Kari Veiteberg

Thomas Hylland Eriksen

Spør Kari & Thomas om alt du vil

Om en annen spalte i Samtiden («Anjalysen») heter det at den tar for seg og analyserer «de viktigste konfliktene i samtiden». Jeg lurer på: Hva mener dere er den viktigste konflikten i samtiden, og hvordan bør den løses? – Med vennlig hilsen Mikkel B. Eg er overtydd om at menneskeslektas og sjølve klodens eksistens framover er truga av valdelege konfliktar, i verste fall med bruk av atomvåpen, og av skjebnesvangre miljøendringar på grunn av skadelege utslepp. Skal eg peike på ein konflikt som den viktigaste no, er det konflikten både i enkeltmenneske og storsamfunnet mellom berre å vere opptatt av det som gagnar og er lønnsamt for oss (meg) sjølv(e) og å ta ansvar for medmenneske og for jorda vi bur på. Stadig fleire samfunn og statar ønskjer å vere seg sjølv nok. Nokre går til drastiske tiltak for å setje seg sjølv først, til dømes ved å stengje grensene for flyktningar og asylsøkarar.

Noko av det same kan vi sjå også på individplan. Mange har eit intenst ønske om å leve liva sine i det trygge og heimslege og får ikkje til å prioritere politisk engasjement eller frivillig innsats for lokalsamfunn og menneske i nød. Denne tilbaketrekkinga til mitt «eige» er forståeleg. For nyheitsbildet som møter oss til dagleg, er uoversiktleg og vanskeleg å ta stilling til. Det er heller ikkje mange eksempel på lyspunkt eller utviklingstrekk som gir håp, ikkje nasjonalt og slettes ikkje internasjonalt.

Den store konflikten i samtida er mellom å setje grenser rundt seg sjølv og berre vere opptatt av mitt og våre på den eine sida og å engasjere seg for alle medmenneske, kloden og naturens mangfald på den andre. Dette er ei grunnleggjande etisk konflikt. Dersom den einaste verdien som blir ståande fast, er omsynet til kva som løner seg for oss, reiser det store spørsmål ved verdien av vår kristne og humanistiske arv.

Finst det ei løysing på denne konflikten? Eg veit sanneleg ikkje.Temperaturen på debatten både på sosiale media og ansikt til ansikt er høg. Fleire av oss har blitt usikre på om rasjonell argumentasjon eller det ein før kalla fakta, kan få menneske til å skifte meining om til dømes innvandring, islam eller årsakene til global oppvarming. Det gjer slike konfliktar skremmande. Begge partar kan oppleve at vi ikkje taler same språk eller lever i den same verda som motparten. På sikt trur eg denne konflikten vil oppløyse seg av seg sjølv. Enten ved at mangelen på felles effektive tiltak mot masseøydeleggingsvåpena og dei globale klimaendringane kjem for seint. Eller ved at det blir tydeleg for alle kva veg det går med verda, og det inkluderer også meg og mine, dersom vi ikkje tar nokre viktige grep saman. Det dreier seg nemleg om å overleve.

Vi må snakke meir om korleis vi kan oppmuntre kvarandre til å ta slike nødvendige skritt. Skremselsbilde har avgrensa effekt. Kanskje må vi heller satse på glimt av håp og visjonar av det vakre og sårbare?

Kari Det finnes mange mulige svar på dette spørsmålet. Da jeg var 17, var jeg særlig opptatt av atomvåpen. Da jeg var 27, nords utbytting av sør. Da jeg var 37, nasjonalisme og annen identitetspolitikk. Da jeg var 47, levestandard versus livskvalitet. Nå er jeg 57, og jeg sier ikke klima, men miljø. Det er tre grunner til det. For det første er klimaendringene så erfaringsfjerne og globale at det skaper avmaktsfølelse å snakke om dem. For det andre har politikerne ødelagt begrepet ved demonstrativt og støyende å unnlate å gjøre noe med klimaendringene, som de påstår at de tar på alvor. For det tredje er miljøproblemene både mer omfattende og mer konkrete enn klimaendringene.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse