Velkommen til Samtiden

«Idet jeg uttaler ordet Fremtid / tilhører den første stavelsen allerede fortiden», skriver en lyriker. Hva med vår egen samtid? Hvordan skal man gripe den?

Som regel trengs en viss avstand i tid og rom for å kunne si noe fornuftig om et fenomen. Slik opererer idéhistorikerne: Deler fortiden inn i ulike epoker og ismer, som gjerne har det med å sammenfalle med runde årstall og som tilsynelatende etterfølger hverandre pent og pyntelig og uten overlapp – opplysningstiden, romantikken, realismen, modernismen, og så videre.

Nåtiden, derimot, er flyktig. Holder man den opp i luften for å betrakte den, renner den fort gjennom fingrene som vann eller sand. Det går atskillig fortere nå. Hvem husker egentlig gårsdagens, forrige ukes eller forrige måneds nyheter? «Overopphetingens tid» har noen kalt samtiden. Det handler ikke bare om klima. Informasjonsstrømmen – mengden informasjon enkeltindividet må ta inn og fordøye – har akselerert kraftig bare de siste tiårene. I de historisk sett relativt unge sosiale mediene sirkulerer hver uke flere meninger og debatter enn man i tidligere tider ble eksponert for i løpet av en mannsalder.

Våre kognitive evner, derimot, har ikke utviklet seg i tilsvarende tempo. Tvert imot: Mye tyder på at skjermenes blinking rammer konsentrasjonsevnen. Resultatet kan fort bli at enkeltmennesket kjenner seg både overveldet og maktesløs i møte med en verden som flimrer forbi i tid og rom – med daglige nyheter fra den andre siden av kloden. Kort sagt: overopphetet.

Ingen vil i dag finne på å benevne vår tid med en «isme». Ismenes, de absolutte fortellingenes tid, er på godt og vondt for lengst forbi. Også på vondt: Det moderne menneskets dilemma er og forblir å leve i spennet mellom et behov for mening og en avfeiing av tidligere tiders garanter for mening. I dag finnes ingen samlende fortelling om hvor menneskeheten er på vei.

«Det korte århundret» kalte den britiske historikeren Eric Hobsbawm tiden mellom utbruddet av første verdenskrig (1914) og Sovjetunionens oppløsning (1991).

«Historiens slutt» var betegnelsen den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama, famøst og av og til misforstått, festet til det samme året da kommunismen falt, og kombinasjonen av liberalt demokrati og markedsøkonomi tilsynelatende sto alene igjen blant tilgjengelige ideologier.

I dag er demokratiet på tilbakegang i verden. En potensiell storkrig har nylig brutt ut i Ukraina, og den kalde krigen mellom Vesten og Sovjetunionens forgjenger og arvtaker Russland har i bunn og grunn gjenoppstått. Kina er det ingen som riktig vet hvor beveger seg, bare at det gamle imperiet kommer til å sette sitt preg på det 21. århundret. Historien er ikke slutt – den fortsetter langs uforutsigbare veier.

Hvis det er noe som kjennetegner tiden da jeg selv har vært redaktør for Samtiden (2017–), må det være kriser: klimakrise, koronakrise, flyktningkrise, energikrise, for ikke å snakke om den vedvarende krisefølelsen krigen i Ukraina nå har utløst – ispedd de sedvanlige «krisene» media kan by på, for eksempel ymse kjendiskriser.

Vår tids beslutningstakere og alle vi som kan påvirke dem, har som sin fundamentale oppgave å forsøke å betrakte de store krisene under ett og forsøke å løse dem. Vi, tidsskriftene – det ligger i ordet: tids og skrift – må etter beste evne forsøke ikke bare å dekke, men også å analysere dem. Dermed kan vi også bidra til å dekke enkeltmenneskets behov for mening i en kompleks verden.

Når Samtiden nå supplerer fire årlige, tykke papirutgaver med ukentlig publisering av essays, intervjuer og andre tekster på nett, er det på overtid. Vi kan ikke kalle oss Samtiden og unnlate å svømme i informasjonsstrømmen. Samtidig vil vi ikke drukne i den, eller drukne leseren i enda mer stoff som bare blir til en pine for den dårlige samvittigheten. På sitt beste ønsker vi å være en oase leseren tørster etter å vende tilbake til for å få innsikt, et sted som forbinder det ukeaktuelle med de dypere strukturene i vår tid. Vi skal ikke dekke nyhetsbildet – men sette det inn i en sammenheng, og spørre: På hvilken måte er det som skjer fra dag til dag uttrykk for noe typisk i vår kultur og vårt samfunn? Hvilke forestillinger ligger egentlig bak det vi fra uke til uke tar for gitt?

Om ismenes tid er forbi, er gruppetenkning slett ikke det – og den ser bare ut til å forsterkes av og i sosiale medier. Den manifesterer seg i inngrupper og utgrupper, åpne og lukkede Facebookgrupper, «elite» mot «folk», «anywheres» mot «somewheres», og i alle debattene de siste årene som har handlet om woke, cancel culture og scenenekt – «oss» mot «dem». Verdens og krisenes kompleksitet er likevel av en slik beskaffenhet at vi ikke ønsker å begrense oss til å representere noen og utelukke andres synspunkter på dette nettstedet. Tvert imot: Skal samtiden gripes, må Samtiden være åpen for meningsytringer av alle politiske avskygninger, og i samspill mellom ulike kunnskaps- og erfaringsområder, som kunst, politikk og vitenskap. Eller som Samtidens grunnlegger Gerhard Gran skrev i et brev mot slutten av det 19. århundret, må vi «kaste lys over ethvert spørsmål – uden hat».

Det betyr ikke at vi har døren åpen for alt og alle uavhengig av kvalitet: «Krise» kommer av det greske ordet krisis, som betyr «prøvelse», men også «dom». Det er beslektet med krinein, å «skjelne», «utvelge», men også å «dømme». Altså å bedrive kritikk. Et tidsskrift skal gjøre nettopp dette: I krisenes tid skjelne, og velge ut hva vi skal skrive om ut fra en kritisk bevissthet til alt det som utgjør det vi i mangel av et bedre ord ofte kaller samtiden.

Velkommen!

Christian Kjelstrup

Redaktør