Portrettbilde av Sven Røgeberg

Sven Røgeberg

Tabuet i 22. juli-debatten: innvandringspolitikken og venstresidens medansvar

Terroren var Breviks ultimate hevn for et ydmykende utenforskap i møte med et multikulturelt eksperiment.

Den 22. juli 2011 sprengte den 32 årige Anders Behring Breivik høyblokka i regjeringskvartalet. Åtte personer ble drept. Etter å ha forsøkt å legge det norske statsapparatet i grus, kjørte han til AUFs sommerleir på Utøya i Tyrifjorden og massakrerte 69 mennesker – 33 av dem under 18 år.

Hvordan kunne et så grusomst massedrap skje, begått av en gjerningsmann som var født og oppvokst blant oss? I letingen etter årsaker har særlig to livsfaser i Breiviks biografi stått sentralt. For det første den tidlige barndommen, og for det andre perioden som ung voksen fra han som 18-åring meldte seg inn i FrP.

I denne teksten vil jeg se nærmere på en tredje livsfase, perioden som tenåring i det flerkulturelle Oslo. Jeg skal fremsette noen refleksjoner som kan sannsynliggjøre at denne perioden kan ha hatt en større betydning for å skape hatet som kulminerte i 22. juli-terroren, enn det som hittil har vært antatt. I tillegg vil jeg peke på noen grunner til at Breiviks tid som tenåring etter mitt syn har vært tillagt for liten vekt.

Én konsekvens av min analyse er at heller ikke venstresiden slipper unna et politisk selvoppgjør med et av sine hjertebarn, den multikulturelle ideologien. Venstresiden brydde seg etter mitt syn ikke i tilstrekkelig grad om at en liberal innvandringspolitikk hadde ført til at kampsonen for maskulin selvhevdelse i hovedstaden på 1990-tallet var blitt radikalt utvidet med nye koder for dominansatferd.

Spørsmålet om årsaker og ansvar

I likhet med andre massemordere hadde Anders Behring Breivik utviklet en dyssosial og narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Den psykiske bristen skyldtes kanskje både arv og miljø. Ifølge Aage Borchgrevink, forfatter av den prisbelønte boka En norsk tragedie (2012), stammer den destruktive og voldelige energien til 22. juli-terroristen fra en traumatisk barndom med omsorgssvikt og overgrep.1

Hvis hatet som eksploderte den 22. juli stammet fra barndommen, bar barnevernet et medansvar for terroren. Gutten burde vært skilt fra den enslige moren og plassert i fosterhjem, slik de psykiatriske sakkyndige ved Sogn senter for Barne- og ungdomspsykiatri anbefalte. Men på 1980-tallet var terskelen for statlig intervenering i dysfunksjonelle familier relativt høy, og synet på psykiske lidelser og overgrep i familien endret seg først senere.

Det andre store avsnittet i Breiviks biografi som blir tillagt vekt for å forklare 22. juli-terroren, er perioden som politisk aktiv ung voksen fra han som attenåring meldte seg inn i Fremskrittspartiets Ungdom i 1997. Misfornøyd med at FrP ikke kom i posisjon til å gjennomføre en strengere innvandringspolitikk, meldte han seg ut av partiet i 2007. Organisasjonslivet ble erstattet av aktivitet på nettet på gutterommet hjemme hos moren.

Aage Borchgrevink trekker en linje i Anders Behring Breiviks biografi fra en ensom og ulykkelig gutt med tilknytningsforstyrrelser, forårsaket av omsorgssvikt, til en voksen soloterrorist som ble radikalisert gjennom voldelige dataspill og høyreekstreme nettsteder.

Hvis hatet som sprengte regjeringskvartalet og massakrerte unge AUF-ere, hentet næring fra den politisk-ideologiske livsfasen, bør ikke da høyresiden føle et ansvar for å røyke ut fremmedfiendtlige ytringer og hatpropaganda mot muslimer i egne rekker?

Et slikt oppgjør bør absolutt tas, og i år har ungdomspolitikere i både Høyre og FpU gått foran ved mer eksplisitt å fordømme hatefulle ytringer som krenker menneskeverdet til innvandrere og muslimer.2

Imidlertid er det ikke lett å trekke opp grensene for det politiske ansvaret for 22. juli, fordi det er uklare skiller og glidende overganger mellom ytringer som uttrykker hat, diskriminering og berettiget kritikk av innvandring og islam.

I fortellingen om Anders Behring Breivik som gutt og ung voksen, er det påfallende at Breiviks tid som tenåring i det flerkulturelle Oslo på 1990-tallet har blitt mer eller mindre avskrevet for å forklare 22. juli. Dette gjelder både for NRK-dokumentaren Hele historien om 22. juli3 og for forskningen om høyreekstremisme ved C-REX – Senter for ekstremismeforskning. På konferansen om kunnskapsstatus og kunnskapsbehov 10 år etter 22. juli ble ikke tenårene til terroristen viet ett ord.https://www.sv.uio.no/c-rex/aktuelt/arrangementer/2021/10-ar-etter-22-juli.html

Jeg tror en medvirkende grunn er denne: Siden Breiviks egen fortelling i manifestet om at det foregikk en religionskrig i Oslos gater, er blitt avvist som vitnemål, kan både journalister og forskere tillate seg å utelate ungdomstiden som en relevant faktor. Men dermed unnlater man å spørre om det ikke også foregikk en annen type kamp blant tenåringene i hovedstaden.

Den unge Breivik – en wannabe «pakkis»

I 1993 var Anders Behring Breivik 14 år, gikk på Ris ungdomsskole på Oslos vestkant og hadde allerede gjort sine første erfaringer med det nye, flerkulturelle miljøet i hovedstaden. Det samme hadde forfatteren Aslak Nore, jevnaldrende med Breivik, i en by der «ran var et sentralt overgangsritual, nesten på linje med konfirmasjon og ditt første kyss».4 Antallet anmeldte voldsepisoder i hovedstaden steg med 22 prosent i løpet av en fireårsperiode på nittitallet.5

Mange av guttene med minoritetsbakgrunn Nore og Breivik møtte og målte seg mot, hadde helt andre koder – ære og klan foran individuell frihet – og et kvinnesyn som tilsynelatende ga suksess på sjekkemarkedet. Flere av vennene hans hadde minoritetsbakgrunn, og den unge Anders manøvrerte i det nye flerkulturelle Oslo så godt han kunne.

I fortellingen om Anders Behring Breivik som gutt og ung voksen, er det påfallende at Breiviks tid som tenåring i det flerkulturelle Oslo på 1990-tallet har blitt mer eller mindre avskrevet for å forklare 22. juli.

De norske tenåringene fikk konkurranse om jenter og status fra gutter fra førmoderne klan- og æreskulturer. Mange innvandrergutter fremviste sin maskulinitet tydeligere og mindre hemmet enn det som var akseptabelt i norsk kultur.

Det dreide seg om en hybrid maskulinitet.6 Macho og feminine på samme tid, kombinerte innvandrergutter en aggressiv og voldelig atferd med et blomsterspråk av smiger og komplimenter til jenter som fant dette forførende og spennende.7 De fremmedkulturelle alfahannene knuste knokler og smeltet hjerter.

På 90-tallet var 22. juli-terroristen en forfengelig vestkantgutt, opptatt av dyre merkeklær. Han var skoleflink, men slet med å finne venner og å få innpass i kule gjenger. Han var sugen på oppmerksomhet og anerkjennelse, og Aage Borchgrevink skriver mye om hvordan Breivik som tenåring forsøkte å skaffe seg et tøft og kult image som tagger.

Raidene mot Oslo Sporveiers vogner, T-banestasjoner og tunnelunderganger ble planlagt med militær presisjon, med målutvelgelsen og fluktrutene sirlig tegnet opp på et kart over Oslo. Større logistikkoperasjoner med reiseruter til Danmark for å skaffe billige spraybokser og andre forsyninger inngikk også i planmessigheten og systematikken den unge Breivik la for dagen.

Men tross disse voldsomme ambisjonene gikk Breivik på trynet og fremsto slett ikke som hipp, men som en sosial taper. Han manglet sosiale evner og falt utenfor når han desperat forsøkte å komme innenfor.

Den unge Breivik forsøkte også å sette seg i respekt i en urban subkultur som kom til Norge midt på 1980-tallet, hiphop-kulturen. Den hadde fire elementer: rapping, platesnurring, breakdance og graffiti. De sexistiske musikkvideoene fremviste hypermaskulinitet og uttrykte homohat. Hiphop-kulturen hadde etter mitt syn større affinitet til den klan- og æreskulturen mange gutter med minoritetsbakgrunn kjente hjemmefra, enn til kulturen etnisk norske tenåringer var vokst opp med. Særskilt gjaldt dette den voldsforherligende machokulturen i gangsterrappen.

Tiltrekningskraften mellom hiphop-kulturen og fremmedkulturelle tenåringsgutter gjorde at det ble skapt helt nye betingelser for maskulin selvhevdelse og dominansatferd.

På tvers av klasseskillet mellom vest- og østkant ble det inngått allianser mellom etnisk norske og fremmedkulturelle gutter. Innvandrergutta fikk tilgang til fester og damer, mot å bistå med fysisk styrke og voldstrusler. I dette miljøet forsøkte Anders Behring Breivik å dyrke rollen som en megler mellom gjenger blant innvandrerungdom og gjenger på Oslo vest. Han var en wannabe «pakkis» som tagget, snakket kebabnorsk og kledde og oppførte seg som en gettogangster.

Konkurransen om status og respekt var et nullsumspill. Respekt var noe som ble tatt fra den andre ved bruk av verbal sjikane, ran og fysisk vold. Den som ikke tok igjen, eller sloss og tapte, ble ydmyket og mistet ære. Ydmykelse og tap av ære er stoffet fantasier om hevn skapes av.

Deler av ungdomskulturen lignet på en zoologisk kampsone eller et grenseområde mellom fiendtlige stammer. Som et av medlemmene av Tåsengjengen uttrykte det: «Hjemme og på skolen fikk vi høre om hvor fint og gjensidig berikende et multikulturelt samfunn var. På gata møtte vi representanter for multikulturen med kniv, som krevde å få klokker og verdisaker.»8

Kan 22. juli-terroristens hat ha fått form og retning gjennom opplevelser i det flerkulturelle Oslo på 90-tallet? Opplevelser som ikke skyldes at han var offer for gjengvold, men at han i statuskampen ble veid og funnet for lett og dyttet ut i et ydmykende utenforskap? Kan det at han ikke ble inkludert i noen gjenger, verken fremmedkulturelle eller etnisk norske (som den prestisjefulle Tåsengjengen), ha gitt grobunn for et generert hat mot alle, ja mot det norske samfunnet?

I terroristens eget manifest tror jeg vi finner et forvrengt bilde av den følelsen av ensomhet og underlegenhet som han bar med seg fra tenårene. Her skriver Breivik om en symbolsk underkastelse under al-Qaida, i det han ser for seg som et taktisk samarbeid mellom islamister og tempelriddere om atomladninger og radioaktive bomber. Hatet mot det bestående forener begge kampgruppene. Dette fremstår som grotesk oppblåsing til globalhistoriske dimensjoner av den underlegenhet som kan ha martret Breivik i tenårene.

Venstresidens foretrukne forklaringsmodell

Årsakene til en historisk hendelse som 22. juli-terroren, er selvsagt svært sammensatte og vanskelige å konkretisere. En terrorist er dessuten neppe drevet av bare ett motiv, og bak terroren kan det skjule seg andre og dypere beveggrunner enn de som kommuniseres offentlig. Det er ikke mulig å komme inn i hodet verken til Breivik eller andre terrorister. Derfor må vi nøye oss med å peke på bakenforliggende årsaker og sannsynliggjøre at de kan ha spilt en rolle for hans radikalisering og terrormobilisering. Det er dessuten forsvinnende få radikaliserte ekstremister som tar skrittet helt ut, og planlegger og ufører terror.

Ifølge terrorforskeren Thomas Hegghammer er det en asymmetri i måten venstresiden forklarer henholdsvis islamistisk og høyreekstrem terror på.9 Sett med venstresidens øyne er islamister ikke primært inspirert av religion og kultur, men reagerer på Vestens politikk for innflytelse og kontroll i islamske land. Derimot skyldes høyreekstrem terror først og fremst ideologisk tankegods, og er ikke en reaksjon på raske og store demografiske endringer, skapt av en liberal innvandringspolitikk. Slik vektes årsakene til de to ulike formene for terror stikk motsatt.

At en ideologisk forklaringsmodell har dominert forståelsen av 22. juli, skyldes særskilt to forhold: For det første Anders Behring Breiviks manifest, der han slutter seg til konspirasjonsteorien om Eurabia. Ifølge Eurabia-ideen foreligger det en sammensvergelse mellom politiske og intellektuelle eliter i europeiske land, inkludert Norge, og aktører i arabiske land, med det formål å gjøre Europa til en islamsk koloni.

Det sitter langt inne å drøfte om ikke innvandringspolitikken, motivert av medmenneskelighet og internasjonal solidaritet, bærer et medansvar for å ha skapt og formet hatet til 22. juli-terroristen.

Ideologisk står Anders Behring Breivik i en tradisjon av nyere militant nasjonalisme i Norge. Allerede fra slutten av 1980-tallet skapte den moderne ikke-vestlige innvandringen talsmenn for et konspiratorisk tankegods som senere kom til å inngå i det som ble kjent som Eurabia-teorien. Arne Myrdal, som i 1987 stiftet Folkebevegelsen mot innvandring, oppfordret hvite gutter til å starte med våpentrening, men anbefalte at våpnene ikke burde rettes mot innvandrerne, men mot politikerne. «Det er våre nasjonale forrædere vi må kjempe mot.»10

I 1990 ble for øvrig Myrdal dømt til ett års fengsel for å ha planlagt å sprenge asylmottaket på Tromøya. På 1990-tallet eksisterte det et taktisk samarbeid mellom Myrdal og nazistiske og høyreekstreme kampgrupper som Boot Boys rettet mot antirasister og innvandrere.

Det andre forholdet som har medvirket til å gi ideologisk motivasjon og politiske holdninger forrang som forklaringsfaktor, er ekstremismeforskningen både ved C-REX ved UiO og HL-senteret. C- REX ble opprettet som et direkte svar på behovet for mer kunnskap om høyreekstremisme spesielt og ekstremisme generelt etter 22. juli.

C-REX har blitt verdensledende på forskning på høyreekstremisme, ifølge lederen ved senteret, Tore Bjørgo.11 At høyreekstremisme er tyngdepunktet ved C-REX kan kanskje forklare en ideologisk slagside i den representative spørreundersøkelsen C-REX gjennomførte i desember 2020, for å kartlegge befolkningens holdninger til 22. juli. I analysen av resultatene finnes det et «ytre høyre»-narrativ, men ikke et tilsvarende «ytre venstre»-narrativ.

HL-senteret driver forskning på folkemord og på minoriteters vilkår i moderne samfunn. HL-senterets seminar om 22. juli var, likhet med seminaret til C-REX, viet ideologien bak ugjerningen. Terje Emberland, seniorforsker ved senteret, har bidratt med en artikkel om konspirasjonsteorier om Arbeiderpartiet til boka AUF utga i anledning 10-årsdagen for 22. juli, Aldri tie, aldri glemme.

Politisk syn bestemmer i stor grad hvilke spørsmål forskningen reiser, og hvilke analysemetoder som brukes. 22. juli-terroren er tett sammenvevd med den politiske debatten. Kanskje burde vi derfor få vite hvor mange forskere ved C-REX og HL-senteret som ikke tilhører den innvandringsliberale venstresiden?

Det store tabuet

Min hypotese er at det eksisterer en uvilje på venstresiden til å drøfte om ikke 22. juli-terroren bør forstås ikke primært ut fra ideologi, men på bakgrunn av at raske demografiske endringer gjorde hovedstaden på 1990-tallet til en flerkulturell kamparena mellom unge menn.

Også Breivik selv deler denne uviljen mot å betrakte ungdomstidensom noe annet enn en ideologisk religionskrig. Det kan skyldes at han da måtte ha innrømmet at hatet har sin opprinnelse i forsmedelige nederlag i statuskampen med minoritetsgutter om ære og respekt. Denne kampen utspant seg først på gata, og ble først militant antiislamsk i takt med at flere av de fremmedkulturelle gjengmedlemmene ble islamister.12

Kampen om maskulin selvhevdelse hadde både en etnisk og klassemessig komponent. Som tenåring på Ris ungdomsskole hadde den unge Anders ikke den kulturelle, sosiale og økonomiske kapitalen til medelevene fra villahagene på Slemdal og Vinderen. Gutten fra Skøyen med en alenemor som var innflytter i Oslo og dermed uten særlig nettverk,13 hadde mer til felles med de «vestkantsvartingene» Karpe Diem synger om. I likhet med barn av innvandrere følte også Anders Behring Breivik seg sosialt og klassemessig utilpass på Oslo vest.

Etter sitt mislykkete forsøk på å bygge image og selvrespekt som gategangster, er det derfor en klasselogikk i at han ikke bare meldte seg inn i FpU – «de sinte kjøpmennenes parti»14 – men også forsøkte å tjene raske penger på å selge falske diplomer i form av ulike grads- og eksamenspapirer. Breivik balanserte på kanten av loven og drev med hvitvasking og skattesvik.15 I valget av metoder for å bli rik og berømt beveget han seg på nytt i skyggen til de råeste innvandrergjengene med de farligste gutta, de dyreste bilene og de fineste damene. A- og B-gjengen flashet symboler på makt og rikdom med sannsynligvis sterk tiltrekningskraft på den metroseksuelle Breivik.

De beryktede gjengene hadde ikke bare en voldskapital som innga frykt og respekt, de viste også frem de kommersielle statussymbolene en selverklært forbrukerzombie som Breivik traktet etter, på evig jakt etter merkevarer og dyre parfymer for å døyve en indre tomhet. Han grep dessuten til kosmetisk kirurgi for å pynte på det bildet av seg selv han ville presentere for verden.

Den råskapen og hensynsløsheten de fremmedkulturelle alfahannnene – både som gjengmedlemmer og som islamister – med så stor selvsikkerhet la for dagen, måtte Breivik først tilegne seg gjennom voldelige dataspill. Hans argeste konkurrenter om ære og berømmelse hadde tilsynelatende internalisert en følelseskald voldsatferd i kraft av sin kultur. For å utvikle en tilsvarende emosjonell avstumpethet måtte han bruke timer, ja, år på virtuell selvsuggesjon. Til slutt ga voldsgrafikken på internett Breivik det redskapet han trengte for å ta igjen forspranget.

Skulle han mest mulig effektivt stålsette viljen til å utøve vold, måtte han i størst mulig grad unngå berøring med det han selv diagnostiserte som et feminisert samfunn, der de maskuline verdiene han strebet etter – som ære, mannsmot, troskap og vilje til å ofre seg for noe større – var blitt diskreditert. Eller blitt gjenstand for hån og ringeakt. Etter at han flyttet inn på gutterommet hos moren, påla han seg en nesten total isolasjon fra omverdenen.

Breivik var særdeles ambisiøs og oppmerksomhetskåt, og hans store prosjekt var å bli berømt. Kanskje kan vi betrakte den to år eldre Arfan Bhatti, på 90-tallet medlem av Young Guns fra Bjølsen, som Anders Behring Breiviks nemesis. Forsøkte Breivik helt siden tenårene å komme ut av skyggen til den litt eldre Bhatti? For ungdommer på vestkanten var Arfan Bhatti selve symbolet på den fremmedkulturelle gangsteren, som fikk det til å gå «kaldest nedover vestkantryggene».16

Etter opphold i Pakistan ble Bhatti etter årtusenskiftet religiøs og ytret støtte til Osama bin Laden og hans terrornettverk, al-Qaida. Den kriminelle energien fikk en tilleggsdimensjon av militant islamisme, som gjorde at Politiets sikkerhetstjeneste (PST) begynte å overvåke mannen som hadde skapt frykt i ungdomsmiljøet til Anders Behring Breivik på 90-tallet.

Var den spektakulære terroren 22. juli en endelig seier i kampen mot Arfan Bhatti for å bli sett og fryktet? Det er kanskje ikke tilfeldig at Breivik ville halshugge Gro Harlem Brundtland på Utøya, og slik imitere henrettelsesvideoene fra al-Qaida han konsumerte i tiden før angrepet.

Nederlagsfølelsene fra tenårene er elefanten i Breiviks hjerne: Alle de sårede følelsene og stygge motivene for hat og selvhevdelse som han verken liker å snakke om eller tenke på. Her deler Breivik et trekk med oss alle: Alle har vi vel et slikt introspektivt tabu mot å belyse og benevne beveggrunner som vi vagt erkjenner, men ikke vil vedkjenne oss.17

Det som har skjedd etter 22. juli, er etter mitt syn at gjerningspersonens introspektive tabu har sammenfalt med et tabu i samfunnet og kulturen vår: For det sitter langt inne å drøfte om ikke innvandringspolitikken, motivert av medmenneskelighet og internasjonal solidaritet, bærer et medansvar for å ha skapt og formet hatet til 22. juli-terroristen.

Dette tabuet er særlig blitt opprettholdt av venstresiden. Det har sammenheng med den moderne folkevandringen fra hovedsakelig muslimske land til Europa. Folkevandringene skapte multikulturalismen, forstått som dyrkingen av et flerkulturelt samfunn. På 1990-tallet ble denne ideologien delt av alle på venstresiden som så på seg selv som progressive og liberale.

Ved å ta imot innvandrere med åpne armer fikk venstresiden utløp for sin rettferdighets- og omsorgssans.

Multikulturalismen betoner at kulturer skal behandles likt, og at majoritetskulturen ikke skal gis noen forrang, men tvert imot er pålagt et særskilt ansvar for å beskytte og fremme minoritetskulturer. Multikulturalismen hviler på en kombinasjon av to «sannheter» eller grunnsyn. For det første en forestilling om at alle mennesker enten er like i den forstand at de deler den samme psykologien uansett kulturell bakgrunn, eller også at mentaliteten til innvandrere fra klan- og æreskulturer raskt vil kunne tilpasse seg institusjonene i det nye landet. For det andre et historiesyn preget av et oppgjør med vestlig kolonialisme. Vestens vei til verdensherredømme ble ansett for å være basert på vold og utbytting, som skapte underutvikling, ødela lokal kultur og forsterket etniske konflikter. Maktforholdene og de økonomiske forskjellene i verden i dag er derfor illegitime.

Multikulturalismen gjorde at venstresiden hadde et overveiende positivt og imøtekommende syn på den nye innvandringen til Norge fra land utenfor Europa. De nyankomne ble oppfattet som diffuse ofre for kolonial undertrykkelse og utbytting, og derfor som mennesker som fortjente å bli møtt med hjertevarme og medfølelse – og deres kultur med respekt og anerkjennelse.

Den altoverveiende positive velkomstkulturen fikk i tillegg karakter av en positiv forskjellsbehandling av innvandrere fra det offentliges side. «Snillisme» kalte Rune Gerhardsen i 1991 systemet og praksisen «som ukritisk har kommet innvandrerens ønsker og krav i møte fordi de er innvandrere, og fordi det derfor er synd på dem».18

Ifølge den franske filosofen Pascal Bruckner artet det å ta imot innvandrere – inkludert asylsøkere og flyktninger – seg som en type botsøvelse for å gjøre opp for den historiske uretten Vesten hadde gjort seg skyldig i. Og selv om kolonialismen var avviklet, kunne det hevdes at det eksisterte nykoloniale avhengighets- og maktforhold i verden, som holdt land i den tredje verden fast i fattigdom og underutvikling.19 Mot Bruckner kan det riktignok innvendes at mottaket av asylsøkere og flyktninger sprang ut av ektefølt solidaritet og medfølelse, og at den liberale innvandringspolitikken derfor representerte noe mer enn en rituell botsøvelse for Vestens synder.

Ved å ta imot innvandrere med åpne armer fikk venstresiden utløp for sin rettferdighets- og omsorgssans. Dette er impulser som ifølge sosialpsykologen Jonathan Haidt utgjør de moralske kjerneverdiene til den liberale venstresiden.20 Tidens nye massemedium, fjernsynet, virket dessuten som en forlengelse av sanseapparatet, og særlig synssansen, slik at rettferdighets- og omsorgssansen fikk en global arena å utspille seg på. Det moralske handlingsfellesskapet kom til å omfatte hvem som helst, hvor som helst.

Bitterheten mellom høyre- og venstresiden i politikken skyldes at de moralske impulsene blir aktivert innenfor to ulike politiske forståelseshorisonter eller tolkningsrammer. Moralen har ifølge Haidt et janusansikt, og den liberale venstresiden viser oss bare den ene siden av moralen. For å se den andre siden må vi gå til de politisk konservative, som i større grad har inkludert moralske følelser som gruppelojalitet, respekt for autoritet og sosial orden, og anerkjennelse av noe rent og hellig i tilværelsen.

Å si nei til å ta imot flere innvandrere trenger derfor ifølge Haidt ikke å være et tegn på en brist i den moralske karakteren, slik altfor mange på venstresiden beskylder innvandringsmotstandere for. Det kan tvert imot være et uttrykk for genuine moralske instinkter, som må anerkjennes hvis man ønsker en fruktbar diskusjon og debatt.

Kanskje bør vi legge til grunn at Anders Behring Breivik som medlem av FrP nettopp følte seg rammet av et slikt moralsk karakterdrap? Som journalist i Aftenposten dekket Kjetil Østli rettssaken etter 22. juli, og i rettsnotatene skrev han: «ABB er på sitt mest intense når han forteller om hvordan hans politiske syn som ungdom ble nedvurdert, latterliggjort og ignorert. Man krenker ikke, man svarer en meningsmotstander.»21

Følelsen av å bli nedvurdert, latterliggjort og ignorert – var ikke nettopp dét den som dominerte Breivik også før han ble politisk aktiv? Som oss andre, var Breivik emosjonelt og følelsesmessig drevet, og skal vi gå opp veien som førte til at han forskanset seg i et utenforskap, må vi se Breiviks formative ungdomsår i sammenheng med det som vitterlig er konteksten han var en del av, men også forsøkte å bryte med da han meldte seg inn i Fremskrittspartiets ungdom: venstresidens moralske hegemoni i innvandringsdebatten og -politikken.

Klanenes klamme grep

Etter mitt syn kan økt oppmerksomhet på de formative tenårene til 22. juli-terroristen skape større forståelse for hvorfor det gikk som det gikk. Samtidig utfordrer dette venstresiden til å tenke gjennom om ikke en naiv forestilling om en universell psykologi i den multikulturelle ideologien gjorde en blind for at høy innvandring fra førmoderne klan- og æreskulturer skapte nye ofre både blant innvandrergutter og etnisk norske ungdommer på 1990-tallet.

Forskningen til antropologen Joseph Henrich viser at andre- og tredjegenerasjonsinnvandrere er sterkt preget av slekts- og klankulturen i foreldrenes opprinnelsesland.22 Henrich samlet inn data fra European Social Survey fra omkring 14 000 andregenerasjons innvandrere, bosatt i 36 i land. Hvert enkeltindivid fikk analysert sin psykologi ut fra hvor tette slektskapsbåndene og hvor utbredt ekteskap mellom søskenbarn er i foreldrenes hjemland.

Henrichs konklusjon er altså at innvandrerbarn har en kulturelt betinget psykologi. De er i gjennomsnitt mindre individualistiske og uavhengige, mindre tilbøyelige til å vise tillit og forvente fair behandling fra fremmede. Disse trekkene forblir sterke, robuste og målbare, selv etter at det er korrigert for forskjeller i inntekt, utdanning, religiøsitet og til og med opplevd diskriminering.23 Den kulturelt evolverte psykologien kan bestå selv lenge etter at praksiser som flerkoneri, ekteskap mellom søsken og klanorganisering har forsvunnet.24

Joseph Henrichs forskning kaster nytt lys over hva det betyr at mange innvandrerungdommer ikke føler seg hjemme her, og at de «rives mellom to kulturer». Enkelte innvandrergutter som ikke lykkes på skolen, kompenserer for nederlag med aggressiv atferd, for å sette seg i respekt (og på norske skoler snakkes det lite om hvilken klan du kommer fra). Et lite mindretall søker til gjenger som skaper frykt utad og samhold og styrket selvfølelse innad.

Da Anders Behring Breivik var tenåring i hovedstaden på 1990-tallet, var frontene i innvandringspolitikken allerede blitt trukket opp. På Stortinget var det Carl Ivar Hagen mot røkla. Samtidig ble det klart at stor innvandring på kort tid var et sosialt eksperiment. Eksperimentet skulle vise seg å føre til vold:

Fire år før det rasistisk motiverte drapet på Benjamin Hermansen kunne landet fått sin første rasistisk motiverte legemsbeskadigelse med døden til følge, da en av Benjamins drapsmenn, 16 år gamle Joe Erling Jahre, ble offer for blind vold fra en gjeng med somaliske ungdommer på T-banen i Oslo.25 I det nynazistiske miljøet rundt Boot Boys på Bøler ble Jahres fremmedfrykt kultivert til fremmedhat.

Politisk syn bestemmer i stor grad hvilke spørsmål forskningen reiser, og hvilke analysemetoder som brukes. 22. juli-terroren er tett sammenvevd med den politiske debatten.

Anders Behring Breivik var ikke et voldsoffer for innvandrergjenger på 90-tallet. Terroristens hat skyldtes ikke vold, men kan etter mitt syn ha sprunget ut av nederlag i statuskampen om å være mest fryktet og respektert, en kamp han følte var dypt urettferdig siden han ikke konkurrerte med de fremmedkulturelle alfahannene på like vilkår.

Som tenåring kan Anders Behring Breivik mer ha følt og ant, enn fullt ut forstått, at han var utstyrt med et kulturelt betinget handikap sammenlignet med mange gutter med minoritetsbakgrunn, som hadde vokst opp i hjem preget av patriarkalske æreskulturer og med foreldre fra land uten en sterk statsmakt. I slike land gir det mening å oppdra guttene til å bli tøffe, fryktinngytende og beredte til å bruke vold, slik at klanen kan forsvare sin ære mot provokasjoner og krenkelser.

I boka The Rule of the Clan (2013) beskriver forfatteren og juristen Mark S. Weiner utbredelsen av en slik klankultur i land i det utvidede Midtøsten – fra Nord-Afrika over Kosovo og Albania til Pakistan og Afghanistan.26 En stor del av innvandringen til Norge siden Anders Behring Breivik ble født, har kommet fra nettopp denne delen av verden.

Breiviks hat ble rettet mot dem som hadde sluppet utlendingene inn. Staten og dens venstreorienterte representanter hadde i Breiviks hode begått et slags overgrep mot ham, den hadde så å si gjort seg skyldig i grov omsorgssvikt. Til grunn for terroristens konspirasjonsteorier om forræderi og svik fra dem som hadde tillatt en muslimsk masseinnvandring, ligger det med andre ord en psykologisk mørk materie av sjalusi og sinne. Terrorangrepene var gjengjeldelse og gjenopprettelse av såret maskulinitet i ett. Og slik må ansvaret for 22. juli-terroren, i siste instans, utvides til også å omfatte partier og velgere som har støttet en liberal innvandringspolitikk.

Skulle vi ha latt være å ta imot flyktninger og asylsøkere bare fordi én gærning reagerte med terror? Nei, men vi burde ha vært mer restriktive med å tillate familiegjenforening etter innvandringsstoppen i 1975. Også i dag bør kulturelle hensyn veie tyngre i innvandringspolitikken, slik at vi unngår å opprettholde og styrke eksisterende slektsbaserte æreskulturer.

Bærebjelkene i det norske samfunnet – som markedsøkonomi, en demokratisk velferdsstat og et uavhengig rettssystem – har utviklet seg i tråd med en særegen psykologi, med røtter tilbake til den katolske kirkens familie- og ekteskapsprogram i middelalderen.27 Ved blant annet forbud mot ekteskap mellom nære slektninger ble enkeltindividet befridd fra klankulturens klamme grep.

Etter mitt syn bør vi begrense innvandringen fra ikke-europeiske land som er kjennetegnet av en slik klankultur og utpreget endogami. I dag gjelder dette for eksempel land som Pakistan, Tyrkia og Somalia.28 En slik politikk vil på sikt, og i takt med at tverrkulturelle giftermål øker, kunne bidra til å oppløse den importerte klankulturen, som etter mitt syn var én viktig bakenforliggende årsak til fremveksten av en gangsterkultur og Anders Behring Breiviks monstrøse utenforskap.

Om forfatteren

Sven Røgeberg er lektor og skribent. Han bor i Drammen og underviser i tysk, historie og filosofi ved Akademiet Ypsilon videregående skole.

Referanser

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du ha tilgang på mer gratis innhold?

Da må du registrere deg med en e-postadresse