Portrettbilde av Tormod Heier

Tormod Heier

God alliert eller nyttig idiot? Norges umulige dilemma

Det er ikke mulig å delta i NATO-operasjoner og samtidig bevare norske interesser.

På 2000-tallet har Norge eksportert militærmakt som aldri før. Fra å være en av NATOs mest skeptiske bidragsytere på 1990-tallet er Norge i dag – sammen med Danmark – en av USAs mest trofaste støttespillere, blant annet i Sentral-Asia, Midtøsten og Afrika. De siste 20 årene har norske myndigheter lagt stein på stein i et systematisk og langsiktig arbeid. Resultatet er at Norge spiller rollen som middels stor militærmakt i NATO. Norske styrker er interessante samarbeidspartnere for europeiske stormakter som Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Nederland og Polen – land med mellom 40 og 80 millioner innbyggere. Iveren etter å gjøre NATO relevant for USA har for øvrig svekket den nasjonale forsvarsevnen. I oppgaver som skal løses nord for polarsirkelen, i Norges viktigste strategiske område, får Forsvaret karakteren «mindre god» av Forsvarsdepartementet. I USA-ledede koalisjonsoperasjoner utenlands derimot, gis toppkarakteren «meget god» (FD 2018, 56).1 Paradokset er at Norge, USA og NATO likevel ser ut til å tape flere kriger enn de vinner. Til tross for innledende angrep med tilsynelatende imponerende fremgang dukker det frem et ubehagelig mønster: Den politiske styringsevnen i landene som angripes, kollapser. I maktvakuumet som oppstår, utvikler det seg deretter langvarige borgerkriger. Muligheten til å omsette de militære seirene til en form for politisk uttelling som gir mer sikkerhet til menneskene som bor der, forsvinner. Krigene vinnes, men freden tapes. Eksempler på dette er de norske og amerikanske koalisjonsoperasjonene i Afghanistan, Irak og Libya.Til tross for innledende optimisme i kampene mot Taliban (2001), Saddam Hussein (2003) og Muammar al-Gaddafi (2011) slår stormaktenes operasjoner til syvende og sist tilbake på dem selv. Norge trekkes inn i kriger som gjør at det kan settes berettiget spørsmålstegn ved hvorvidt krigsdeltakelsen til syvende og sist var i norsk interesse.

NORSK INTERESSEPOLITIKK

Spørsmålet er kjettersk, for det er hjelp til selvhjelp å bistå USA i internasjonale operasjoner. Det finnes nemlig ingen andre stater i verden som kan gi Norge troverdig beskyttelse mot Russland. Derfor er USA den viktigste bærebjelken i forsvaret av landet vårt. Eller som det heter i denne proposisjonen fra Forsvarsdepartementet: «Internasjonal innsats i allierte rammer er ei investering som skal sikre at også Noreg mottar alliert støtte om vi treng det.»2 Men det finnes ingen empiri som understøtter denne forventningen. Snarere er den norske forventningen basert på lønnlige håp om at USA vil komme dersom Russland skulle rasle med sablene. Men selv om USA er militært dominerende, skiller ikke landet seg vesentlig fra andre land i den forstand at det bare vil ofre sine beste kvinner og menn om det er i egen interesse. Dermed er Norge langt på vei overlatt til seg selv, i utkanten av Europa, utenfor EU, 40 kilometer fra noen av verdens farligste atomstyrker på Kolahalvøya.

Hva er norske interesser? I militærstrategisk sammenheng er det nærliggende å ta utgangspunkt i et ønske om å bevare folkeretten og arbeide for kollektive løsninger og en internasjonal rettsorden – og de militære intervensjonene i Afghanistan, Irak og Libya har i liten grad fremmet disse interessene.To av disse krigene har blitt ført på tvilsomt folkerettslig grunnlag; alle tre har fremmet ustabile, ad hoc-koalisjoner fremfor transparente og formelle fellesskapsløsninger i forutsigbare allianserammer. FN-mandatene har enten blitt neglisjert eller misbrukt på måter som fremmer «den sterkestes rett».

Det kunne vært fristende å definere norske interesser i mer egoistiske termer som «Norway first», inspirert av Donald Trumps doktrine «America first». Men USA har noe vi ikke har: 5600 milliarder kroner til disposisjon for militære formål (cirka 40 prosent av verdens samlede militære utgifter). Norske interesser er derfor uløselig knyttet til multinasjonale institusjoner som etter beste evne klarer å forhindre «jungelens lov» i å få fotfeste.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse