Christian Kjelstrup

Portrettbilde av Christopher Coker

Christopher Coker

krig og død

Kan krig unngås? – et intervju med Christopher Coker

CK: Aller først må jeg spørre deg: Du har viet størsteparten av ditt yrkesliv til å studere krig, et ganske dystert tema. Hvorfor? CC: Vel, i Storbritannia blir ikke temaet ansett som så dystert.Vi har tross alt vunnet alle krigene vi har deltatt i, med unntak av krigen mot våre fettere amerikanerne.Vi har invadert, kolonisert eller angrepet 152 av FNs 193 medlemsland. Det er sannsynligvis verdensrekord, og mange briter er stolte av det.Vi er en militaristisk nasjon. Det viser seg på så mange områder i samfunnet, for eksempel på fotballtribunene og i medias omtale av kampene. Fotballkamper i Storbritannia skildres nesten som store, fargerike slag med heroiske seiere og ærerike nederlag. Flere britiske skoler er oppkalt etter generaler, og du ser krigsminnesmerker overalt her.

For min egen del ble jeg for alvor interessert i krig da jeg som student gikk på forelesningene til historikeren John Keegan. Han revolusjonerte faget og konsentrerte seg ikke bare om oberster, majorer og generaler, men om hvordan krig påvirket samfunnet i aller videste forstand, og vice versa. Etter hvert ble jeg mer interessert i sosiologi, og selvsagt – i litteraturen. Jeg kastet meg over de store europeiske romanene, forbausende mange av dem handler om krig. Også filosofi har alltid interessert meg. Mange filosofer har skrevet om krig, men knapt noen filosof har skrevet et større eller systematisk verk om krig. Hvorfor? Jeg tror det skyldes at de ikke har kunnet forestille seg en verden uten krig. Menneskenes historie handler om samarbeid og krig, nokså likelig fordelt. Krig var en måte å utvide din kunnskap om omverdenen på. Først underlegger du deg barbarene, så lærer du dem å kjenne, skriver Aristoteles. I dag har krigsstudiet skutt voldsom fart, fordi krig stadig tar nye former – da tenker jeg ikke minst på muligheten for cyberkrig. Alle, også jihadister, spiller krigsspill for å trene seg i virkelig krig. Jeg er strengt tatt statsviter, men det nesten eneste jeg ikke leser for å forstå mer om krig, er faktisk statsvitenskap. Derimot fordyper jeg meg i krig og biologi, krig og sosialpsykologi, krig og etnologi. Studiet av krig er uendelig.

CK: En av bøkene dine heter Can War be Eliminated? En bok med en slik tittel går man til med en viss forventning om at svaret vil være «ja, krig vil en gang kunne elimineres», eller i hvert fall med et håp om at du vil antyde hvordan vi kommer oss dit. Men det gjør du ikke? CC: Jeg er darwinist og tror at krig bare kan utryddes når den har uttømt sitt evolusjonære potensial.Vi er ikke der ennå.Vi trodde kanskje vi hadde kommet dit etter 1945, etter Hiroshima og Nagasaki, men husk hvor nær vi var en mulig tredje verdenskrig under Cubakrisen. I dag, med oppfinnelsen av cyberspace, har krig entret en ny skueplass, et nytt stadium. Opprinnelig kriget menneskene på land, deretter til sjøs, så tok de til luften og deretter verdensrommet, og nå altså cyberspace. Slik er menneskehetens utvikling og krigens utvikling fullstendig sammenvevd. Så lenge det finnes muligheter til å gå til krig på nye måter, vil noen benytte seg av dem. Hvis ikke du gjør det, vil noen andre gjøre det. Det vil komme kriger i rommet og kriger uten soldater. Se på informasjonskrigene som allerede pågår, og der Russland og Kina leder an. Eller tenk om styrtrike enkeltpersoner får tak i masseødeleggelsesvåpen, som i en James Bond-film. Det kan skje. Dessuten vil det komme kriger der epidemier blir brukt som våpen. Hensikten er ikke nødvendigvis å drepe flest mulig mennesker, men å underminere et annet lands økonomi og produksjonsevne. Kan vi se for oss en krig uten død? Ja. Men det vil fortsatt være en krig, bare med nye midler og ny teknologi.

CK: Så det er bare en misforståelse at krig kan unngås? CC: Frem til opplysningstiden trodde ingen at en verden uten krig var mulig. Så kom Voltaire, som ikke bare mente at krig var barbarisk, men at det til og med var barbarisk å tenke på krig. Eller ta Kant og hans evige fred. Håpet om evig fred er en nobel tanke, men urealistisk. Det er beslektet med en historie vi europeere forteller oss selv: At vi avvæpner krigerfolkene.Vi briter «satte en stopper» for zuluene, vi «temmet» inderne. Nå kommer disse folkene tilbake i historien igjen, og europeerne har verken viljen eller tro nok på seg selv lenger til å avvæpne dem på ny.Vi skammer oss over vår selvpålagte sivilisatoriske misjonsbefaling.Vi har ikke betraktet oss selv som siviliserte siden andre verdenskrig.Vi har ikke lenger en overordnet ideologi, men vi har krigen. Krig er spennende, fred er kjedelig. Prøv å utvikle et videospill om fred. Det funker ikke. World of Warcraft, derimot, det funker. Eller Grand Auto Theft, som handler om å stjele. Jeg er redd for at så lenge fred fremstår som kjedelig, vil vi aldri slutte å krige. Fred er ikke heltemodig, og unge menn ønsker å være helter. De driver heller med strikkhopp enn å tenke på pensjon.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse