Portrettbilde av Gry Strømme

Gry Strømme

Hvorfor kom det ingen isme etter postmodernismen i Norge?

De litteraturhistoriske epokenes tid er ikke over ennå. Vi må bare begynne å se utover igjen.

I januar 2017 tilbrakte jeg ti dager i New York, i forbindelse med et studieopphold. Den ene kvelden var jeg på en lansering i bokhandelen The Strand. Michael Cunningham, hvis bok The Hours jeg hadde studert i forbindelse med Woolfs Mrs. Dalloway, skulle delta i et samtalepanel sammen med krimforfatter Lee Child og flere andre anerkjente kunstnere og forfattere. Etter en interessant diskusjon åpnet ordstyrer for spørsmål, og jeg rakte opp hånden. Jeg fortalte at jeg skrev en oppgave om postpostmodernismen, eller metamodernismen, definerte den og spurte om noen i panelet trodde at vi var inne i et slikt paradigme, og om de forholdt seg til det som kunstnere. Lee Child lo og sa at han ikke engang ville prøve å svare på spørsmålet. Michael Cunningham svarte at det å forsøke å plassere kunsten i en samtidskontekst kan være nyttig. Forfatteren og kunstneren James Hannaham sa med myndig stemme at «ismer» – dét tilhørte en analyseprosess som kritikerne bedrev, ikke kunstnerne. De bare skapte, og så kom kritikerne og teoretikerne «long after the facts» og satte ord på den. Dette siste, som godt kan sies å være en sannhet med modifikasjoner, oppleves nok likevel som sant for mange skrivende og skapende.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse