Portrettbilde av Kjersti Aarstein

Kjersti Aarstein

Romanen som verdenskart

Når vi snakker om bøker fra andre deler av verden, er vi ofte mer interessert i hva de sier om verden enn i bøkene som skjønnlitteratur.

Det blir ofte sagt at norsk samtidslitteratur er innadvendt og ensformig; at den stort sett blir skrevet i ammetåke eller selvrettferdig harme over at ingen av oss har helt uklanderlige foreldre. Kritikere etterlyser den store verden i litteraturen og stemmer som ikke tilhører den evinnelige norske middelklassen.1 Og det finnes ganske riktig en innadvendt åre i samtidslitteraturen, men verden er likevel ikke mer fraværende enn at de fleste lesere er i stand til å oppspore den på egen hånd. Men de som vil lese litteratur fra andre deler av kloden, har trolig behov for noen tips, både med hensyn til hvilke tekster som er interessante, og hvilke sammenhenger disse tekstene inngår i. Her kommer ny norsk sakprosa til unnsetning, i form av to bøker som løfter deg over på andre kontinenter, og sørger for at du ikke blir stående der som en forvirret turist.

Tonje Volds Å lese verden. Fra imperieblikk og postkolonialisme til verdenslitteratur og økokritikk (2019) og Kjetil Gybergs Kapitalens metropolis. Byer i den nye verdenslitteraturen (2018) befinner seg i en del av det litterære feltet som har et visst momentum for tiden, etter at en bølge av selvbiografiske romaner har banet vei for sin motsetning. Begge disse bøkene gjør hovedsakelig to ting: De retter søkelyset mot samfunnsforhold i det såkalte globale Sør, og introduserer en korpus av romaner og noveller som gir perspektiver på samfunnsforholdene. Dermed utgjør de en motvekt både mot «virkelighetslitteraturen» og mot den litteraturkritikken som sjelden retter blikket ut over Europa og Nord-Amerika.

Det doble prosjektet kan også kokes ned til et spørsmål om mål og metode, siden Vold og Gyberg begge er ute etter samfunnsanalyser, noe litteraturen setter dem på sporet av. «Litteraturen gir oss mulighet til å fortolke verden», skriver Vold (s. 439), og i likhet med Gyberg gir hun mange interessante eksempler på at dette er tilfelle. Samtidig får de to bøkene meg til å fundere på hvorfor litteraturen og særlig romanen fremstår som en så takknemlig kilde til samfunnsanalyser, som også kunne ha bygget på sakprosa og primærkilder. Hva er det som gjør romanen spesielt godt egnet til å supplere verdenskartet?

HVEM REPRESENTERER DET GLOBALE SØR?

Jeg har dette spørsmålet i tankene idet jeg ser nærmere på forbindelsene Gyberg og Vold trekker mellom litterære tekster og omseggripende samfunnsendringer.Viljen til å spore slike forbindelser er i seg selv en styrke ved Å lese verden og Kapitalens metropolis, der kunnskapsog refleksjonsnivået i tillegg er høyt.Vold konstaterer at litteraturen bidrar til å skape verden, samtidig som den kan kommentere historien, spå om fremtiden, formidle kunnskap og bearbeide kulturelle og personlige traumer. Men beror disse egenskapene mest på at forfatterne er geniale, eller på noe bestemt ved litteraturen som form?

Dette spørsmålet gir gjenklang på ulike måter i Å lese verden og Kapitalens metropolis, som er veldig forskjellige med hensyn til sjanger og tematikk. Å lese verden er en lærebok som retter søkelyset mot deler av verdenshistorien via romaner og andre fortellinger utgitt over en periode på tre hundre år – fra Robinson Crusoe (1719) til Tante Ulrikkes vei (2017).Vold fortolker disse fortellingene og gjør dem samtidig til prøvesteiner for ulike teoretiske perspektiver: Hva om vi leser dem med blikk for maktforhold, eller på utkikk etter noe menneskeheten kan ha til felles? Hva med hensynet til naturen og faren for klimaendringer, og hva med litteraturens mulighet til bare å være vakker? Kapitalens metropolis er en samling reiseessays der Gyberg leser samtidslitterære romaner og noveller om åtte storbyer i Asia, Afrika og Sør-Amerika, som han også besøker. Sammenliknet med Vold har Gyberg et spissere prosjekt: Han får litteraturen og byen til å kaste lys over hverandre for å forklare et urovekkende fenomen: den globale kapitalismen som samfunnsordnende prinsipp.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse