Portrettbilde av Sunnev Gran

Sunnev Gran

Den gode Facebook-samtalen?

Om Handke-debatten og veien ut av en interessefri offentlighet.

Samtiden spør

HVORFOR ER DU (IKKE) PÅ FACEBOOK?

Jeg er på Facebook fordi det er den beste offentlige møteplassen jeg vet om.

Den herredømmefrie dialogen må være idealet for den offentlige debatten, vil mange av oss si. Mens vi opplever polemikkene både i enveismediene og de sosiale mediene som stadig mer ampre og kranglete, fortsetter vi å heve en tynnslitt fane for den gode, konstruktive diskusjonen og de habermaske idealene, der deltakerne setter saklighet og krav til begrunnede argumenter foran personlige preferanser, ambisjoner og interesser.1 Jeg tror mange Samtiden-lesere vil nikke samtykkende til dette, samtidig som vi er usikre på om et slikt ideal egentlig lar seg realisere. Og var det i grunnen noe bedre før Facebook og Twitter? Var ikke samfunnsdebattantene minst like rabiate på 1830-tallet, og kan ikke dessuten forestillingen om den gode samtalen være med på å tilsløre en virkelighet der taleretten og definisjonsmakten ikke er smurt tynt og jevnt ut over befolkningen?

HABER-MAS

I 2005, et knapt år før Mark Zuckerberg åpnet for at alle i verden som hadde fylt 13 år, kunne registrere seg som Facebook-brukere, inviterte Morgenbladet sine lesere til å stille spørsmål til nettopp den tyske filosofen Jürgen Habermas, mannen bak de sympatiske tankene om den gode, offentlige samtalen.

«Skal din idé om herredømmefri dialog først og fremst forstås som en teoretisk redegjørelse for betingelsene for kommunikasjon og normfellesskap, eller er det hovedsakelig et praktisk ideal, som vi kan realisere i større eller mindre grad?» lød et av spørsmålene fra en norsk akademiker.2 Habermas svarte at slagordet om en herredømmefri dialog henviser til at vi bare oppnår å lære noe når vi danner oss meninger i lys av bedre argumenter, og at vi alle kan skille mellom manipulering og fri meningsdannelse. Dette gjelder like mye i politikken som i hverdagen, sa filosofen, og fortsatte i en slags avansert Klara Klok-stil: «I våre samfunn, der en rekke verdensanskuelser lever side om side, har den demokratiske viljesdannelsen som prosess, bare legitimitet fordi den gjør beslutninger avhengige av resultatet av forutgående meningsutvekslinger.»

Nå svarte du vel egentlig ikke på spørsmålet, Jürgen, ville jeg innvendt, om Habermas hadde vært min FB-venn. På Facebook ville jeg ha kunnet tagge ham og be ham utdype. Forutsetningen for all språklig kommunikasjon er for det første at vi hele tiden forstår hva den andre vil med det hen sier, ville jeg sagt. Alle må til enhver tid kunne bryte inn i samtalen og stille det samme spørsmålet som Morgenbladet-leseren: – Snakker du normativt eller deskriptivt nå? Det vil si, beskriver du verden slik du mener den er, eller slik du mener den bør være? I hvilken grad er vi i stand til å avsløre manipuleringer i dag, og hvis den herredømmefrie samtalen din er noe mer enn et luftig ideal, hvor hører du den i dag?

SINNENE I KOK

Ikke så mange av debattene jeg hørte på Dagsnytt 18 den siste uka, hadde preg av dialog, og forrige helgs 72 timers sammenhengende slagsmål på Facebook minnet i hvert fall lite om informert, saklig og herredømmefri samtale mellom likestilte borgere. Så lenge jeg har vært på Facebook, det vil si siden rett før Siv Jensen ropte «Morna, Jens!» høsten 2013, har jeg bivånet og deltatt i debatter om alle slags temaer der folk bokstavelig talt går fra konseptene sine, og det hele ender i munnhuggeri. FB-trådene er fulle av nedrige personangrep og usaklige ad hominem-argumenter, eller også like usaklig, støyende og dårlig begrunnet jubel og trampeklapp, og ikke minst avsporinger. Og de som tror det bare er islam og innvandringen som setter sinnene i kok, kan umulig ha fulgt godt med. Ta for eksempel vinterens Giske-rabalder og de rasende diskusjonene om Marte Michelets Hva visste hjemmefronten? i fjor høst, eller Handke-debatten i 2014, som jeg snart skal komme tilbake til.

Når diskusjonene, ofte med mange kunnskapsrike, taleføre akademikere og intellektuelle som deltakere, ender med blokkeringer og kompromitterende skjermdumper mens deltakerne ligger tilbake og gisper etter luft, viser det vel at mange ikke mestrer den ideelle, habermaske diskusjonsformen? Ligger det i så fall noe i dette sosiale mediets spesielle format og struktur som gjør at vi forvandler oss til hooligans, hvis det er det vi gjør, eller har problemet sin rot i selve samfunnet slik det arter seg i den nye populismens tid, det vil si: Er de sosiale mediene rett og slett den perfekte arena for utfoldelse av mangel på dannelse?

Ikke helt sånn, vil jeg si, til begge deler. Kontrollen man har med hvordan man fremstiller seg og friheten til å ta utgangspunkt i egne personlige preferanser, ambisjoner og interesser, er i utgangspunktet et stort gode ved Facebook som ytringsplattform. Det ligger i formatet at vi ikke bare kan, men også må være subjektive og personlige. I en verden uten tydelige regler og rangordninger, uten ordstyrere og talerlister, står vi fremfor alt til ansvar for oss selv.Vi starter alle med den samme nakne veggen, vi velger vårt profilbilde, og herfra kan vi oppføre oss omtrent som det passer oss og omgås eller ikke omgås hvem vi vil, enten vi er navere eller statsministre der ute i den mer regulerte offentligheten. At vi alle også har godtatt de samme vilkårene med liten skrift fra plattformens eiere, vil jeg la ligge her, på samme måte som jeg forbigår de uforståelige algoritmene, FB-konversasjonens svar på været – det alle snakker om, men ingen kan gjøre noe med. Som en liten språkgruppe med bakgrunn i et forholdsvis egalitært, høyt utdannet samfunn, burde vi ha gode forutsetninger for å debattere saklig, hvis det er det vi vil drive med, på Facebook eller andre steder.

Å våge å prøve ut tanker uten å være sikker på om de holder og uten å vite noe om morgendagens værforhold, er å sette noe på spill, utsette seg for risiko. Her er vi på ett plan ved Habermas og plikten til å la seg korrigere av bedre argumenter, men det handler også om hvilke lyster vi har; hva slags bilde vi vil vise av oss selv, hvem vi vil bli likt av – og selvfølelse. En liten misforståelse, og veien er forunderlig kort fra lett passiar til gravalvor og låste posisjoner på et sted som synes som skapt for et mer uformelt, uhøytidelig ordskifte. Det er også pussig å se hvor lite den intellektuelle prestisjen betyr fra det ene øyeblikket til det andre for mange åndsarbeidere og akademikere i sosiale medier. – Hallo, vi er på Facebook nå, sier de når noen vil vite hva de mener med et ord eller begrep de bruker, underforstått: Her og nå kjenner jeg meg ikke forpliktet av standarden jeg ellers følger. Eller man vrir seg unna med at man ikke har tid til å skrive en hel avhandling; at man ikke kan utdype fordi emnet er så komplisert. Denne intellektuelle slappheten er ofte lettere å avsløre i det uformelle, sosiale rommet enn i en avisartikkel. Fordi FB-samtalen er umiddelbar og foregår mellom personer som er tydelig situert i tid og rom, blir det i praksis umulig å holde på et klart skille mellom ytringen og den som ytrer seg. I FB-trådene kommer talen alltid fra en bestemt person som er til stede sammen med deg her og nå, og dette innebærer kroppskontakt: Det er ikke mulig å ta ballen uten å komme i berøring med mannen.

HANDKE-DEBATTEN, ANTAGONISTER OG APOLOGETER

Noen ganger blir taklingene harde. Den 20. mars 2014 publiserte daværende operasjef Per Boye Hansen en kort oppdatering på Facebook: «The winner of the International Ibsen award 2014 is Peter Handke.» Hansen, som var juryleder for Den internasjonale Ibsenprisen, kunne umulig ha forestilt seg bråket som skulle følge kunngjøringen av årets pris til den østerrikske dramatikeren Peter Handke. Posten fikk beskjedne 41 likes og en håndfull kommentarer som uttrykte begeistring og gode ønsker. Samme dag var forfatteren Karl Ove Knausgård blitt intervjuet i Dagbladet og roste prisutdelingen opp i skyene.

Det var neppe så mange utenfor de litterære miljøene som hadde fått med seg nyheten da forfatteren Øyvind Berg fem dager etter publiserte en FB-oppdatering med tittelen «Utøya som idyll», der han raljerte over at juryen hadde valgt å overse Handkes sterke politiske engasjement på serbisk side under Bosniakrigen og uklare tale om Srebrenica-massakren.3 «Selv på den livsfjerne kulturfronten er det forskjell på å være politisk ukorrekt og å støtte massedrap», skrev Berg. Handke hadde også holdt tale i begravelsen til den serbiske statslederen Slobodan Milošević i 2006, og i den lange tråden under FB-posten til Berg rådet det enighet om at tildelingen var forkastelig, en skandale, en skam. Et par spede stemmer lurte på om man ikke kunne ta avstand fra meningsytreren, den politiske Handke, samtidig som man anerkjente forfatterskapet, men de ble raskt forklart av Berg hvor håpløst det var å innta en sånn mellomposisjon: Hamsun kunne umulig ha fått nobelprisen etter Hitler-nekrologen i Aftenposten. Med talen sin i Miloševićs begravelse hadde Handke kompromittert seg for all tid, mente Berg og etter hvert stadig flere.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse