Kari Veiteberg

Thomas Hylland Eriksen

Spør Kari & Thomas om alt du vil

Hvis vi kunne genredigere mennesker til å bli mer empatiske, burde vi gjøre det? Ikke bare for å bekjempe krig og fattigdom, men fordi det egoistiske mennesket ser ut til å være svært lite skikket til å ta vare på natur og klima – noe som går ut over mennesker andre steder i verden, framtidige generasjoner og resten av livet på kloden. – Hilsen Synnøve G. Wetten og Ingrid S. Koslung Takk for utfordrande problemstilling. Mitt svar er nei til både det eine og andre. Eitkvart tiltak for at alle skal vere mest mogleg like og einsarta, vil fort bli autoritært. For dersom det no skulle vere mogleg med genredigering, vil jo det store spørsmålet vere kven som skulle definere kva det er å vere empatisk. Eg trur at det å lære seg og andre opp til å bli empatiske, nettopp skjer ved å kunne sette pris på forskjellar menneske imellom, og ved å kunne leve seg inn i liva til dei som har det heilt annleis. Å bli mest mogleg empatisk, kva no det skulle vere, er jo knapt noko mål i seg sjølv.

Det viktige er at vi saman, i all vår ulikskap, kan gjere noko for å gjere verda betre basert på kjærleik, håp og fornuft. Til det trur eg vi treng heile paletten av verkemiddel, forteljingar og kunnskapspraksisar som er tilgjengelege for oss. Rikdommen av ulike kunstnariske uttrykk, religiøse førestillingar, kvardagserfaringar og vitskapeleg innsikt vil då kunne stå fram som avgjerande og viktige ressursar i ein felles kamp for ei betre verden.

Kari Realistisk vurdert ville dette være et farlig eksperiment, siden det er umulig å spå om utfallet. Men la oss anta at det fungerte etter hensikten: Vi ville blitt en omsorgsfull, solidarisk og økologisk ansvarlig art.

Jeg skal nevne to grunner til at dette neppe er en god idé. For det første ville kulturen miste sin dynamikk. Det er egoisme, grådighet og personlige ambisjoner som har brakt oss inn i blindgaten vår, godt hjulpet av teknologiske muligheter til å dominere hele planeten; men de samme impulsene har også gitt oss sivilisasjonen. I fremtidsfabelen Galápagos beskriver KurtVonnegut en situasjon der menneskets evolusjon er reversert.Våre etterkommere er intelligente nok til å le når noen promper, men ikke smarte nok til å bygge katedraler eller lage atombomber. Nå kan man innvende at dette scenarioet ikke er en nødvendig konsekvens av forslaget, men en menneskehet uten indre demoner, stormannsgalskap og egoisme ville bli doven og uten fremdrift, og ville neppe frembrakt Shakespeares skuespill eller Beethovens symfonier.

Det andre argumentet handler om moral i snever forstand. Mot slutten av Anthony Burgess’ roman A Clockwork Orange blir sadisten Alex utsatt for knallhard atferdsterapi, som gjør ham ute av stand til å begå grusomme handlinger. Dermed mister han muligheten til å velge. Han blir en zombie. Som rektor Humlesnurr sier til Harry Potter, som bekymrer seg over at han bærer noe av Voldemort i seg, og er i tvil om hvorvidt han er god eller ond: Du velger selv, Harry.

Thomas Om vi tok det som var felles for alle de store verdensreligionene, og lot det de ikke har felles ligge. Hvilke grunnsteiner ville denne religionen hatt? Og har noen prøvd noe slikt? Og: Hvorfor kler nordmenn seg så kjedelig, til tross for at vi handler mer klær enn de fleste andre i verden? Burde ikke det høye kleskonsumet også bety mer synlig variasjon? – Trond Ivar Hansen Dersom vi greidde å skilje ut det som er felles for alle religionar, ville vi truleg finne fram til nokre enkle sanningar om at det er noko som er større enn oss sjølve, og at vi skal behandle andre og naturen med respekt og ærefrykt. Ja, det har vore forsøkt å formulere eit slikt minste felles mål mellom ulike religionar, til dømes av unitarar og bahai-truande. Men det ligg noko i saka sjølv som gjer at ein ikkje kan bli heilt konsekvent. For alle religionar dreier seg om kropp, konkrete handlingar og forteljingar. Frå min ståstad får eg lyst til å seie at dersom vi tek vekk det som ikkje var felles, vil resultatet i beste fall stå fram som kjedeleg og uinteressant. Tenk deg jødedommen, kristendommen, buddhismen og islam utan ulike fargerike rituelle handlingar, utan forteljingar og poesi. Hovudet blir fort tomt og utan bilde.

I tillegg veit vi jo godt at alle desse religionane eg har nemnt, i seg sjølv er mangfaldige og samansette, og det er noko av det som er fint ved dei. Også her er mangfald eit gode vi kan lære av og bli klokare ved å møte. Det kristne nytestamentet har for eksempel fire ulike evangelium om Jesus, og det ser eg på som ein ressurs, ikkje eit problem. Eg tenker òg at det ville vere kjedeleg å møte menneske frå andre religiøse tradisjonar dersom vi var einige i eitt og alt. Å møte det som er ulikt oss, kan gjere oss i stand til betre å kunne formulere kva vi sjølve står for og trur på. Og i ein slik samtale om kva som er viktig for oss, vil det vere mogleg å få auge på felles utfordringar vi kan løyse saman, som meir eller mindre truande, og som menneske av god vilje. Mangfald er ikkje i seg sjølv problematisk dersom vi er i stand til å møte kvarandre med respekt og nysgjerrigheit. Det er nesten alltid det einfaldige og einsretta som er problemet.

Kari Det er blitt sagt at det er lett å gjenkjenne nordmenn på flyplasser i andre land; det er bare å se etter upussede sko. Og det har vært vanskelig å få velbeslåtte skandinaver til å kjøpe iøynefallende biler. Da Volvo omsider lanserte en dyr modell, ble den omtalt som luksusbil med transmak. Fortrinnene ble ikke skrytt av, men skjult bak et ordinært ytre. Det var liksom skammelig at den var så dyr. Den var jo skandinavisk, altså lagom.

Norsk nøkternhet knyttes gjerne til tidligere knapphet og protestantisme av den lavkirkelige typen som beskyldes for å ville forby alt som er gøy. Knappheten deler nordmenn med andre europeere. Protestantismen, derimot, representerer et særpreg i sin lokale tapning. Men vi bør også se på likhetsidealene, som springer ut av et samfunn der føydalisme og hierarki var svakt utviklet. Det var mer som talte for likhet enn for overdådighet.

Allværsjakken er mange nordmenns foretrukne ytterplagg, men det finnes prangende uttrykk for velstand selv i klesveien. Dette er ikke minst påfallende på nasjonaldagen. En fremmed tror kanskje at han er på karneval – helt til han forstår at de innfødte tar disse dyre, forseggjorte, fargerike klærne på dypt alvor.

Flerkulturaliteten kan også bidra med sitt. Som ung mann kjøpte jeg en fargerik dressjakke, og fikk høre at den fikk meg til å se ut som en innvandrer. Noe jeg naturligvis tok som en kompliment.

Thomas

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse