Portrettbilde av Bushra Ishaq

Bushra Ishaq

Portrettbilde av Sunniva Gylver

Sunniva Gylver

Hva gjør vi med Koranens og Bibelens voldsspråk – og hva gjør det med oss?

Sunniva Gylver og Bushra Ishaq ble kjent for over ti år siden, gjennom den nasjonale dialoggruppen «Kontaktgruppa for Islamsk Råd Norge og Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke». Siden har de fortsatt dialogen. De har erfart at den får dem til å se både egen og den andres tro med nye øyne.

SG: Du og jeg har snakket mye om tro og teologi, hvordan vi forholder oss til voldsspråket som finnes i våre hellige skrifter, og hvordan det utfordrer oss. Hvorfor er du så opptatt av dette temaet?

BI: Voldsspråk er på mange måter blitt en merkelapp som hefter ved muslimer. Men her er det en forskjell mellom å være muslim i Vesten og i muslimske land. Årsaken til at merkelappen forfølger oss muslimer i Vesten, er at voldsspråket i Koranen settes i direkte sammenheng med verdensbildet vi står overfor, ikke minst internasjonal terrorisme. Når en selvmordsbomber sprenger seg selv i luften i Kabul, spør ikke folk i Afghanistan: «Hva er galt med islam?» Men nettopp det spørsmålet stiller majoritetsbefolkningen i Vesten når en muslim gjør det samme i et vestlig land. I Vesten leter man i religionen og Koranen for å forklare terroren, men egentlig handler det jo om geopolitikk, om en maktkamp mellom totalitære ledere, diktatorerog brutale opprørsgrupper. Problemet er at både de totalitære lederne og opprørsgrupper ofte bruker islamsk språkdrakt for å skaffe seg legitimitet. De fleste ofrene for terrorisme i dag er muslimer selv. I 2015 viste en rapport fra Norske leger mot atomvåpen at anslagsvis 4 millioner muslimer var drept som følge av vestlige kriger i muslimske land siden 90-tallet. Men dessverre ser ikke majoritetsopinionen ut til å være interessert i en dybdeforståelse av verden rundt oss. Folk som den nederlandske politikeren Geert Wilders og Ayan Hirsi Ali ønsker heller at vi skal avskrive oss Koranen, i tro på at det vil avskaffe terror. Men det vil det ikke.

SG: Det finnes en tilsvarende debatt innen kristen og post-kristen teologi, som jeg oppdaget med boka Texts of Terror av feministteologen Phyllis Tribble fra 1984. I min tradisjon finnes det ulike lesestrategier i møte med tekster som beskriver vold og overgrep begått av Gud eller i Guds navn. Noen konkluderer med at Bibelen må forkastes helt som hellig skrift. Andre holder fast på Bibelens ufeilbarlighet og vil hevde at det er leseren som er problemet, ikke teksten. Mellom disse ytterpunktene er vi mange som stadig jobber med hvordan vi kan og vil forholde oss til Bibelen som hellig skrift – med de fantastiske og forferdelige tekstene som finnes der. Jeg synes det er veldig tankevekkende, når du og jeg tidligere har diskutert dette problemfeltet, at du har spurt: «Hva gjør voldsspråket med oss?» Mens jeg snarere har vært opptatt av hvordan vi håndterer det. Tror du det skyldes at dette handler om deg og din identitet; at du som muslim hele tiden må forsvare deg? I motsetning til meg, en av de majoritetstroende, som i litt større grad kan distansere meg fra voldsspråket, reflektere over det på avstand? Kan du si enda litt mer om dine erfaringer, som muslim, med hvordan det er hele tiden å bli konfrontert med og skulle forsvare, eller forklare, voldsbruk?

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse