Gaten uten utvei

En kveld i 2007 var alenemoren Silvana Oliveira på flukt fra politiet etter en gatefest i Natal. Den nordøstlige brasilianske badebyen hadde på få år blitt landets mest voldelige by, men var fortsatt populær blant italienske og skandinaviske turister. Turistene bodde i høyhus langs strendene i den sørlige enden av byen. De minglet med vakre, lubne Oliveira og de andre fra favelaens gjenger på gatefester inne i sentrum. Den da 26 år gamle Oliveira hadde vært i en gjeng siden hun var 13 år gammel. Derfor visste hun hva hun skulle gjøre da hun under flukten fra politiet fikk øye på to betjenter. Rolig svingte hun ned en sidegate og klatret over en hvit mur.

Klokka var 19.30, det var en kjølig februarkveld. Hun hadde bare tenkt å sitte lent opp mot muren i et par minutter til betjentene var borte, men i løpet av de få minuttene skjedde det noe skjebnesvangert med henne: «Det slo en tanke ned i meg; jeg skulle forlate kriminaliteten for alltid», husker hun. Før Oliveira oppdaget at det var muren til en kirke hun hadde klatret over, hadde tanken blitt til en overbevisning: Hun ville bort fra volden og gjengene.

De små musklene mellom øynene slappet av, aldri hadde hun følt seg så sikker på noe. Hun så ned på tatoveringen på sin høyre underarm – en uutsprungen rose – og tenkte på sine to døtre. Igjen var det mormoren som passet dem. Oliveira savnet dem sånn.

Plutselig snakket en eldre kvinne i en sandfarget kjole til henne. Dona Lurdi, som kirkegjengeren heter, syntes nok at Oliveira så ut som «en halvgal jente», men hun inviterte henne med inn i kirken, viste henne rundt og oppfordret henne til å bli med i menigheten. Med tiden ble hun som en bestemor for Oliveira. Oliveira lovet Dona Lurdi å oppføre seg pent og å gå fast i kirken, og hun mente det virkelig, så her kunne historien om Oliveiras liv som lovbryter ha vært slutt.

Men det skulle gå ytterligere to år før hun klarte å bli lovlydig.

«Er det mer du ikke har fortalt, mor?» Silvana Oliveiras eldste, voksne datter, Anakarina, kom og satte seg sammen med moren i den hvite stoffsofaen i stuen så snart jeg hadde forlatt den, får jeg vite neste dag. Datteren har hørt samtalen vår om morens forbrytelser. Hun lå på sengen i det andre rommet i den lille leiligheten og ammet babyen sin da jeg snakket med moren hennes. De to har hatt et tett bånd etter at moren ble en av Brasils første kvinnelige fiolinmakere. De møtes nesten hver dag, lytter til musikk og øver på å synge opera sammen.

At moren var kriminell før hun ble fiolinmaker, som er det hun lever av i dag, visste datteren godt. «Men jeg hadde ingen anelse om at du var så kriminell» sier hun til moren sin, mens troperegnet trommer på blikktaket over dem. Den koselige stuen er oversvømt av verktøy og klesvask. «Det er ikke alt som er bra for deg å vite, kjære» svarer moren.

Neste dag forteller Silvana Oliveira meg at hun er for flau til å være mer åpen overfor datteren om sin kriminelle fortid. Det hun forteller meg har hun aldri fortalt til noen før, sier hun mens vi rusler rundt i de travle og livlige gatene der livshistorien hennes utspiller seg. Hun er spesielt flau over at hun i årevis gjemte narkotika i datterens blokkfløyte. Dette gjorde hun i årene før datteren kom inn på musikkonservatoriet, der hun nettopp har fullført utdannelsen sin som klassisk musiker med toppkarakterer.

På den tiden var Oliveira gjengleder. I dag er hun bare delvis en annen, forteller hun meg i en overfylt bybuss, mens baile funk-dansemusikken spraker i høyttalerne: «Jeg er bare 80 prosent forandret. Jeg er fremdeles stridslysten og kan være aggressiv» sier hun og bokser ut i luften. Hun ler freidig, men virker seriøs og blir fort veldig alvorlig: «Jeg tror ikke på dem som sier at de er fullstendig forandret. Det er en daglig kamp. Gud sendte også Lucifer til jorden».

Jeg flyttet inn i Silvana Oliveiras gate for to uker siden. I årevis har jeg vært interessert i denne gaten, som ifølge lokalbefolkningen ikke bare heter Rua Sem Saida, Gaten uten utvei, fordi det er en blindvei, men også fordi så få av de menneskene som bor her finner en vei ut av voldens evige runddans. Tidligere ble gaten kalt Rua da Bosta, Drittgaten. Den var ikke asfaltert, så folk gravde avføringen sin ned i sanden midt i gaten, som så ble til en elv av dritt når det regnet.

På noen kart står det Rua Manoel Maximo, det offisielle navnet på gaten, men ingen kaller den for noe annet enn Gaten uten utvei. For meg er gaten et symbol på hvor den fattigste halvparten av latinamerikanerne vokser opp: i gater som denne i landenes ganske like fattige forsteder med alenemødre, småbedrageri og håpløshet. For underklassen, og en stor del av middelklassen, er volden et livsvilkår. Slik er det fortsatt i Latin-Amerika, selv om kontinentet siden årtusenskiftet har hatt fremgang og vekst. Hvorfor har Oliveira, og så mange andre, så vanskelig for å unnslippe volden?

Også da fiolinbyggeren var kriminell, spilte hun musikk; den gang mest trompet. I 2006 bygde Silvana Oliveira sin første fiolin. Nå er det dét hun jobber med. Rundt 1500 kroner tjener hun på å restaurere en fiolin, så med en håndfull ordre i måneden lever hun godt av arbeidet, selv om en slik fiolin må ha åtte strøk med lakk. Hennes yngste datter kommer hjem fra gymnaset. De lager pastaskruer til middag og ser på en indisk musikal. Silvana har ikke fortalt sine to døtre mer om fortiden sin etter mitt forrige besøk. Hun tror ikke hun noensinne vil ha lyst til å dele de mest voldelige kapitlene med dem.

Jeg spør henne hvorfor hun da forteller alt til meg. «Jeg tror jeg gjør det for å finne ut om jeg er normal» svarer hun. Så tar hun en pause og ser lenge på sine skjeve tær i sandalene: «Synes du at jeg er normal?» Jeg svarer at jeg synes hun er interessant.

Dagen før har Oliveira talt opp alle på hennes alder som bodde i gaten da hun flyttet hit fra en nabogate for 23 år siden. Halvparten av dem har dødd i brigas, voldelige sammenstøt, og tre av ti har dødd på grunn av alkohol. Av den femtedelen som fremdeles er i live, har ingen sluppet unna volden i de fattige kvartalene. Hun snakker om volden som en naturkraft; som en bølge som stiger og faller uten å avsløre sin kryptiske logikk, hvis den i det hele tatt har en logikk. Vold er noe som bare skjer. Selv kom hun seg bort fra volden og fra Gaten uten utvei, men valgte å vende tilbake.

Silvana Oliveira er 10 år gammel da livet hennes tar den første avgjørende vendingen. Hun er, sier hun selv, en stille og sjenert jente som bor sammen med moren; som hun elsker, men føler at hun ikke kan snakke med, og med besteforeldrene; som ofte krangler.

En dag hun slutter tidlig på skolen vil hun stikke innom tanten sin på vei hjem, for å hilse på. «Hjelp, hjelp» hører hun en kvinne rope da hun nærmer seg tanten og onkelens hus. Da hun kommer nærmere, ser hun at onkelen hennes, Francisco, ligger oppå en 19 år gammel jente i en hengekøye. Jenta er en nabo og er utviklingshemmet. Hun er ved full bevissthet, men har svake knær og skuldre og har derfor ikke krefter til å stritte imot. Det er blod under hengekøya. «Gå hjem» beordrer onkelen Oliveira. Hun løper hjem og forteller foreldrene og besteforeldrene hva hun har sett. Moren overtaler henne til å ikke anmelde onkelen. Han reiser til storbyen Manaus inne i Amazonas-jungelen til ting roer seg, så kommer han tilbake.

12 år gammel ligger hun selv i en hengekøye da hun plutselig vekkes fra middagsluren sin. Det er onkelen som har lagt seg ned til henne. Han er full og naken og beveger hånden sin til skrittet hennes. Oliveira roper forskrekket, tanten hører det og kommer henne til unnsetning. Heller ikke denne gangen anmelder noen i familien onkelens overgrep. De synes det er skamfullt. Siden den dagen har Oliveira kunnet høre ropene om hjelp, den utviklingshemmede naboens og sine egne, og noen ganger blandes de to ropene til ett rop i hodet hennes. Som 12-åring konkluderer hun med at man må klare seg selv.

Oliveira begynner å gå med dolk. Snart får hun sin første pistol, en 22 Cabo Perola. Senere skaffer hun seg en liten 6-36 pistol, som kan ligge i BH-en. Hun sørger for å bli dyktig i kampsporten Mixed Martial Arts og oppsøker alltid slagsmål på gatefestene og på skolen, hvor hun fortsatt får gode karakterer. Det er alltid menn hun slåss mot. Våpen og trening gir henne det motet hun skulle ønske hun hadde hatt i hengekøya.

Sinne, men også nytelse, driver henne: «I de årene gir det meg nesten en erotisk glede å slå løs på menn» minnes hun. Hun vil bli respektert og liker å være en roxa, en tøff kvinne, fryktet og fryktløs. Det er populært å slåss i Natal på den tiden: bairro mot bairro. Bom Pastor-distriktet, der Gaten uten utvei ligger, mot de andre nabolagene. Etter kampene er det dans og drikking. Oliveira prøver å røyke crack. Men fra hun er 12 til 15 år, slår ingen rusmidler den rusen av lykke hun får når hun planter knyttneven i ansiktet til en idiot av en mann.

Da hun er 13 år gammel, legger den 24 år gamle Luevanaldo an på henne etter en skolekonsert. En rasgaanjo – en som grafser på engler, kalles en mann som ham, som går etter mindreårige jenter.

Luevanaldo er en traficante, han selger narkotika og han er sammen med Oliveiras gode venninne. Men nå er det Oliveira han vil ha, sier han da han kjører opp ved siden av henne med motorsykkel på vei hjem fra skolekonserten: «Hopp opp bakpå, og du er min.»

Oliveira setter seg ikke bakpå. Armen hennes er helt rød da Luevanaldo endelig slipper den og kjører vekk. Litt nede i veien møter Oliveira sin 15 år gamle kjæreste, som også er en traficante. Hun forteller ham hva som har skjedd – akkurat slik det skjedde – men legger også til en detalj: «Da han kjørte vekk, sa han at jeg var bedre tjent med ham enn en taper som deg».

Den lille løgnen har den ønskede effekten: Kjæresten sverger på at han skal drepe Luevanaldo. Noen dager senere sier kjæresten at nå skal det skje; nå skal Luevanaldo dø. Oliveira hvisker et ønske i øret hans: «Jeg vil at det første skuddet skal skje i munnen. Så han aldri kan snakke stygt til meg igjen».

Oliveira gjemmer seg bak en mur. Hun hører skuddene. Etterpå går hun forbi og ser liket. Hun føler ingenting, hevder hun. Da den dreptes kjæreste – hennes gode venninne – kommer og ser ham ligge død på fortauet, gir Oliveira henne en trøstende klem uten å avsløre sin egen rolle i drapet.

Oliveira fortsetter å ta musikkundervisningen og skolen seriøst, men lever mer og mer grenseløst; med vold og ville fester. På bilder fra den tiden ser hun glad og sunn ut, og hun vinner medaljer i kampsport og blir med i et band. Hun vil prøve alt minst én gang. Som 13-åring stripper hun i en strippeklubb i turistdistriktet Ponta Negra. Klubben heter Cucaracha, det spanske ordet for kakerlakk. Hun har sett en av venninnene sine strippe der og syntes stripperstangen så morsom ut; så det ville hun også prøve. Flere barndomsvenner husker henne som livlig og impulsiv. Noen år senere får hun, for moro skyld, noen til å ta nakenbilder av henne.

16 år gammel føder hun sin første datter, Anakarina. Moren hjelper henne med å ta seg av barnet – som så mange andre mødre til barn som blir foreldre gjør her i Brasil. Selv fortsetter hun å leve videre som før. Da hun oppdager at mannen har vært utro, blir de skilt.

Oliveira er fortsatt sint, men det er i økende grad eventyrlyst som driver henne da hun som 22-åring fullfører forvandlingen fra en stille jente til en profesjonell kriminell. På en grillfest i 2003 får hun øye på Edson Santos da Luz. Han er solbrun som en surfer, tynn og veltrent med koreanske trekk og et fast blikk. Han gjesper for å antyde at festen er kjedelig. Det er en politisk hagefest de er på, med dårlig grillmat og lange taler. De kjeder seg begge to og føler at de ikke passer inn. Oliveira former hånden som et fly, som letter: Skal de stikke? Luz nikker. De går begge mot porten og ut av hagen.

Allerede samme kveld vet hun at han vil hun dele livet med, og han sier det samme. Han forteller henne at han selger narkotika, og uten å egentlig ha bestemt seg for det, har hun, før helgen er omme, blitt en del av gjengen hans. Men der og da tenker hun bare på alle de nye og spennende tingene de skal oppleve sammen. Så snart de er ute av porten, tar de hverandre i hånden: «Jeg vil vise deg Morro de Mãe Luisa» sier han. Byens mest beryktede favela på den tiden er en lovløs fjellside med små hus av blikkplater bak Praia Miami i den nordlige enden av Natal.

Da Luz er avião – en flyver – for gjengen sin. Dette kalles den personen som flytter stoffene fra ett sted til et annet. Oliveira begynner snart å utøve den samme tjenesten, for den samme gjengen.

Etter å ha gått opp de lange steintrappene til favelaen hans, blir de møtt av en reggaekonsert. De synger med på sangene og drikker caçhasa, brasiliansk brennevin, rett fra flaska. Senere drar de hjem til ham. Luz bor i et hus fullt av røyk og menn med våpen. Huset er malt lilla på innsiden. Det forelskede paret lister seg forbi mennene og opp på soverommet hans. Dagen etter er det lørdag, så de drar til stranden og på en ny fest om kvelden og på stranden igjen på søndag. Fra stranden foran favelaen kan de se de hvite sanddynene på den andre siden av elven, hvor turister kjører ATV. De kan også se helt til Natals mest avsidesliggende, flate «slum-by», som alle kaller Afrika. De sitter på T-skjorten hans og tørker i solen etter en tur i bølgene.

Hun forteller ham at hun er småkriminell og vil være en del av det han gjør. Hun vil i hvert fall ikke sitte hjemme og sture mens han er kriminell; for hun er feminist. Og han må love henne én ting: Ingenting av det de gjør skal gå utover datteren hennes. Anakarina er nå fem år og bor hos henne igjen, etter å ha bodd hos mormoren sin i noen år. Da sier Luz «selvfølgelig», og at han liker henne. De beføler hverandre under håndkleet, uten at noen ser det.

De neste seks årene begår Oliveira en rekke spektakulære forbrytelser for gjengen til Luz. Ifølge datteren er hun samtidig en omsorgsfull og tilstedeværende mor. Selv føler hun at livet hennes er som en film; at hun kan ta alt hun vil ha.

Oliveira er stolt over å være en oppfinnsom, økonomisk uavhengig forretningskvinne. Hun tar ikke bare jobber for kjærestens gjeng, men finner seg også egne oppdrag. Hun smugler blant annet mobiltelefoner inn i fengsler for å selge dem til innsatte. Hun gjør dette åtte ganger i løpet av året 2006. Hun smugler også våpen inn i fengselet, dét er ekstra godt betalt. Betalingen får hun vanligvis utenfor fengselet, av kjøpernes koner. På gata selger hun noen ganger kokain og det beroligende stoffet Diazepam.

Som regel lar imidlertid Oliveira andre selge narkotika for henne. Ifølge en nær venn var mottoet hennes den gang at «en ekte malandra – en smart kvinnelig banditt – ikke går på rov, det har hun menn til». Oliveira legger planene og får mennene til å gjennomføre dem, i bytte mot at de får en del av gevinsten. Hun fryder seg over å vinne deres respekt. Det plager henneat hun «får så mange mødre til å gråte», men det hjelper at hun sjelden møter disse mødrene.

Oliveira forelsker seg hele tiden. Hun har forlatt Luz og flyttet inn hos en ny kjæreste, en franskmann. Hun har falt for hans «milde og romantiske manerer»; hun anser nå brasilianske menn som «brutale og primitive». Gérard, som franskmannen heter, har en luksuriøs leilighet i det velstående nabolaget Ponta Negra. Her spiser de to på fine restauranter og kjører en dyr bil, og han betaler alltid. Gérard uttaler fornavnet hennes «Sirvar». Han er kjærlig, men også hemmelighetsfull: «Sirvar ... Je t’aime» sier han bare når hun spør hvor han får pengene sine fra.

Da han en dag mottar en gammeldags dokumentmappe med luftpost fra Europa til hennes adresse, unngår han også spørsmålene hennes: «Ikke spør for mye, kjære, det er ikke alt du har godt av å vite». Dokumentmappen er stappfull av hundredollarsedler. Oliveira mistenker at han hvitvasker penger, men spør han ikke mer om forretningene hans. Egentlig bryr hun seg ikke. Det livet de lever er fantastisk. Selv om han er 60 år, 35 år eldre enn henne, ser han ut som «en på 40», synes hun – han er veltrent og velkledd, to meter høy og har knallblå øyne. «Melk» kaller hun ham, fordi huden hans er så hvit.

De har vært kjærester i halvannet år da han flytter hjem til Frankrike, og vil ha henne med. De bestiller et pass til henne, noe hun aldri har hatt før, men hun ombestemmer seg og henter aldri passet. Han har foreslått at hun kan ta med seg de to døtrene sine, men noe stopper henne. Hun har alltid drømt om å komme seg vekk herfra, men nå som hun har sjansen, tør hun ikke. Hun må erkjenne at hun ikke tør å bo i et annet land. Gérard reiser alene til Frankrike, og fire måneder senere slår de opp per brev. De skriver at de elsker hverandre, men snart mister de kontakten.

Oliveira tjener godt nok på sin egen kriminalitet til å kunne bli boende i Ponta Negra, men hun flytter direkte tilbake til leiligheten sin i Gaten uten utvei, for uten franskmannen sin kjeder hun seg i det pene, sjelløse høyhusområdet. Hun savner støyen og villskapen og sine venner og fiender – hun savner gaten sin. Hun faller raskt inn i de gamle vanene, som mor og som kriminell. Det ene året etter det andre går, inntil hun sitter lent mot kirkens hvite mur den skjebnesvangre kvelden i 2007 og innser at hun må legge kriminaliteten bak seg.

Oliveira tjener godt nok på sin egen kriminalitet til å kunne bli boende i Ponta Negra, men hun flytter direkte tilbake til leiligheten sin i Gaten uten utvei, for uten franskmannen sin kjeder hun seg i det pene, sjelløse høyhusområdet. Hun savner støyen og villskapen og sine venner og fiender – hun savner gaten sin. Hun faller raskt inn i de gamle vanene, som mor og som kriminell. Det ene året etter det andre går, inntil hun sitter lent mot kirkens hvite mur den skjebnesvangre kvelden i 2007 og tanken om at hun skal legge kriminaliteten bak seg slår ned i henne.

Dona Lurdi, den eldre kvinnen som inviterte Oliveira inn i kirken, er rolig og støttende. Oliveira forteller henne at hun ofte har gjemt seg for politiet bak kirkemuren uten å vite at det var en kirke. Lurdi smiler, og sier at så har Jesus kanskje alltid holdt hånden over henne. Oliveira nynner fornøyd da hun går den korte turen hjem fra kirken til Gaten uten utvei. Hun tror livet hennes allerede har endret seg til det bedre. Men det har det ikke ennå.

Hun vil forlate gjengen sin, men finner ikke riktig tidspunkt. Hun vil ikke risikere at døtrene skal mangle noe mens hun leter etter en lovlydig jobb. Av og til blar hun i Bibelen, men hun synes det er vanskelig å konsentrere seg om ordene. Hun melder seg ikke inn i menigheten, slik hun hadde lovet Lurdi, og etter hvert som ukene går, blir hun flau over å vise seg i kirken siden hun har ventet så lenge. Hun har ikke råd til å betale husleien eller skolepengene til døtrene sine. Brasilianere har, også i dag, elendige offentlige sykehus og skoler, selv om de betaler Sør-Amerikas høyeste skatt; høyere enn i mange europeiske land. Så da gjengen hennes tilbyr henne en siste jobb som narkokurer, sier hun ja.

Det skjer i mars i 2009, to år etter at Oliveira satt ved kirkemuren og bestemte seg for å bli lovlydig. Nå har hun et halvt kilo kokain i den blå Nike-ryggsekken sin. Hun har fått det av en mellommann og må overlevere det til en kunde samme kveld. Hele dagen er hun i et underlig humør: rutinene er velkjente, men hun slapper ikke av i dem lenger. Hun utfører dem som en søvngjenger, som om hun husker vanene fra et annet liv – til hun igjen føler trangen til å forlate kriminaliteten. Hun setter besluttsomt kurs mot kirken, der hun går rett på toalettet og skyller ned kokainen. Hun tenker ikke på om mellommannen vil straffe henne for det.

Tre dager senere blir mellommannen skutt nede ved det rustne jernbanesporet som går gjennom bydelen. Dermed slipper Oliveira å betale ham tilbake for kokainen. Noen uker senere blir hun døpt i kirken. Hennes to døtre og Dona Lurdi er til stede. Silvana Oliveira er endelig fri. Endelig har hun lagt kriminaliteten bak seg.

Først to år senere, en ettermiddag i 2011, forstår hun hvorfor hun har lyktes med å bli lovlydig. Silvana Oliveira har møtt en ny mann i noen uker og er lykkelig for det. Han har nettopp fulgt henne hjem. De har kysset farvel i starten av Gaten uten utvei. Hun går alene oppover gaten mot huset sitt da en kvinne, som også bor der, forsiktig griper tak i henne: «Vet du hvem mannen du nettopp kysset er? Han er en voldtektsmann» sier kvinnen.

Først tror ikke Oliveira på henne. Hun har nå vært lovlydig i to år. Hun har fullført videregående på en kveldsskole og går i kirken og jobber som fiolinmaker. I den lokale frivillige organisasjonen, Atitude Cooperacão, hjelper hun sårbare ungdommer med lekser og jobbsøknader og med å lære å spille et instrument. Noen dager er Oliveira elev, andre dager er hun vikar for organisasjonens lærer i kurset luteria, instrumentbygging. Lønnen er lav, men så lenge de to døtrene går på skolen mottar hun også barnebidraget Bolsa Familia fra staten. Hun vasker av og til klær for folk, og kirken tilbyr henne små jobber når den kan. Kirken kjøper også fioliner av henne til konsertene sine. Hvis pengene likevel ikke rekker til slutten av måneden, får hun mat av moren sin.

Det er mer slitsomt sånn, men hun liker å ha god samvittighet. Hun sover under seks timer hver natt, men hun sover godt. Og hun er lykkelig med sin nye kjæreste. Den fremmede kvinnens ord utfordrer dermed hennes nyervervede lykke. Men Oliveira overbevises av kvinnens ro og detaljene i historien hennes, som det er mulig for henne å etterprøve ved å forhøre seg om kjæresten hos andre: Han er virkelig en voldtektsmann.

Oliveira blir sint på ham og vil straffe ham. For første gang siden hun forlot kriminaliteten tørster hun igjen etter hevn. Så det er en test. Tidligere ville hun ha hevnet seg – hva nå?

Et øyeblikk er hun fristet til å gjøre som før. Men hun har for mye å tape nå. Folk i nabolaget respekterer henne for det gode hun gjør, og ikke av frykt; slik det var før. Lula da Silvas sosialistiske parti, Arbeiderpartiet, har til og med forsøkt å rekruttere henne til politikken – hennes personlige forandring og innsats for sårbare unge mennesker har fått oppmerksomhet. Så mange som 35 millioner mennesker klarte Lula, som var president fra 2003 til 2010, å løfte ut av fattigdom. Han var lenge verdens mest populære statsoverhode, men under hans etterfølger, Dilma Rousseff, tapte landet i løpet av bare to år en tiendedel av bruttonasjonalproduktet sitt fordi råvareprisene falt. Dermed ble fleste av de 35 millionene fattige igjen. Det gikk som det pleier å gå i Brasil og Latin-Amerika: først opp og deretter ned. Oliveira takket nei til Arbeiderpartiets tilbud om å bli politiker, men hun liker å være et forbilde.

Da hun møter en ung venninne hun har bygget en fiolin for som nettopp har mistet faren sin, klemmer hun henne og synger en salme for henne på den mørke veien og føler seg fredfull. Hun har også fått et godt forhold til døtrene sine, nå som de bor hos henne og ikke flytter mellom henne og bestemoren. Oliveira er noe for noen. Det ønsker hun fortsatt å være.

Så i stedet for å ta hevn, anmelder hun voldtektsmannen til politiet, som faktisk får mannen arrestert og dømt og fengslet. Til sin overraskelse føler Oliveira seg like renset nå som da hun tok loven i egne hender. Hun innser at hevn har drevet henne. Mer enn den eventyrlysten som førte til at antallet forbrytelser eskalerte, og mer enn de pengeproblemene og den voldskulturen som også kortvarig holdt henne i kriminaliteten. Slik har det vært siden hun lå i en hengekøye med onkelen over seg. Hevn har ofte føltes godt i øyeblikket, som en beruselse av lykke, men ble etterfulgt av en frykt for gjengjeldelse.

Hele sitt voksne liv har Oliveira fantasert om å drepe onkelen, som hun ser nesten hver dag. Han bor også i Gaten uten utvei, to hus fra huset hennes og med hennes mors hus mellom dem. 70 år er han blitt, en drikkfeldig mann med ølmage og et barnslig smil.

Første gang Oliveira forsøkte å drepe onkelen sin, var hun 14 år gammel; det var to år etter at han forgrep seg på henne. En tidlig morgen listet hun seg inn på kjøkkenet hans. Hun har tatt med nok gift til å drepe en elefant. Hun heller giften i den store flasken hans med caçhasa, men da onkelen kommer hjem og vil ha en slurk av sukkerrørsbrennevinen, slik han pleier etter jobb, faller flasken ut av hånden hans.

Kort tid etter forsøkte Oliveira igjen. Denne gangen hadde hun skaffet seg et fiskesnøre som hun ville kvele ham med. Det skulle skje mens han sov middag i hengekøya. Men da hun står bak ham med snøret i hånden, nølte hun: Var hun i ferd med å begå en feil? Før rakk å hun bestemme seg, kom tanten uventet hjem. Oliveira gjemte raskt snøret i en baklomme. I dag tror hun det var Gud eller noe dypt i hjertet hennes som fikk henne til å nøle. Oliveira har, som hun uttrykker det, «aldri drept noen med sine egne hender».

Men fra 2000-2009 var det hennes skyld at en rekke seksualforbrytere ble angrepet. Når hun så en nyhet på TV om en voldtektsmann eller en pedofil, undersøkte hun hvilket fengsel han skulle i. I de fleste fengslene kjente hun både personalet og de innsatte. Hun lokket de ansatte til å oppgi seksualforbryterens cellenummer, og fortalte det til de innsatte etterpå: Syntes de at «en slik person» bare skulle få lov til å sitte og sone i fred, spurte hun dem så. Det syntes de sjelden. Noen av seksualforbryterne ble antagelig drept. Mange av dem ble voldtatt eller torturert. Da det skjedde, forestilte Oliveira seg skrikene deres og det overdøvet hennes og den utviklingshemmede kvinnens skrik i hengekøya. Det var vidunderlig hver gang: «Hjernen min koblet ut, sjelen min ble renset. Jeg elsket den følelsen av rettferdighet.»

Oliveiras hevntørst er ikke borte, innrømmer hun, men den kontrollerer henne ikke lenger. Sin gamle favorittfilm klarer hun imidlertid ikke å slutte å se, selv om handlingen er én lang gruppevoldtekt etterfulgt av offerets masochistiske hevndrap på alle gjerningsmennene. Filmen heter Doce Vingança, og er en portugisisk nyinnspilling av den israelsk-amerikanske kultfilmen I spit on your grave. I lang tid så Oliveira filmen daglig, nå kan det gå en hel måned mellom hver gang. Vanligvis spoler hun forbi voldtekten – det Oliveira vil se, er hevnscenene.

I en av scenene får en bundet mann stappet rotter i munnen og utvidet øyelokkene med en fiskekrok slik at fugler kan spise øynene hans. Filmens heltinne lytter til klassisk musikk mens hun begår sine hevndrap. I den siste scenen i filmen blir lensmannen skutt gjennom anus – «med en kaliber 38», gjenkjenner Oliveira. Hun mener fortsatt at mennene i filmen får som fortjent. Hun elsker den filmen. Når hun ikke lenger tar loven i egne hender, er det av hensyn til seg selv. Ikke for ofrenens skyld.

Oliveira går til vinduet og stirrer lenge ut på regnet. Så snur hun seg: «Synes du at jeg er normal?» spør hun igjen.