Máret Ánne Sara til Veneziabiennalen med tre kunstverk

Samene kaller dem «rødkalvene» når de fødes i mai – måneden som på nordsamisk heter miessemánnu, reinkalvmåneden. De ga den samiske kunstneren og aktivisten nytt håp. Nå tror hun at reinkalven og kunsten også kan bety noe for en verden truet av klimaendringer og kriser.

– Jeg var så desperat etter å finne noe jeg kunne holde i mine hender som ga meg selv håp, og som jeg kunne gi videre til mitt barn og til andre mennesker og si «her er det, det finnes en fremtid», sier Máret Ánne Sara på telefon fra Venezia til NTB.

Når den sagnomsuste kunstutstillingen åpner sine dører 21. april, er hun en av tre kunstnere fra Sápmi som overtar den nordiske paviljongen og gjør den til sin under hele biennalen. Omdøpt til The Sámi Pavilion er dette ifølge Office for Contemporary Art Norway «første gang samene anerkjennes som en nasjon i en paviljong som bærer deres navn».

– Det er et kuratorisk grep, og ikke en kamp jeg har valgt. Men jeg står gjerne sammen med de andre samiske kunstnerne. Vi kommer inn der som en grenseløs nasjon, som en motpol og et alternativ til den vestlige tenkningen.

Føltes nytteløst

For Máret Ánne Sara har kamper nok fra før. Hun er ikke kunstner alene, men også aktivist, kjent for sin tilsynelatende utrettelige kamp for broren og hans tvangsslaktingstruede reinflokk. Den tok henne hele veien til Høyesterett, der de tapte (» en politisk dom»), mens det mektige kunstverket som symboliserte kampen – de 400 reinskallene med kulehull kalt Pile o'Sápmi – blir det første som vil møte publikum i det nye Nasjonalmuseet.

Forespørselen om Veneziabiennalen dukket opp i 2019, mens trusselen om tvangsslakting fortsatt hang over brorens reinflokk.

– Jeg hadde stått så hardt i det med hud og hår, over så mange år, og det ble et stort politisk tap, rettslig tap, menneskelig tap. Karrieren var min siste prioritet; livet og vår overlevelse var fremst. Det ble en veldig vanskelig invitasjon. Instinktet mitt var å si ja, fordi jeg var fremdeles i kampmodus. Men jeg takket ikke ja med glede – men med en stor utmattelse og sorg og følelse av tap i kropp og sinn, minnes hun.

Selv et år etter at hun takket ja følte hun på en vond smak, og følelsen av nyttesløsheten i å gi alt av seg selv, for det er dét kunsten hennes handler om. For politikerne lyttet ikke likevel, var hennes erfaring. Men senvinteren for to år siden skjedde det noe.

Rødkalvene

Det hadde ifølge Máret Ánne Sara vært «en grusom vinter» med beitekrise og tungt arbeid med å fôre reinen ekstra – disse dyrene som hun kaller selve livet for slekten hennes, så nært knyttet er de til hverandre. Hun snakket med en annen reindriftsutøver om sin oppgitthet og minnes hvordan han muntert sa, med letthet i kroppen:

– «Nå er det jo miessemánnu, nå begynner rødkalvene å fødes. Når du ser den første rødkalven er alt slitet glemt». Det var som en åpenbaring for meg, der var det! Det gjorde noe med meg og jeg skjønte at rødkalven, ruksesmiessi, var sentralt i det jeg jobbet med. Men selv håpet er ringet inn av traumer, sier hun:

– I mai, når vi opplever denne sårt tiltrengte gleden og oppløftelsen av å se de nyfødte reinkalvene, så starter massakren – fordi vi har en rovdyrpolitikk ute av kontroll. Vi har et kalvetap på 40 prosent i vårt område, hovedsakelig til ørn. Verket blir så viktig på mange plan. Det er en dans. Til og med når man finner håpet midt i krisen, havner man i en ny karusell av håp og traumer og liv og død.

Kampen ikke over

Selv om kampen på ingen måte er over, kan Máret Ánne Sara stå der på Veneziabiennalen «med et lite snev av glede også» – fordi hun har bygget seg opp til å være sterk igjen og funnet en ny vei til å fortsette å skildre samenes historier.

– De er viktige å fortelle, ikke bare for andre samer, men for andre urfolk og mennesker generelt. Selv om jeg har hatt mine tvil, så blir jeg tryggere og tryggere på at min kunst er relevant med tanke på globale spørsmål. Det handler om å bygge opp fotfeste og tro på en sterkere fremtid, i et større fellesskap. Det handler også så nært om meg selv: Å nære et håp både for meg selv, for Sápmi og for en oppvoksende generasjon. Jeg har akkurat blitt mamma, så disse spørsmålene har blitt veldig personlige og sentrale.

Motpolen er det hun kaller «koloniale mekanismer og den grådige kapitalismen som styrer hele verden».

– Vår felles klode er i en så vanskeligstilt situasjon at hele verden er på desperat søken etter noe annet, en type hjelp. For den filosofi og praksis som menneskeheten har basert alt på har feilet, det er derfor vi står i så mange kriser samtidig. Klima, natur, artsmangfold. Det skaper en eksistensiell krise i alle livsformer, inkludert den menneskelige.

Tenke annerledes

Som same og urfolk opplever Máret Ánne Sara mange forespørsler fra kunstbransjen. De signalene og nødropene tar hun svært på alvor, og mener det ligger en stor verdi i å lytte til urfolks filosofi, væremåte og tenkning.

– Vi må tenke nytt om hvordan vi eksisterer og tenker og er på denne her kloden i forhold til alt annet liv. Grådighetskulturen og kapitalismen, at naturen er her for vår profitt, fungerer ikke. Vi kan ikke ta og ta og ta og fortsette å leve ubekymret, sier hun til NTB.

Det første hun lærte som barn var balanse og respekt for naturen. At man ikke skulle ødelegge – fordi man skal bruke naturen om og om igjen, år etter år, århundre etter århundre.

– Dette er kjernen hos alle urfolk rundt i verden, det handler om at urfolk har levd så tett med naturen og er så avhengig av den. Skal vi navigere oss bort fra den kollektive, ødeleggende tankegangen, må vi tenke helt annerledes. Navigere oss tilbake igjen til et sted der mennesket ikke er over alt annet.