Portrettbilde av Frode Helmich Pedersen

Frode Helmich Pedersen

Facebook som debattarena

Hva er det egentlig vi vil når vi debatterer på Facebook? Hva gjør vi for å vinne frem med synspunktene våre?

Samtiden spør

HVORFOR ER DU (IKKE) PÅ FACEBOOK?

Jeg opprettet profil på Facebook allerede i 2007, først og fremst for å holde kontakt med én person. Jeg ante ikke hva Facebook var eller hva det kom til å bli. Grunnen til at jeg ikke har meldt meg ut, er mangel på indre fasthet.

Det skulle ikke overraske meg om tiåret mellom 2008 og 2018 vil bli stående som Facebooks gylne æra i Norge. Selv om det i senere tid har spredd seg en fornemmelse av at Facebook er på hell, kan det ikke være tvil om at denne internettjenesten i løpet av de siste ti–tolv årene har forandret den norske samfunnsdebatten på uoverskuelig vis. Ikke bare har den gjort samtalepartnere av folk som ikke tidligere har hørt om hverandre, den har også gjort skrivende debattanter av mennesker som ikke ellers har hatt for vane å fylle avisene med kommentarer og innlegg. I løpet av denne perioden har Facebook utviklet seg til å bli en egen deloffentlighet, både en arena i sin egen rett og en leverandør av stoff til de mer tradisjonelle mediene i Norge. Med «Facebook» forstår jeg her primært brukerens egen feed, som kan betraktes som en digital avis, hvor familiealbumet og bydelsavisen smelter sammen med rikspresse og internasjonale medier – samtidig som den også, som kjent, er utstyrt med muligheten for å hive seg med, impulsivt eller veloverveid – ikke bare som kommentator og debattant, men også som forfatter, reporter og redaktør av ens egen av ens egen «vegg».

I utgangspunktet skulle man tro at dette var en i alle måter fabelaktig nyvinning med stort demokatiserende potensial. Her, endelig, har alle en sjanse til å bli hørt! I virkeligheten er situasjonen ikke fullt så rosenrød. De politiske diskusjonene på Facebook har ofte vist seg å være polariserende, samtalene har ikke nødvendigvis åpnet opp nye perspektiver, eller brakt folk nærmere hverandre, men tvert imot gjort frontene hardere og mer tilstivnede. Derfor er det stadig flere norske brukere som rapporterer at de ikke lenger ønsker å delta i diskusjoner på Facebook, siden tonen der ofte er så full av hets og usaklige avsporinger, samt ren og skjær «trolling».

Så hvordan skal vi – i 2019 – vurdere Facebook som arena for offentlig debatt? Kommer det noe ut av de diskusjonene som føres her? Hva er det egentlig vi vil med det vi publiserer på denne nettjenesten?

ET MIDDAGSSELSKAP FRA HELVETE

Vi kan begynne med ubehaget, for det forekommer meg å ligge i kjernen av det hele.

Hvor kommer det egentlig fra? For min egen del kan jeg ikke si at jeg frykter å bli hetset, eller at jeg ofte har opplevd at tonen i diskusjonen har blitt så negativ at jeg har avholdt meg fra å poste nye ting senere. Ikke desto mindre er det et faktum at ikke bare jeg (som aldri har vært noen stor Facebook-skribent), men også mange av dem hvis oppdateringer jeg har satt mest pris på å lese, skriver langt mindre nå enn før. Det er også et faktum at diskusjonene på Facebook ofte fyller meg med ubehag – faktisk noen ganger så stort at det tar nattesøvnen fra meg. Hvorfor?

Kanskje ligger noe av forklaringen rett og slett i det unaturlige i denne formen for kommunikasjon. Når du sitter der, foran feeden din, kjennes det som du er alene. Det føles virkelig slik. Du er alene, atskilt fra verden, der du sitter foran skjermen, i din egen boble, uten noe annet ønske enn å få slappet litt av. Du scroller litt, klikker litt, scroller litt mer. Men så er det altså at du får for deg at du skal skrive noe. Hva er det som skjer da? Min egen opplevelse kan uttrykkes gjennom følgende lignelse, inspirert av ellevte sang i Odysseen, hvor Odyssevs etter å ha fulgt seeren Teiresias’ anvisninger får anledning til å møte skyggene til sine avdøde venner og slektninger.

Forestill deg at du sitter i et stort, skyggelagt rom. Du aner konturene av noen silhuetter langs veggene, eller nede i hjørnene, som du ikke riktig kan overskue. Så er det altså at du reiser deg og synger ut et eller annet. Stillhet. Ett minutt går, kanskje tre, kanskje ti. Så er det at ting begynner å skje. Skyggene begynner å bevege på seg, og ut av dem trer det skikkelser, noen av dem kjenner du – kanskje til og med svært godt, men du skimter også skyggene av folk du knapt drar kjensel på, eller som du føler deg sikker på at du aldri har sett, men som altså ikke desto mindre trer frem i rommet foran deg med noe på hjertet. Noen av dem nøyer seg med å nikke bifallende, andre kommer med noen velvalgte bemerkninger, før enkelte begynner å rope, med hissige stemmer, mens atter andre bruker lang tid på å rigge seg til med en talerstol, som de så klatrer opp på, møysommelig, før de utførlig gjør rede for sin sak, med grundig belegg – i form av referanser til alle slags skrifter som de vennligst ber deg om å oppsøke før diskusjonen kan fortsette. Selv har du liten eller ingen kontroll over hva som blir sagt under disse seansene, og kan heller ikke på forhånd vite hvem som har tenkt å uttale seg, eller hvem som lytter, eller hvilke sinn som vil komme i kok, og derfor heller ikke hvordan det er best å respondere.

Det hele kan noen ganger minne om et middagsselskap hentet ut fra ditt verste mareritt – der du, som vert, blir stående i et halvmørkt ingenmannsland mellom stue og kjøkken og forsvare deg, dels mot velinformerte meningsmotstandere, dels mot besluttsomme angripere, som kommer springende ut av skyggene mot deg fra alle kanter – samtidig som du overfor et ukjent antall tause middagsgjester forsøker å glatte over upassende, flaue eller irrelevante utgytelser fremført av uinformerte venner og bekjente som er på vei mot toalettet, alt mens du halvt rødmende og så høflig som situasjonen tillater, tar imot ros og godord fra aldrende slektninger eller gamle lærere.

At slike digitale sammenkomster kan bli mer utmattende enn givende, skulle være unødvendig å føye til. Ubehaget skyldes ikke minst at konteksten omkring kommunikasjonen på Facebook i så stor grad er uavklart – altså dette at man ofte ikke helt vet hvem man snakker til, og at premissene for det som sies ikke er klarlagt, slik at man ofte ikke vet om en oppdatering skal oppfattes som et hjertesukk, en spontan respons på et eller annet mediefenomen man ikke har fått med seg, en ironisk underfundighet – eller et oppspill til debatt. Ikke minst er det, som følge av det ulegemlige ved denne vår tilværelse i Facebook-maskinen, vanskelig å vurdere den sosiale situasjonen som kommunikasjonen foregår i. Kanskje er ordet «sosial» et misvisende ord å bruke om denne utvekslingen: For ikke bare er vi avskåret fra å sanse hverandres ansikter og kropper på Facebook – vi kjenner heller ikke til hverandres situasjon for øvrig. Noen av dem som deltar i diskusjonen, er kanskje omgitt av ungemas mens de skriver, og har dermed minimalt med tid og tålmodighet til rådighet, mens andre sitter på toget, eller befinner seg i fjerne land, eller de kan være innlagt på sykehus, hvor de for alt vi vet kan være alvorlig syke eller til og med ligge for døden. Andre kan være ruspåvirkede, eller komme rett fra en begravelse, fulle av sorg og retningsløst sinne – eller de kan være mentalt ute av balanse som følge av andre typer opprivende opplevelser. Nesten ingenting av dette er det mulig å ta rede på når man diskuterer på Facebook, noe som gjør det vanskelig å vurdere hvilke hensyn man bør ta, når man bør ta bestemte utsagn med en klype salt, når en bestemt «tone» bør reageres på med harme og indignasjon – eller bare med godt humør.

For å trekke en linje til den klassiske retorikken kan man si at Facebook-taleren i høy grad er avskåret fra å foreta en adekvat vurdering av kairos, altså talesituasjonen. Dette er uheldig, ville de gamle retorene ha kunnet fortelle oss, siden denne vurderingen jo danner grunnlaget for alle de retoriske virkemidlende taleren gjør bruk av, inkludert stilen og argumentene. De dårlige betingelsene for kairosvurdering er dermed et godt bud på hvorfor så mange mistrives i diskusjonene inne i Facebook-maskinen. Det er som om man taler i blinde.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse