Portrettbilde av Kjetil Trædal Thorsen

Kjetil Trædal Thorsen

Arkitekturopprøret som samtidsfenomen

Med en tydeligere forståelse av menneskets relasjon til omgivelsene ville debatten om stygt og pent ha endret karakter.

Våre fysiske omgivelser, natur og landskap, byer, arkitektur og infrastruktur har en kontinuerlig påvirkning på våre sosiale og private liv. De er også tydelige bærere av den kumulerte historien som utgjør opplevelsen av vår egen samtid. Vi kan ikke velge bort våre omgivelser der vi beveger oss fra hjem til skole eller arbeidsplass. Hvert inntrykk og vår fortolkning av og kunnskap om deres påvirkning skaper et forhold mellom oss og våre omgivelser.

Utformingen av våre bygg og fellesrom, ute som inne, vekker derfor med rette sterke følelser hos langt flere enn fagpersoner som arkitekter, landskapsarkitekter og byplanleggere. Vi er jo alle innbyggere med følelser og synspunkter på hva som gjør oss godt eller hva som vekkerubehag.

Og nettopp fordi temaet engasjerer så bredt, dukker det med jevne mellomrom opp diskusjoner i offentligheten om hva som er riktig og hva som er galt med utformingen av bygg og felles omgivelser. I år har det såkalte Arkitekturopprøret vært plattformen som har preget debatten.

Diskusjonen er på ingen måte ny. Meningsbrytninger opp gjennom historien har sammen med ny kunnskap, teknologi, ingeniørkunst og styresett vært viktige forutsetninger for hvordan byer og bygg er blitt utformet. Eksperimentene har vært mange, standpunktene krasse, og med jevne mellomrom har nye stilarter og endrede oppfatninger om estetikk sett dagens lys.

Ofte har byplanleggere fulgt gjeldende regimers ønske om kontroll av og sikkerhet for sine egne innbyggere, særlig borgerskapet. For eksempel ved å opprette adresser for å vite hvor innbyggerne bor, eller å anlegge rette gateløp hvor det er vanskelig å stikke seg unna. Eller ved å etablere plasser hvor det militære kunne eksersere og vise sitt nærvær, eller å gjerde inn parkanlegg og redusere åpningstidene deres. Byene skulle vare og representere makten over tid. Med bredere gater og bygninger i stein og mur ville sjansene for at byene brant ned, reduseres. Nye erkjennelser, nye materialvalg og tilhørende verktøy og nye samfunnsoppgaver ga ny forståelse av estetikk.

Veldig få ville vel i dag ønske seg tilbake til et opplyst enevelde som politisk styringsform, selv om byer som er skapt av forskjellige herskere opp gjennom historien, i mange sammenhenger brukes som positive referanser for dagens byutvikling. I et demokratisk styresett er det naturlig at våre omgivelser blir mangfoldige, at pluralistiske og, for noen, uestetiske uttrykk har sin rettmessige plass, og at vår evige søken etter den gode smak har forskjellige verdier, alt etter hva en søker. Det finnes ikke rett og galt, bare nyanser av behag og mishag.

Arkitektur i urolige tider

Ofte dukker en økende forkjærlighet til fordums uttrykk opp i usikre og turbulente tider. Ikke som i krig, hvor primærfokuset endres totalt, men som nå, i kampen for et fremtidig levelig klima for livet på jorden, med folkevandringer ut av kriserammede deler av verden, i kampen om fordeling av goder, eller i kampen mot en pandemi som fører til sosial distansering og fysisk ensomhet. Tendensen er en søken etter harmoni og orden i motsetning til kaos. En er på let etter det vakre, og det vakre har for de fleste ingen imaginær variabel. Hva som er vakkert, belyses for mange best gjennom noe eksisterende, noe en kjenner til, og som det på enkelt vis kan refereres til. Du vet om du liker det du ser i det øyeblikket du står foran det. Det visjonære forsvinner, og fremtiden reduseres til mer av det en kjenner og liker.

I urolige tider øker troen på at det som ble skapt før, er bedre enn det som skapes i dag. Flere søker seg tilbake til det gode, gamle. Fortiden er bedre enn den fremtiden som ennå ikke finnes.

Det finnes ikke rett og galt, bare nyanser av behag og mishag.

Det motsatte standpunktet kunne være å ha tro på at tiden du lever i har positive intensjoner for deg selv, dine medmennesker og dine etterkommere. Troen på at det verken er klassisismen, modernismen eller postmodernismen som skal være malen for utformingen av våre byer. Troen på at en i fellesskap, med innsikt og kunnskap, kan skape noe nytt og samtidig vakkert. Men da må en selv bidra til å tilrettelegge for at arkitekturen og arkitekturen virkelig kan bli bedre enn før. En forutsetning er at diskusjonen må leve, og at en kontinuerlig gjenoppfinnelse av fysiske uttrykk, estetikk og funksjon kan utvikles i takt med tiden. Da må en ikke konkludere for bastant.

Initiativet «Arkitekturopprøret» ser ut til å balansere mellom disse to standpunktene. De aller fleste som er tilknyttet opprøret, ønsker seg en bedre (og vakrere) fremtid. Det ønsket er det virkelig ikke vanskelig å være enig i. Vi må alltid søke bedre løsninger i fellesskap.

Hos noen i opprøret synes dette derimot å være ensbetydende med at det nye ikke skal være nytt. Deler av initiativet ønsker seg at det som skal bli bedre i fremtiden, skal være som før i tiden. I både det svenske, danske og norske Arkitekturopprøret ligger det en lett kamuflert konservatisme, hvor enkelte krefter bruker opprøret til å fremsnakke egne preferanser når det gjelder estetikk. Preferansene går i retning det visuelle, av noe «klassisk», uten at det fremkommer hva «klassisk» er. Ornamenterte uttrykk nevnes som et positivt element, men da neppe med henvisning til moderne ornamentikk. Det gjør det vanskelig å forholde seg til opprørets egentlige motivasjon, med mindre den er like pluralistisk som samtiden selv.

Det er nærliggende å sammenligne Arkitekturopprørets historiserende tilnærming med teoriene om nyurbanisme til de to luxembourgske artkitekturbrødrene Léon og Rob Krier på 1980-tallet. Selv om nyurbanisme i hovedsak var en strategi for nye, mindre byer, er flere gode intensjoner i denne bevegelsen i ferd med å få rotfeste også i større, eksisterende byer. Med innflytelse fra andre strategiske byutviklingskonsepter, som den fransk-kolombianske miljøforskeren Carlo Morenos «The 15-minute city», har byer som Paris og Oslo kunnet prioritere mer fotgjenger- og sykkelvennlige byrom, økologi, felles utearealer og god fordeling av offentlige institusjoner. Samtidig har flere byer i dag en klarere forståelse av bevaring, gjenbruk og ombruk av bygg og arealer.

Det visjonære forsvinner, og fremtiden reduseres til mer av det en kjenner og liker.

Humanistiske verdier deles av mange arkitekturbevegelser, men «New Urbanism» skiller seg ut. Her handler det primært om å gi bygninger et bestemt arkitektonisk uttrykk, i all hovedsak nyklassisisme.

På 80-tallet gjorde også postmodernismen sitt inntog i arkitekturen. Den fremhevet og lekte med klassisistiske elementer og referanser. Nyurbanistene omfavnet denne trenden og har frem til i dag fortsatt å promotere den.

Hvordan en liten by med forkjærlighet for nyklassisisme oppleves, kan en få inntrykk av i Poundbury ved Dorchester. Dette er Prins Charles’ prestisjeprosjekt som ble startet med Léon Krier i 1988, og er tenkt ferdigstilt i løpet av 2025. Poundbury har så langt levd opp til mange av forventningene som var knyttet til nyurbanistenes teorier, men løser ingen vesentlige verdensproblemer. Den er en hyggelig og egenartet liten forstad til Dorchester, en slags Kardemomme by.

På denne måten blir nyurbanisme redusert til en strategi for spesielt interesserte. Den tar ikke standpunkt til eksisterende problemer i større byer, til sosial ulikhet, allerede eksisterende bygg, energiproduksjon, forbruk eller simpelthen det mylder av initiativ og preferanser som et demokratisk styre åpner for. I et velfungerende demokrati har nemlig mindretallet også en viktig stemme.

Arkitekturopprøret har en rolle å spille, men selv om det ønsker å fremstå som folkelig, står det i likhet med nyurbanismen i fare for å bli til et ensrettet smakshegemoni. Det ville vært synd, fordi det er jo nettopp et slikt hegemoni (modernismens) de vil utfordre.

I stedet for å diskutere hvilket arkitekturuttrykk som er det beste, kunne kanskje opprørerne benyttet plattformen de har bygget opp til å debattere forholdet mellom mennesker og deres omgivelser på tvers av stilretninger og uttrykk. Da kunne det favne bredere og beholde relevans over tid.

Her kommer et innspill:

Preposisjonenes kunstart

I en verden hvor det visuelle i større og større grad påvirker våre opplevelser, blir estetikk ofte ensbetydende med et visuelt uttrykk. Det visuelle er i seg selv en distansert form for estetisk opplevelse, mens andre sanser som berøring, hørsel og lukt, er nærmere knyttet til følelsen av å delta eller å eie.

Nærheten til ens omgivelser er avgjørende. Om en sitter i en stol tilhørende en restaurant, blir denne stolen ens følelsesmessige eiendom så lenge middagen varer. Straks en forlater restauranten, opphører følelsen, og stolen blir igjen stedets eiendom.

Denne kroppslige kontakten mellom objekt og person er uavhengig av skala. Operataket eies av publikum fordi en kan gå, sitte og ligge på det. Det eies ikke fordi det er en abstraksjon av et landskap. Landskapet er kun inspirasjon, abstraksjonen kun en vei til gjennomføring. Det er den fysiske nærheten til marmoren og taket som kunst som gir eierskapsfølelsen.

Men det finnes likevel gode grunner til å bruke natur som inspirasjon i byplanlegging og arkitektur. I språket beskrives relasjonene mellom oss selv og våre omgivelser gjennom preposisjoner. Vi vet hvor kroppen, øynene og ørene befinner seg i forhold til det rundt oss. I naturen er alle preposisjoner i språket til stede. Vi er foran steinen, bak odden, over dalen, under treet, på havet, mellom fjell, i skogen, ved stranda, bortenfor blånen, forbi juvet, før bakken, ovenfor fossen eller utenfor fare. Preposisjonene er relasjonsbyggende, og de gir oss sikker orientering i store og små sammenhenger. Ideen om at natur er allemannseie ligger dypt forankret i det faktum at en kan beskrive hvor en befinner seg, og derav plassere seg selv i verden. Preposisjonene skaper nærhet til omgivelsene. Det nære er vakkert når en får bruke alle sansene.

Skjermdump fra FB-gruppen "Arkitekturopprørets" vegg.

Det er muligens fraværet av relasjonelle definisjoner i arkitektur og byplanlegging som mangler i mye av det som bygges nytt. En hypotese kunne være at jo flere preposisjoner et stykke arkitektur ivaretar i forholdet til mennesket, jo nærmere naturens egenskaper kommer arkitekturen. Jo nærmere en kommer naturen, jo nærmere kommer en mennesket.

Den norske bygningsloven har få om ingen retningslinjer for psykologiske relasjoner mellom menneske og omgivelser, selv om det er gjort mye forskning på området.

Primære psykologiske begrep som affekt, oppførsel og kognisjon blir avgjørende i en videre utvikling av arkitektur og bymiljøer. Med en tydeligere forståelse av relasjonell kontekst ville nok debatten om stygt og pent ha endret karakter.

Arkitekturopprøret har videreført en viktig offentlig diskusjon om arkitektur og estetikk, og som plattform for en vidløftig debatt om våre fysiske omgivelser ønskes det hjertelig velkommen. Som retningsgivende for hvordan vi skal forme våre omgivelser i fremtiden, har opprøret begrenset interesse. For å kunne hanskes med den reelle kompleksiteten som byutvikling innebærer, bør vi hente kunnskap andre steder.

Om forfatteren

Arkitekt og en av grunnleggerne av arkitektselskapet Snøhetta, der han i dag er partner. Thorsen har vært sentral i utformingen av signaturbygg som Operaen i Oslo og Biblioteket i Alexandria.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du ha tilgang på mer gratis innhold?

Da må du registrere deg med en e-postadresse