 2016, skjedde det uten at brukerne var klar over det. Informasjonen ble så å si sugd ut av dem. Senere har Facebooks sjef Mark Zuckerberg unnskyldt seg overfor den amerikanske Kongressen, og Cambridge Analytica er nedlagt. Men Facebooks forret- ningsmodell består: Mens du og jeg bedriver

tilsynelatende uskyldige aktiviteter som å
like hverandre eller legge ut bilder fra ferien, samler Facebook inn verdifull informasjon om oss som danner grunnlaget for selskapets enorme annonseinntekter.

NÅR DET PRIVATE BLIR OFFENTLIG

Med Facebook har dessuten det klassiske skillet mellom offentlig og privat sfære – slik det, riktignok ikke så lite idealiserende, ble beskrevet av den tyske sosiologen Jürgen Habermas – blitt fullstendig utvisket. Mens The Truman Show handlet om at enkelt- individet ble overvåket, ikke av en orwellsk diktator, men av fremmede medie- konsumenter, er det enkeltindividet som i
dag trenger seg frem via smarttelefoner og pc-skjermer og krever å bli hørt og sett. I dag er vi alle intimtyranner, i dag kan vi alle være stjerner i vårt eget reality-show på Facebook. Tendensen har manifestert seg lenge, i alt fra reality-tv til virkelighetslitteratur og en generell bekjennelses- og åpenhetskultur, men med sosiale medier kulminerer den. På Facebook er ingenting for stort eller smått til å nevnes. Ny pysj til jul: 50 likes. På seminar med verdens beste kollegaer: gruppebilde, smil og tomler opp – 100 likes. Ute med ny bok, og her er den sjette anmeldelsen etter at du allerede har postet de fem foregående: 200 likes. Nevnte noen janteloven? Den er for lengst avskaffet. Selv det antatt mislykkede kan forvandles til en slags positiv kapital. Brent kake i ovnen? Hjerter, latter-emojier og tomler opp.

Facebook er blitt Norges nye kollektive dagbok, på godt og vondt. Selv etter alle personvernskandalene de siste årene har ikke populariteten avtatt vesentlig. 3,5 millioner nordmenn er i dag tilknyttet fjesboka; de aller fleste er innom daglig. Fortsatt er Facebook verdens største nettsamfunn. Ifølge Global- WebIndex bruker den gjennomsnittlige verdensborgeren med nettilgang 2 timer hver dag på sosiale medier – inkludert 35 minutter på Facebook. For mange av oss tipper bruken over til de grader at livet nærmest er blitt et begivenhets- og meningsløst vedheng til det velregisserte og tilsynelatende begivenhetsrike Facebook-livet, der oppmerksomhet fra virtu- elle venner supplerer eller fortrenger samvær med andre venner. Det er som om Descartes, hvis han hadde gjenoppstått fra de døde, med en viss rett kunne hevdet om vår tid at devisen som nå gjelder, bevisst eller ubevisst, er:

«Jeg er på Facebook, altså er jeg.»
Derfor er det interessant at mens skamløsheten rår på Facebook, ser det ut til å være knyttet en ikke ubetydelig skam til å si at man er på Facebook. Flere av bidragsyterne i dette nummeret skriver at de nesten motvillig og liksom ufrivillig oppholder seg på nettmediet, i mangel av bedre alternativer eller fordi de bare må. Det gjelder meg også: Flere ganger har jeg «slått opp» med fjesboka. Like ofte
har jeg kommet slukøret tilbake. For det er
jo alltid et Samtiden-arrangement som må reklameres for, eller et eller annet hverdagslig innfall som må forfølges.

HVA ER PROBLEMET, OG HVA KAN GJØRES?

Ingenting er lettere enn å rette en dobbelt- moraliserende pekefinger mot egen og andres nettbruk. Med Facebook har vi fått en kanal der vi kan dele og gi uttrykk for gleder, sorger, humor og verdens skjønnhet – og det er da både menneskelig og harmløst? Og jeg har ikke engang nevnt de mange debattene som daglig foregår på Facebook, og som i høy

grad har redefinert det offentlige ordskiftet og bidrar til å sette underbelyste temaer på dagsordenen.

Og like fullt synes problemet å bestå i
at vi har sluttet oss til et medium kanskje uten helt å forstå hva det innebærer, med en forretningsmodell vi kanskje ikke helt har tatt stilling til om vi ønsker, med en utforming
vi bare «kjøper», og der reglene liksom må improviseres underveis. Et konkret uttrykk for det siste er at mens ordskiftet i den

tradisjonelle norske offentligheten er regulert av Vær Varsom-plakaten, med krav til både saklighet og personvern, mangler Facebook en Vær Varsom-plakat og redaktørinstans. Derfor er det viktig å være kritisk til dette unge mediet, og flere av tekstene i dette nummeret drøfter hva som karakteriserer debattene på Facebook. For eksempel hevder Petter Bae Brandtzæg, inspirert av den amerikanske psykologen Daniel Kahneman, at Facebook nærmest tvinger oss til å respondere kjapt og ubetenksomt – noe som polariserer samfunns- debatten. Brandtzæg kritiserer denne formen for System 1-tenkning, og spør hva som skal til for at vi kan bevege oss videre til det Kahneman kaller System 2: langsom og veloverveid tenkning. I teksten med den karakteristiske tittelen «Hva er problemet?» bedriver Ida Aalen en annen systemkritikk: Når vi krangler på Facebook – eller krangler om hvordan vi oppfører oss på Facebook – splittes vi, mens Facebook kan fortsette å herske. Det er Facebook, og ikke hverandre vi må kritisere, ser ut til å være Aalens poeng.

Jeg tror en kritikk av Facebook bør foregå på flere nivåer samtidig. Facebook og de andre store teknologiselskapene representerer en ny type makt som overskrider og utfordrer nasjonalstaten. Samtidig er Facebook

under press etter at europeiske land som Storbritannia og Frankrike, har kritisert teknologiselskapet for regelrett lovbrudd og tatt til orde for økt regulering og skattlegging. I Norge kan både politikere og bedrifter gjøre mer for å stille krav til Facebook, slik at hver og en av oss ikke blir stående så alene i møte med mediet. Og på individnivå kan vi forsøke å bevisstgjøre oss hvilken struktur vi som Facebook-brukere er en del av.

Under en høring i fjor rettet EU-parlamentarikeren Guy Verhofstadt følgende spørsmål til Mark Zuckerberg:
«Vil du bli husket som en internettgigant
som beriket vår verden, eller som geniet som skapte et digitalt monster, som ødelegger våre demokratier og samfunn?» Men dét bør ikke Zuckerberg få avgjøre alene.

Skribenter: Bår Stenvik, Christian Kjelstrup, Kjersti Løken Stavrum, Torgeir Waterhouse, Ida Aalen, Petter Bae Brandtzæg, Frode Helmich Pedersen, Sunnev Gran, Jon Øystein Flink, Marijke Naezer, Ole Jacob Madsen, Fredrik Kalstveit, Jaron Lanier, Anders Dunker, Bernard Stiegler, Håkon Hoffart, Kjersti Aarstein, Erik Ulfsby, Tormod Heier, Anja Sletteland, Kjersti Bjørkmo, Kari Veiteberg, Thomas Hylland Eriksen

Artikler i denne utgaven