Portrettbilde av Sofia Mariscal

Sofia Mariscal

Portrettbilde av Carlos Gonzalez

Carlos Gonzalez

Meksikansk kunst

USAs president vil stenge grensen mot Mexico. Nettopp derfor synes Samtiden det er viktig å synliggjøre hva som rører seg bak den tenkte muren. Samtidskunsten i Mexico er grensesprengende og har oppnådd internasjonal anseelse. Samtiden ba to meksikanske kunstkjennere om å presentere landets kunstscene, og å velge seg bilder av ti av Mexicos fremste kunstnere.

Det er ikke å komme utenom at visse deler av verden er utsatt for en konservativ, nasjonalistisk og ekstremxenofobisk diskurs akkurat nå. Noen relativt ferske eksempler er Storbritannias utmelding av EU og valget av Donald Trump som president i USA. I begge tilfeller kunne man hevde at det som seiret, var medienes karikering og svart-hvitt-maling av identiteter: «de» og «vi» ble presentert som en forenklet lesning av det iboende komplekse – og derav uunngåelige – ved globaliseringen. Når det gjelder valget i USA, fungerte landets nabo i sør, Mexico, som en spekulativ oppfinnelse: «Meksikaneren», ved sin tilstedeværelse på american soil, representerte en trussel mot sikkerhet, økonomi og de «usa-nske» verdiene – og bidro dermed til å konstituere den usa-nske identiteten.

Temaet vårt er samtidskunst i Mexico, og artikkelen skal ikke bare forsøke å peke på det som burde være innlysende for ethvert kritisk blikk, nemlig det kunstig forenklede ved forestillingen om «meksikanerne» som den nyinnsatte presidenten i USA nå prediker, men vil også oppfordre til å betrakte samme diskurs som en metafor for det umulige ved polariserte kategorier som «sentrum og periferi», «i- og u-land» eller «den siviliserte og den primitive verden».

Det må umiddelbart sies at vi ikke skal snakke om noe som kunne kalles "meksikansk samtidskunst". De moderne nasjonalstatene har ikke lenger entydige identiteter, og i et slikt lys virker det umulig å knytte kunst til en nasjon eller dens kjerneegenskaper. Selv hvis kjerneverdiene var fri for negative konnotasjoner, ville dette innebære den samme reduktive kulturelle og identitetsmessige kartografien som globaliseringen har avviklet.

I stedet vil vi ta for oss samtidskunstscenen i Mexico, som springer ut av og utvikles i kontinuerlig dialog mellom meksikanske og utenlandske kunstnere. Meksikanere har tatt spranget ut på den internasjonale kunstscenen ved å tilegne seg og eksperimentere med det estetiske og konseptuelle språket i mainstream-kunsten; utlendinger har funnet temaer i Mexico, i landets sosiokulturelle, politiske, økonomiske og historiske særegenheter, som de har smidd konsepter og diskurser ut av. Samtidskunsten i Mexico ytrer seg derfor som en sammensmeltning av den internasjonale mainstreamen og den lokale kunstscenen, som nesten alltid betraktes som perifer. Det dreier seg om dialoger som aldri avsluttes, og som i dag skiller seg ut og får gehør på de viktigste internasjonale arenaene for samtidskunst.

Som på mange andre fagfelt defineres sentrum–periferi-analysen i Mexico hovedsakelig av landets forhold til USA, et forhold som fra 1990-tallet ble vesentlig endret med undertegnelsen av den nordamerikanske frihandelsavtalen og den påfølgende åpningen av det økonomiske markedet i Mexico. Det er ikke tilfeldig at samtidskunsten i Mexico i dette tidsrommet gjennomgikk en forvandling som kun kan sammenlignes med den modernistiske perioden fra 1920–40.

Frem til slutten av 80-tallet var maleriet den dominerende kunstformen på den meksikanske scenen og fremdeles sterkt påvirket av modernistisk tradisjon, de såkalt «tre store»: Diego Rivera, David Alfaro Siqueiros og José Clemente Orozco. Disse tre ble på begynnelsen av 1900-tallet sterkere løftet frem internasjonalt – ikke minst i USA – enn noen andre meksikanske kunstnere til da.

1990-tallet var preget av økonomisk krise, politisk korrupsjon, sosialt opprør og generell destabilisering forårsaket av den raske globaliseringen. Det begynte å danne seg grupper av kunstnere og kuratorer som tok avstand fra de tradisjonelle kunstformene til fordel for uortodokse og oppviglerske uttrykk, med utgangspunkt i sosialt engasjement. De knyttet kunst og dagligliv sammen og satte et kritisk søkelys på hendelsene som utspant seg omkring dem.

Samtidig som kunstscenen i Mexico begynte å endre seg, strømmet meksikanske kunstnere til utlandet for å studere der. En av dem var Gabriel Orozco, som etter at han ble uteksaminert fra Círculo de Bellas Artes i Madrid, oppnådde internasjonal anerkjennelse. Allerede på første halvdel av 90-tallet var kunsten hans blitt utstilt på de mest sentrale internasjonale arenaene, som Venezia-biennalen, Documenta i Kassel og Whitney-biennalen i NewYork. Under sine sporadiske opphold i Mexico organiserte han et debattforum og verksted, kalt fredagsverkstedet, der Damian Ortega og Abraham Cruzvillegas deltok, også de kunstnere som er internasjonalt berømte i dag.

Man kan ikke understreke nok hvor viktig Orozcos karrierevei var og hvilken innflytelse han har hatt på yngre kunstnere. Cuauhtémoc Medina, en av de viktigste kunstforskerne i Mexico, har forklart Orozcos gjennomslag med at han aldri forlot meksikaniteten sin samtidig som han posisjonerte seg i det vi definerer som den internasjonale kunstens mainstream. Han ble kunstneren fra den tredje verden som gjennom sin motstand, integritet og nærhet til den postminimalistiske og konseptuelle tradisjonen lettest kunne
tas opp i storbykulturen. Han ble hyllet som latinamerikaneren som metodisk var beslektet med Cage, åndelig med Borges, og som sådan kunne trylle vekk den overlessede og larmende «dårlige smaken» til den «amerikanske latinoen».

En annen interessant kunstner i denne mainstream-periferi-bevegelsen, men så å si fra motsatt kant, er Francis Alÿs. Han er født i Belgia, studerte arkitektur i Tournay og Venezia, og kom til Mexico City som del av et europeisk hjelpeprosjekt som skulle rekonstruere byen etter jordskjelvet i 1985, der mer enn 10 000 mennesker omkom. Erfaringen brakte ham dypt inn i den intrikate sosiale dynamikken i den meksikanske storbyen. Alÿs’ arbeid i Mexico gjorde den internasjonale mainstreamen nysgjerrig på den sosiale virkeligheten, og denne gangen ble altså nysgjerrigheten vekket, ikke av individuelle aktører, men av Mexicos tiltrekningskraft som et sted som potensielt kunne bli til en «råvare» for mange andre utenlandske kunstneres arbeid. Blant disse kan det være verdt å nevne Thomas Glassford og Melanie Smith, begge usa-nere.

Som et resultat av de nevnte utvekslingene og oppmerksomheten den meksikanske samtidskunsten begynte å få fra utlandet, begynte kunsthandlere og internasjonale samlere – til og med landets egne kulturinstitusjoner – å ta til seg disse «rebelske» uttrykkene. Dette har imidlertid ikke medført metthet eller stagnasjon: mainstream– periferidynamikken dominerer fortsatt samtidskunsten i Mexico, og det er på grunn av denne og strømmen av ideer og ressurser den omfatter, at den «rebelske» periferien og de internasjonalt anerkjente kunstnerne er i vedvarende dialog, der de henter ny næring, eksperimenterer og kommer med innspill i begge ytterpunkter – som dermed slutter å være ytterpunkter.

Kunstnerne vi presenterer på de neste sidene, er et representativt utvalg av hovedpersonene i dennne komplekse dynamikken som kan kalles samtidskunsten i Mexico.

Teksten er oversatt fra spansk av Bente Lodgaard.


Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse