Portrettbilde av Are Bøe Pedersen

Are Bøe Pedersen

Å dø med planeten i det 21. århundret

Vi forurenser ikke bare jorden mens vi lever, men også når vi gravlegges i den. Og våre tabubelagte forestillinger om døden er årsaken.

Samtiden spør

Meningen med døden

Rent praktisk må jo meningen med døden være å gjøre plass, rydde opp – å gjøre klart spillebrettet til neste generasjon. I tillegg er kanskje meningen med døden at den avslutter alt for den enkelte, uansett. Den gjør livet til en slags elliptisk komposisjon, hvor det siste kapittelet skriver seg selv.

Vi skal alle dø, men i Vesten er vi alle også sosialisert inn i en kultur som lærer oss ikke å tenke på døden – verken som en abstrakt størrelse, eller som et praktisk problem.Vestlig kultur er i det store og hele «dødsfobisk» og vil helst lukke øynene for en uunngåelig realitet som døden, helt til den inntreffer. Siden vi ikke tenker på døden, snakker vi ikke om den, og derfor er det vanskelig å finne bedre måter å dø på, selv om vi desperat trenger det. Omtrent slik argumenterer begravelsesagenten Caitlin Doughty, som i 2005 startet bevegelsen The Order of The Good Death. Navnet høres kanskje litt ut som noe fra en fantasyroman, men det bevegelsen egentlig er opptatt av, er igjen å gjøre døden til en naturlig del av livet.

Døden i 2019 er tabubelagt på flere måter, men som alle handler om å skape distanse. Det viser seg i språket: Vi sier at noen har «takket av», «gått bort» eller «falt fra». Når de nylig avdøde skal håndteres, er det ikke vi som gjør det. Eldre dør gjerne i et profesjonelt miljø, som på sykehus eller sykehjem – langt oftere enn hjemme – og de overlates raskt til et nytt sett med profesjonelle som skal sørge for begravelsen. Vi snakker ikke om døden, vi vil ikke forberede oss på at den inntreffer, og vi vil helst ikke se den. Ifølge en undersøkelse bestilt av den britiske organisasjonen Dying Matters i 2014, har bare 21 prosent av britene snakket med en av sine nærmeste om hva som skal skje når de dør. Undersøkelsen avslørte også at døden er et ubehagelig samtaleemne: Det eneste de hadde mindre lyst til å snakke om enn døden, var sex.1 The Order of The Good Death, eller The Good Death Movement, vil snu denne trenden, for eksempel ved å flytte noe av ansvaret for å stelle med de døde ut fra det profesjonelle domenet og tilbake inn i den private sfæren. Det er neppe et samfunnsgode, mener de, at døden nå bare skjer bak lukkede dører. Døden skal ikke nødvendigvis feires, men den bør anerkjennes som en naturlig prosess som ikke forties. Det gjennomgående poenget er at vi er nødt til å kunne snakke om døden, for som Christopher Bullock skrev i The Cobbler of Preston i 1716: «’Tis impossible to be sure of any thing but Death and Taxes.»

DØD OG VERDIGHET

Hvorfor vil vi ikke snakke om døden? Første bind av Knausgårds Min Kamp (2009–11) åpner med en skildring av hovedpersonens døde far, ispedd refleksjoner om at døden må gjemmes, ikke sees, ikke snakkes om. Alle de praktiske detaljene i kjølvannet av farens død – som å rydde og vaske huset etter ham – gjengis i en detaljrikdom som nok vil føles kjent for de fleste. Vi vet alle at dødsfall i nære relasjoner fører med seg en del praktiske gjøremål, men slikt går vi ikke i gang med før vi er absolutt nødt – selv i møte med døden prokrastinerer vi. Sett slik kan man si at vi som samfunn ikke er redde for å ha metadiskusjonen – vi kan gjerne «snakke om at vi ikke snakker om døden» – men det har ikke nødvendigvis noen overføringsverdi til faktisk å snakke om døden, uten et slør av eufemismer og distanse. Knausgårds direkte dødsskildring virker til slutt vulgær for leseren fordi det er noe fundamentalt uverdig ved å vise frem de døde i en usminket, organisk tilstand, som mest av alt minner oss om at de bare er et kort skritt unna å returneres til kretsløpet. Å se døden først og fremst som et stoppested i en biologisk prosess, kolliderer med forestillingene våre om de dødes verdighet.

Verdighet er et vanskelig begrep fordi alle har en idé om hva det innebærer, samtidig som det ikke så lett lar seg kvantifisere. Her tenker jeg ikke på ordbokdefinisjonen, som riktignok kan gi en pekepinn, men som ikke rommer alle dimensjonene.2 Det er i alle fall mulig å si at ideen om verdighet ikke er universell, men en sosial konstruksjon, med ulike ingredienser fra religion, folketro og kultur, med stor geografisk variasjon. Så hva er de sentrale ingrediensene i verdighetsbegrepet i Vesten – den overordnede kultursfæren Norge befinner seg i?

KONSTRUKSJON AV VERDIGHET

Den fremste sosiale verdighetsnormen er som sagt avstanden – eller distansen – både språklig og fysisk. En annen, materiell norm er også helt sentral: begravelsen. Fra kristendommen har vi praksisen med å begrave de døde i kister, eller å legge dem i underjordiske gravkamre. Et monument over de døde som minner oss om livsløpet deres – gjerne en gravstein – er også viktig.

Andre steder håndterer man døden på andre måter. I Midtøsten er det normative rammeverket gitt av islam, og det er den dødes renhet – både kroppslig og sjelelig – som står i fokus.3 Kanskje den rituelle vaskingen av de døde gjør døden mer håndterlig? Allehelgensaften er jo egentlig en kristen feiring for å minnes de døde, men det rituelle innholdet har som kjent druknet i fest, kostymer og godteri. Det er vanskelig å se hvordan dagens overflatiske halloweentradisjon skal hjelpe til med å normalisere forholdet vårt til døden – altså den døden som er upraktisk, vanskelig og vulgær, heller enn skrekkfilm-døden. I Mexico lever halloween videre i en form og med en funksjon som minner mer om den opprinnelige – men med et veldig annet visuelt uttrykk – nemlig «De dødes dag». Meksikanernes variant minner også om den som praktiseres i for eksempel hinduisme og buddhisme, hvor de døde minnes konkret og praktisk med en årlig dag reservert for gravbesøk og tenning av lanterner.

Time Magazine kan opplyse om at kirkegårdene i Hongkong er overfylte, og man må stå – eller ligge – i kø i månedsvis for å få plass.4 Problemet er at Hongkongs kvelende befolkningstetthet gjør at det ikke er plass til å anlegge nye kirkegårder, ikke minst fordi lokale kulturelle og religiøse normer tilsier at kirkegårder ikke kan plasseres i nærheten av boliger. Time betrakter dette med kolonistens lett eksotifiserende blikk og erklærer det for «overtro», men det er jo ikke slik at noen måter å forholde seg til døden på er mer logiske og naturlige enn andre. Enten kan man se døden som en rent biologisk prosess, eller så må man tillegge den en form for større betydning, som ofte er religiøs, og aldri er selvinnlysende eller rasjonell.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse