Anja Sletteland

Anjalysen - Krenkingens tidsalder

Når noen roper «ulv, ulv», skal man ikke se bort ifra at de kanskje holder på å bli spist.

Det er vanskelig å unngå ordet «krenkelse» for tiden, for det er på vei til å bli et fast uttrykk i stadig flere debatter. Akkurat når reaksjonene mot krenkende ytringer om utsatte grupper fikk fotfeste i offentligheten, er vanskelig å fastslå. Siden 11. september 2001 har muslimer vært de mest høylytte kritikerne, men veien ble tråkket opp av organisasjoner som jødiske Anti-Defamation League i USA, som ble etablert allerede i 1913. Over tid har feministiske og antirasistiske grupper, eldre, funksjonshemmede og transpersoner fulgt etter. De siste årene har kritikken også kommet fra nye og uventede kanter i Norge. Mange menn har begynt å reagere sårt på kritikk av sitt kjønn, spesielt etter #metoo. Til og med høyreekstreme grupper er blitt sensitive for nedsettende kommentarer.

Samtidig som protestene når nye høyder, vokser motstanden mot å ta hensyn. Kommentatorer kappes om å advare mot «krenkelsens tidsalder», og ikke minst om å finne opp artige ordspill som «krenk-o-rama» og «krenk – krenkere – krenkest». Da Telia tidligere i år lanserte reklamefilmen «Vær trygg, vær fri, vær deg selv», mottok teleselskapet en trussel og en rekke klager på grunn av videoens (svært omdiskuterte) fremstilling av hijab. Oppstyret ble diskutert i NRK P2s Fredagspanelet 5. april, der forlegger Arve Juritzen og Fædrelandsvennens kulturredaktør Karen Kristine Blågestad konkluderte med at hovedproblemet i den offentlige debatten var «krenkekortet». Løsningen, ifølge Blågestad, er å krenke enda flere grupper – «krenke, krenke, krenke» – sånn at krenkekortet ikke blir «så lett å bruke».

Sett i lys av den aggressive tonen i offentligheten og sosiale medier, virker «krenkekortets» valuta temmelig overpriset. Ofte fungerer det helt motsatt: Når noen reagerer på krenkende ytringer, anklages de for hårsårhet eller politisk korrekthet. Spørsmålet man heller burde stille, er hvorfor folk fortsetter å klage likevel. Her er en teori: Kanskje de faktisk føler seg krenket. Det er likevel ikke så rart at engasjementet virker falskt for utenforstående, for «krenkende ytringer» er en sekkebetegnelse for tre ganske forskjellige ting.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse