Kjersti Bjørkmo

Åh! Baksiden! Baksiden!

Klokka var cirka halv ti om morgenen, og jeg hadde akkurat påbegynt min målrettede gange mot jobb. En spasertur som tar omtrent førtifem minutter i sandaler. Det var en fin junidag. Varmt og overskyet, favorittværet mitt. I øyekroken hadde jeg sett noen parkere sin skinnende røde bil på den andre siden av gata, og nå kom vedkommende småløpende mot meg og foreslo at vi skulle drikke kaffe sammen. Eller frokost! Vi kunne kjøre til stranda! Du og jeg, sa han, kan du tenke deg en bedre start på dagen? Jeg hadde bare vært våken en halvtime, og nå sto jeg på fortauet på Sagene og kikket fortumlet på mennesket foran meg. Jeg hadde aldri sett ham før. Da jeg avviste tilbudet og ville gå videre, så han på meg som om jeg var fullstendig irrasjonell. Jeg kan ikke huske å ha vært vitne til slik frittstående optimisme i dagslys før. Jeg måtte le av situasjonen. Etter at jeg hadde kommet fem–seks meter lenger ned i gata, ropte han – samtidig som han gjorde en slags bevegelse med begge hendene som skulle fremheve begeistringen for min anatomi mens jeg beveget meg bort fra ham – Åh! Baksiden! Baksiden!

Det er denne analoge situasjonen som brøyter seg fram i hjernen når jeg setter meg for å skrive en tekst om nettdating. I grunnen kan den være en god illustrasjon på hvordan en tur innom nettets datingplattformer fortoner seg. Som en spasertur fylt med tilfeldige henvendelser fra forbipasserende som vil fortelle deg noe om hvordan du behager eller ikke behager dem. Selv om det selvsagt også finnes aktører med en anelse mer raffinement i replikkene.

Så godt som alle tekster om nettdating ender i en slags lett underholdende idiotparade. Også når jeg forsøker å skrive om temaet, kjenner jeg en sterk dragning mot å la det gå over i en kavalkade av underlige møter, kunstig stemning, brustne forhåpninger og uforholdsmessig mange timer med selvransakelse i etterkant. Du er for kresen. For alvorlig. Du overtenker. Du byr ikke nok på deg selv. Du er for åpen. For lukket. For dominerende. For passiv. For lav, for rund, for depressiv, for morsom, for svårflörtad. Og slik kan man jo faktisk ikke ha det, fant jeg ut.

For et par år siden sluttet jeg med all dating og ga uttrykk for at jeg ikke lenger syntes det var så viktig å finne noen å være kjæreste med. Da ble jeg også bevisst hvordan omgivelsene la på meg bevisbyrden å klargjøre at det var et sunt valg. Å slutte å jage etter noe jeg ikke hadde. Dette som en hel kultur forteller meg at jeg ha, for å være lykkelig og hel. Det kan være tilfeldig, eller ha flere årsaker, men året da jeg bestemte meg for ikke å date mer, ble et av de beste og mest suksessfylte årene jeg noen gang har hatt. Jeg fikk til det jeg ville få til, og jeg var usedvanlig mye glad. Ikke minst følte jeg at jeg selv eide fundamentet gleden var bygget på.

Når jeg ved ulike anledninger har fortalt venner om den nevnte episoden med fyren som kom springende over gata den varme junimorgenen på Sagene, fordi jeg finner oppførselen fullkomment absurd, og fordi figuren i den er så ufrivillig parodisk, er det flere ganger blitt sagt at jeg bør ta hendelsen som et kompliment. At opptrinnet bør gi meg en selvtillit jeg kan ta med meg når jeg skal date andre. Altså innforstått at det ligger en valuta i at den fremmede, narraktige mannen synes at jeg og rumpa mi er attraktive når vi går nedover gata. Og at jeg villig skal gripe denne vaklevorne valutaen og bygge en håpefull framtid med den. I og for seg er det ikke noe galt i at venner prøver å si noe hyggelig, men det er noe alvorlig feil med premisset.

Det er et smalt narrativ vi klynger oss til: At det å lykkes på dette ene feltet, jakten på den store kjærligheten, og at å bli sett og bekreftet av den ene utkårede, skal trumfe alt annet. Det er muligens ikke til å unngå når man tilhører en generasjon hvis kulturuttrykk om kjærlighet domineres av Hollywood. I den romantiske komedies narrativ ligger det en beinhard indoktrinering om at damen som spiser alene på restaurant, gjør det fordi noe mangler i livet hennes. Selv om hun kanskje har klart å overbevise seg selv om at hun koser seg.

Året da jeg bestemte meg for ikke å date mer, ble et av de beste og mest suksessfylte årene jeg noen gang har hatt.

En venninne av meg fortalte en gang om en middagsopplevelse i Roma. Det var ikke en spesielt god periode for henne, hun var skikkelig lei av ikke å ha kjæreste, følte seg alene og utsatt. En kveld befant hun seg på en nesten latterlig idyllisk pizzeria litt utenfor byen, surklende i sin alenehet blant alle bordene med par og små vennegjenger. Etter en stund ble hun oppmerksom på at paret som satt nærmest henne, også var norske. Da pizzaene kom på bordet og de skulle begynne å spise, kom det skarpt fra damen til mannen: «Vent! Bilde!» Og deretter: «Du kan jo se litt glad ut!» Så han smilte. «Hold opp pizzaen», fortsatte hun. Han hørte ikke. «HOLD OPP PIZZAEN!» Nå hørte han, men forsto ikke hva hun mente. «HERREGUD, HOLD OPP PIZZAEN, DA?!» Han skulle holde opp tallerkenen med pizzaen, bikke den på skrå mot kamera, og over pizzakanten skulle han se inn i mobilkameraet, med et blikk som sa «på ferie med verdens beste kjæreste». Etterpå spiste de. I taushet. Min venninne ble straks i bedre humør.

Det er så mange slags branner som kan oppstå i en, både i hodet og kroppen. Noe av det mest uromantiske man kan gjøre, er vel å betegne forelskelsen som en kjemisk tilstand. Likevel, det skjer ting i hjernen hos den forelskede, som kunne kvalifisert til en advarsel fra Helsedirektoratet. Berit Brogaard, dansk filosof med kognitiv nevrovitenskap som spesialfelt, sammenligner de biokjemiske prosessene i hjernen ved forelskelse med det som skjer når vi bruker kokain. Sånn sett burde det ikke være så vanskelig å få aksept for at det finnes forbigående eller langvarige perioder i livet der man kjenner at det ikke passer så godt å fortape seg i en annen. I tillegg vet man at uregelmessige belønninger er noe som skaper intens avhengighetsatferd hos både mennesker og dyr. Romantisk kjærlighet og imøtekommet begjær er både et vidunderlig og et meget tvilsomt belønningssystem. Jeg oppfatter det som underkommunisert at det er et risikabelt prosjekt for den som nyter sine måltider alene å leve som om gullstandarden ligger et sted i en framtidig tosomhet.

Aldri er noe helt perfekt, det er skikkelig irriterende. Det er ikke vanskelig å få øye på liv man ikke selv ville hatt, med det overfladiske øyet. Det er heller ikke vanskelig å se det motsatte. Å innbille seg at andre er lykkeligere, har mer meningsfylte relasjoner og aldri føler seg alene. Det er så man kunne få lyst til å legge hodet i hendene av hele tilværelsen, og mumle: «Åh! Baksiden! Baksiden!»

Om forfatteren

Kjersti Bjørkmo er poet. Hun er født på Vestvågøy i Lofoten, oppvokst i Tromsø, og bor i Oslo. I 2014 debuterte hun med diktsamlingen Jeg har prøvd å bli venn med dyrene. I 2019 kom Hadde du bodd her hadde du vært hjemme nå.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du ha tilgang på mer gratis innhold?

Da må du registrere deg med en e-postadresse