Portrettbilde av Espen Gamlund

Espen Gamlund

Portrettbilde av Carl Tollef Solberg

Carl Tollef Solberg

Hvorfor er vi ikke mer opptatt av ettermælet?

Samtiden spør

MENINGEN MED DØDEN

ESPEN: Slik jeg forstår det, har døden ingen mening i seg selv. Men vissheten om at vi er dødelige er en nyttig påminnelse for oss. For på den måten setter døden rammen for livene våre, og bidrar til å skape mening.

Samtiden spør

CARL: Jeg tror ikke det er noen overordnet mening med døden, men den har en rekke funksjoner. En av dem er at døden avgrenser livene våre. Døden tvinger oss til både å velge og verdsette ting i livet.

Du som leser denne teksten, og vi som har skrevet den, har én ting til felles. Vi skal dø. Den vissheten lever vi med gjennom størsteparten av livene våre. For en som er religiøs, betyr døden gjerne kun slutten på det jordiske livet. Sjelen vandrer videre, og noen utvalgte mennesker er så heldige å få et etterliv. Det er i hvert fall det de tror. For dem av oss som ikke bekjenner oss til noe livssyn med forhåpninger om et sjelelig etterliv, betyr døden den endelige slutten på vår eksistens. Når vi dør, blir vi borte fra verden, og verden blir borte for oss. Men selv om vi forsvinner fra den fysiske verden når vi dør, blir vi ikke helt borte for det. Noe ved oss overlever vår død. Så lenge vi setter spor etter oss mens vi lever, og fortiden vår blir husket og verdsatt posthumt, så har vi fått det vi kaller et «ettermæle». 1 Et ettermæle innebærer ettertidens omtale eller dom over en avdød person. To spørsmål knyttet til ettermælet er særlig interessante: Hva er grunnlaget for forestillingen om et ettermæle? Og bør vi egentlig bry oss om ettermælet vårt? Svaret på det første spørsmålet forutsetter at noe ved oss overlever vår død. Svaret på det andre spørsmålet forutsetter det vi kan kalle posthume interesser – interesser avdøde har om hvordan visse forhold i verden bør være etter at hun er død.

Som fenomen er ettermælet overraskende lite diskutert, både i filosofien og i samfunnet for øvrig. En viktig grunn til det er nok at forestillinger om hendelser etter døden er og har vært religionens domene. Sekulære betraktninger om døden er fortsatt i støpeskjeen. For sekulært anlagte mennesker, inkludert filosofer, betyr gjerne døden slutten på vår eksistens, og i så måte forblir mange skeptiske til at det skulle bety noe hvilke spor vi setter etter oss når vi er borte.

I dette essayet skal vi diskutere det sekulære etterlivet.Vårt fokus er på ettermælet og de grunnene vi har til å bry oss om hvilke spor som blir igjen etter oss når vi er døde.Vi håper å overbevise deg som leser om at ettermælet ditt betyr mer enn du kanskje tror.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse