Respons: Feministisk vri på koranen

Samtiden ba tre yngre kvinnelige feminister, to av dem muslimer, om å respondere på Marianne Bøes artikkel.

Linn Widad Firdaous Nikkerud

jusstudent og samfunnsdebattant

Islam har alltid vært en del av oppveksten min, i form av for eksempel bønn og faste. Men islamsk kvinnesyn hadde jeg ikke særlig kunnskap om som ungdom. Da jeg fylte atten, havnet jeg i en eksistensiell krise som gjorde at jeg måtte revurdere hvordan jeg målte min verdi som kvinne. Jeg trengte så sårt en motgift mot mange vanskelige følelser, og for meg ble kvinnesynet jeg fant i Koranen, en slik motgift. Jeg opplevde, og opplever fortsatt, Koranen som en frigjørende tekst som verken er kvinnediskriminerende eller en manifestasjon av mannshegemoniet. Tvert imot anser også jeg Koranen som en bok som formidler «verdier som rettferdighet, likhet og harmoni».

Jeg kjenner meg igjen i flere av tolkningene som blir representert i Bøes artikkel. Det gjelder ikke minst referansen til Riffat Hassans forståelse av koranverset 4:1 om at menn og kvinner er skapt fra én og samme sjel, som jeg mener danner grunnlaget for Koranens kvinnesyn. Koranverset peker ikke bare på at menn og kvinner er likestilte, men understreker også at kjønnene er likeverdige. Det er særlig vers som dette som får meg til å stå opp for at min tro ikke er kvinnediskriminerende, og som skaper et engasjement i meg. I tillegg til at vi er skapt fra samme kilde, er vi også skapt for samme formål, nemlig frelse. Derfor tillegges både kvinner og menn samme gudgitte plikter i form av de fem søyler, og vi ser her at veien til frelse er en likestilt vei for både kvinner og menn: Begge kjønn er pliktige til å be, faste, gi til trengende, si trosbekjennelsen og dra på pilegrimsreise.

I tillegg til de fem søyler pålegger Gud begge kjønn å skaffe seg kunnskap og utdanne seg, reflektere og være kritiske. Slik reduserer Koranen ulikheten mellom kjønnene. Dette styrker forholdet mitt til Koranen og Gud: Jeg føler, som kvinne, at mitt potensial og vesen blir verdsatt, sett og hørt.

Det som problematiseres i Bøes artikkel i forbindelse med kvinners stilling i islam, handler ikke minst om hvor langt likestillingen strekker seg (jfr. særlig koranverset 4:34, som har gitt menn autoritet over kvinner og rett til å slå sine koner). Ved å inkludere tolkningene til Amina Wadud, Azizah Al-Hibri og Riffat Hassan viser Bøe hvor viktig det er å forstå arabisk, og hvor viktig en helhetlig tolkningsmetode er. Vanligvis bestrides det ikke i islam at det er mennene som er familiens forsørgere og beskyttere. Likevel er ikke forsørgerrollen ensbetydende med at menn har autoritet over kvinner. Når det i Koranen står at menn er kvinners qawwamun, vil jeg sterkt argumentere for at det ikke har noe med makt eller autoritet å gjøre.Tvert imot brukes ordet aldri, i Koranen, i en kontekst som har med makt eller generelt med autoritet å gjøre, men snarere i en kontekst som handler om beskyttelse og opprettholdelse. Dette kan sees i sammenheng med at ordet qawwamun stammer fra ett av Guds flere navn i Koranen, nemlig «Al-Qayyum». Hver gang muslimer leser at Gud er «Al-Qayyum», tilsier konteksten at Gud er kilden til alt liv og den som opprettholder universets eksistens. Dette perspektivet har jeg fra den anerkjente amerikanske koranfortolkeren dr. Nouman Ali Khan. Etter mitt syn trenger man altså ikke å si eksplisitt nei til koranverset (4:34) i sin nåværende lingvistiske form, slik Amina Wadud gjør.

Det jeg finner veldig appellerende ved islam og som har mye å si for mitt forhold til Koranen, er monoteismen, tawhid. I islam skal vi kun underkaste oss Gud (jfr. for eksempel sure 112). Derfor gir det ikke mening for meg, og flere andre, at kvinner skal sidestille menns ord med Guds, og dermed underkaste seg deres forventninger. Bøe peker her på at Amina Wadud anser en slik tolkning som å «utfordre Guds suverenitet», altså en form for avgudsdyrkelse eller shirk. Dette perspektivet deler jeg. At ordet idribuhunna tolkes av flere i retning av at menn kan slå sine koner, mener jeg representerer en tolkning på vegne av patriarkatet. Som marokkanske Asma Lamrabet understreker, brukes ikke ordet andre steder i Koranen for å uttrykke vold. Profeten Muhammed slo heller aldri sine koner. Derfor gir det heller ikke mening at muslimer skal tolke verset på en voldelig måte.

Etter min mening er ikke tolkningene som blir presentert i Bøes artikkel, et resultat av vestlig hermeneutikk.Tvert imot mener jeg at disse tolkningene representerer den opprinnelige og logiske kjønnsrettferdigheten som finnes i Koranen, og som gjør meg til en stolt muslim i dag. Derfor er jeg en sterk tilhenger av at man kan bruke Koranen som et effektivt virkemiddel i kampen mot ukultur og degraderende tolkninger som støtter patriarkatet. For meg er Koranen en sikkerhetsventil, som styrker meg i både min gudstro og min tro på likestilling.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse