Portrettbilde av Jon Øystein Flink

Jon Øystein Flink

Et Amerika du ikke kan rømme fra

Skryter du på Facebook, får du mange likes. Syter du, blir du unfriended.

Samtiden spør

HVORFOR ER DU (IKKE) PÅ FACEBOOK?

Jeg er nok på Facebook fordi jeg er redd for ikke å få med meg ting, og tror antakelig at verden fort ville glemt meg hvis jeg ikke var der.

Jeg vet ikke helt hva som er verst, sutrende og meningsbærende oppdateringer fra representanter for Facebook-Høyre som klager over multikulturalisme og naive arbeiderpartipolitikere, eller godmodige, liksommorsomme hverdagsoppdateringer fra blide småbarnsforeldre som skriver om de vellykkede og søte familiene sine, for eksempel slike utdrag fra samtaler mellom en sympatisk trebarnspappa og hans søte datter på syv. Skjønt sympatien min nok ligger hos trebarnspappaen, har jeg likevel en slags lyst til å påstå at oppdateringene hans er blant de aller verste.

Folk som meg, som har over 1000 venner på Facebook, får selvsagt en vanvittig stor feed. Flesteparten av disse «vennene» er selvsagt ikke virkelige venner av meg, og noen av dem har jeg knapt nok møtt i virkeligheten. Uansett utgjør summen av dem mitt såkalte nettverk. Ja da, det fins noen der ute som syns at tusen venner høres lite og stusslig ut, men folk flest kan bare drømme om et så stort vennenettverk som jeg har, og det er disse «folk flest» som er motoren i det sosiale nettverket. Uten dem ville ikke Mark Zuckerberg vært mangemillionær, og uten dem ville ikke bedriften hans blitt den enorme maktfaktoren den er blitt.

Det er også et faktum at det blant Facebooks mange brukere befinner seg en stor og taus majoritet. Det er ikke sånn at alle og enhver legger ut oppdateringer hele tiden. Den kritikken av Facebook jeg har hørt mest fra disse, tause «laverestående» vesenene som knapt nok har et par hundre Facebook-venner, er at de går lei alle disse «perfekte» menneskene som hele tiden legger ut oppdateringer som åpenbart bare er fordekt skryt, altså utlegninger og bilder som viser hvor lykkelige og vellykkede de er, og som med sin uskyldige hverdagsnaivitet forteller om snurrige hverdagssituasjoner som egentlig bare formidler at disse menneskene lever i den beste av alle tenkelige verdener, i lykkelige, perfekte, familier.

Det verste er egentlig ikke kattebilder. Faktisk må jeg innrømme en viss forkjærlighet for søte kattebilder, og i en ideell verden hadde sosiale medier blitt styrt, brukt og utelukkende lest av katter.

Det aller verste er når folk legger ut bilder og utdrag av samtaler de har hatt med de små, såkalt søte barna sine. Barn sier jo så mange rare ting. Unni Lindells bøker med gullkorn fra barnemunner er blitt overflødige, for nå serveres gullkornene nesten i real time på sosiale medier.

Jeg får meg ikke til å sitere de aller verste, men her er et eksempel som er ille nok: Hva tenker du på? spør Facebook. Vel, en av «vennene» mine konkluderer med at han tenker på sønnen sin og en samtale de hadde over frokostbordet. Det hele illustreres med et bilde av snørrungen, og så denne teksten (jeg har forresten endret barnets navn til Petter. I virkeligheten heter han et av disse idiotiske moderne navnene som høres ut som en blanding av en norrøn gud og et vaskemiddel):

– HÆ? Spiste dere is i går kveld da vi sov?? – Ja, det gjorde vi. Vi gjør slike ting når dere sover. – Det er dårlig gjort! Dere gjør aldri noen ting for oss!! – Det er vel ikke helt sant, Petter. Jeg gjør masse for deg. – Nei, det gjør du ikke. Du følger meg ikke til skolen engang! – Følge deg til skolen? Det vil jeg gjerne gjøre hver dag! Da gjør jeg det fra nå av! Du vil det? – Nei, det vil jeg ikke at du skal gjøre. Jeg vil ikke at du skal følge meg helt inn på skolen. –Vel, ok? Det er jo grunnen til at jeg ikke gjør det. Du lar meg ikke. – Ja, nettopp. Du gjør det ikke! Det er ikke lett å være trebarnsfar.

Nei, det er ikke lett å være trebarnsfar med slike utfordringer i hverdagen ... Eller? Kanskje det er nettopp dette som blir formidlet her, at det nettopp er såre enkelt, for denne mannen, å være trebarnsfar. Ja, ikke bare er det enkelt, det er sjarmerende, vittig og meningsfylt på absolutt alle sett og vis. Er nå denne Facebook-posten så ille, da? tenker du kanskje. Svaret er nei, isolert sett kunne jeg levd med dette hvis den var en engangsforeteelse. Men det er den selvsagt ikke. Dette er kun ett eksempel blant utallige liknende innlegg fra denne trebarnsfaren. Og denne trebarnsfaren er bare én av utallige folk som bruker de søte barna sine som offentlig underholdning i sosiale medier. Om jeg så et øyeblikk skulle trekke meg tilbake som kritiker og heller la kommentarfeltets representanter vurdere underholdningsverdien av denne posten, kan det virke som om interessen for slike oppdateringer er stor, for kommentarfeltet er besmykket med ørten tusen gule fjes som ser ut til å le seg i hjel. Noe annet ville selvsagt vært utenkelig. De av oss som syns slike oppdateringer er kvalmende, kan aldri tillate seg å skrive noe negativt i kommentarfeltet. Selv de mest kyniske blant oss skjønner at dette ikke er stedet for å slippe syrlighetene løs. Når små barn er involvert, det sier seg selv, må vi enten vise begeistring eller holde kjeft. Men de begeistrede, de flommer over av begeistring. Ja, det er ikke måte på hvor underholdende de synes dette er:

«Du MÅ skrive bok. Seriøst! Alle disse gullkorna MÅ deles med verden» (etterfulgt av syv smilefjes som holder på å le seg i hjel).

«Søte, søte Petter» (fire smilefjes som ler seg i hjel).

«Dere er så fantastiske» (syv smilefjes som ler så tårene triller).

PØLSELIVET

«Du vet at du kan slutte å følge folk på Facebook som irriterer deg, uten å unfriende dem, Jon Øystein.» Slik lød en kommentar fra en venn som jeg traff i virkeligheten, altså den som foregår ute i den fysiske verdenen. Ja da, vi hadde avtalt å treffes via Messenger.

Dette visste jeg faktisk ikke på den tiden, men det var et godt tips. Dermed var dét problemet løst. Jeg gikk hjem og sluttet å følge den lykkelige trebarnspappaen, samt et par andre pappaer og mammaer som bombarderer nettet med fortellinger om de søte barna sine. Endelig fri, tenkte jeg. Endelig kunne jeg gå inn på Facebook i ro og mak.

Men søte barn er selvfølgelig ikke det eneste problemet denne verden har å by på. Fjerner man ett irritasjonsmoment, står andre i kø for å ta over.

En annen venn av meg, som jeg har kjent siden barndommen, praktiserer følgende ritual: Hvert år, når solen endelig begynner å dukke opp som en varmekilde og ikke bare en fjern lyskilde, når Kong Vinter går i dvale og våren endelig legger sin varme hånd over landet vårt, da tar denne vennen min frem utemøblene, triller kulegrillen ut av garasjen, heller i kull og fyrer opp til årets første terrassemiddag. På kulegrillen skjer så det som bør skje på en kulegrill, nemlig at pølser, koteletter og annen kjøttmat stekes. Han er selvfølgelig ikke alene om dette. Grilling er en av de mest normale aktivitetene jeg kan tenke meg, og ja, jeg er selv glad i grillmat. Ingenting er koseligere enn å sette seg på verandaen og nyte litt velpreparert kjøtt, salat og en kald pils. Men hva er måltidet verdt hvis man ikke deler det på sosiale medier? For vennen min: tilsynelatende ingenting. Nesten hver eneste oppdatering han legger ut, fra tidlig vår til et godt stykke utpå høsten, viser bilder av kjøtt som ligger og godgjør seg på grillen, ledsaget av korte tekster der han tar i bruk det velkjente humoristiske virkemiddelet ironi. –Vont æ gett ... skriver han bare, og der ligger pølsene og kotelettene halvferdige på grillen.

– Nei og nei, dette blir forferdelig, skriver han dagen etter, med nok et bilde av pølser og koteletter. De ser til forveksling ut som pølsene fra dagen i forveien, men ved nærmere ettersyn er de ikke det. I dag har han valgt bratwurst i stedet for løkpølser.

– Katastrofe! leser jeg et par dager senere. Denne gangen er det ikke bare pølser og koteletter på grillen, men også en lang flintstek. Når helgen kommer, flesker han til med både entrecôte og baconsurrede kyllingstykker (til barna).

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse