Portrettbilde av Mari Myking

Mari Myking

Hvor sann bør skjønnlitteraturen være?

Ane Farsethås ønsker seg en grenseoverskridende litteratur, men kravet hennes om etterrettelighet er begrensende.

Blant norske kritikere er det blitt stadig vanligere å hefte merkelappen «etisk problematisk» ved et litterært verk. Oftest er merkelappen forbundet med forfattere som skriver om sitt eget privatliv, og dermed gjerne også sine intetanende nærmeste. I Ane Farsethås’ nye utgivelse Grenseverdier, utgitt i november i fjor, er det ikke nok en gang selvbiografiens lumskhet som blir kritisert, men litteraturen som beveger seg mellom fiksjonen og det dokumentariske. I tillegg til en serie intervjuer inneholder boken et avsluttende essay, hvis mål er å kaste lys over litterære grenseland av i dag, og se nærmere på hva som oppstår i verkene som forskyver og endrer tradisjonelle litterære inndelinger. Som eksempel på hvor «etisk problematisk» den sjangeroverskridende litteraturen kan være, anvender hun Demian Vitanzas Dette livet eller det neste. Denne boken er basert på en serie intervjuer Vitanza gjorde med en reell, norskpakistansk fremmedkriger, men er utgitt som roman, hvilket i henhold til Farsethås’ argumentasjon utgjør dens etisk problematiske fundament.

Begrunnelsen av sjangervalget til Vitanza får vi av boken selv. Intervjuobjektet er uvillig til å fortelle historien sin i et annet format for å beskytte seg selv og sine nærmeste. Her er det altså ikke slektninger som ufrivillig blir romanpersoner med fullt navn, som er problemet, men det motsatte. Deler av fortellingen er nemlig fiksjon, omformet av både fortelleren og forfatteren. Fortellerens navn, «Tariq», er oppdiktet, på samme måte som andre navn er blitt endret. Akkurat hvor grensen går mellom hva som er sant og hva som er fiksjon, er heller ikke åpenbart. «Ok, fra nå av kommer du ikke til å vite nøyaktig hva som er sant», sier for eksempel fortelleren på et tidspunkt.1 Et annet sted heter det:

Det må være en roman. Det kan ikke være ekte. Ja, akkurat som det var. Eller ikke helt. Men samtidig en annen historie, for, ikke sant, det kan ikke være med ekte folk. Når jeg tenker over det, må det bli ganske annerledes.2 Farsethås, til daglig Morgenbladets kulturredaktør og hovedanmelder, kritiserer denne tvetydigheten og mener Vitanza ville stilt sterkere om boken hadde kvittet seg med fiksjonen og innlemmet flere motforestillinger til «Tariq»s historie, som er den eneste boken forteller. For det boken ikke inneholder, og som Farsethås savner, er blant annet dommen historiens forteller fikk for sin deltakelse i krigen i Syria, samt argumenter og innvendinger mot fortellingen som kunne så tvil om sannhetsgehalten i det som blir fortalt. Farsethås kjøper ikke Vitanzas insistering på fiksjonens betydning for verket, til det blir parallellene til virkeligheten for mange. «Som ytring gir den knapt noen mening uten referansen til verden utenfor teksten.»3 Og: «Vitanzas bok lener seg tungt på sin forbindelse til virkeligheten, men uten å ta journalistikkens, dokumentarens og sakprosaens etikk og etterrettelighetskrav med på kjøpet.»4 Kan en utgivelse som lener seg så tungt på virkeligheten som Vitanzas, kalles en roman? Farsethås selv hevder at skillet mellom sakprosa og skjønnlitteratur går ved etterrettelighet. Etter et slikt kriterium må Vitanzas bok nettopp kalles en roman fordi den ikke hevder å fortelle «sannheten». Selv ikke fortelleren hevder at det er «hans sannhet» det skal berettes om, men uttaler, som vi har sett, eksplisitt at han kommer til å dikte – særlig i den delen som omhandler krigen i Syria. For Farsethås er tvil en svak begrunnelse for å velge romansjangeren fremfor en mer dokumentarisk form: «Men verken tvil, usikkerhet, upålitelige kilder eller tvetydige fakta er sterke argumenter for å velge en fiksjonsform framfor en eller annen versjon av en etterrettelighetsog sannhetskontrakt. Snarere tvert imot.» 5 At Vitanza kaller boken sin en roman, er med andre ord en slags lettvint løsning.

Men er Dette livet eller det neste etisk problematisk fordi den er en roman? Ifølge Farsethås kunne ikke boken blitt utgitt som sakprosa fordi hovedpersonens fortelling får stå uimotsagt. Dermed ville den blitt etisk problematisk som sakprosa om den hevdet å fortelle sannheten uten å bidra med flere perspektiver. Nå når boken derimot er utgitt som roman, er det likevel på sakprosaens premisser Farsethås kritiserer den, ved å kreve mer etterrettelighet. Men kan en bok som ikke hevder å fortelle sannheten, kritiseres fordi den ikke forteller mer av sannheten den baserer seg på? Jeg innrømmer gladelig å være blant dem som irriterer meg grenseløst over historisk film og litteratur som baserer seg på ditt eller datt, og samtidig er full av historiske feil eller overdrivelser. Samtidig er visse forandringer eller unnlatelser uunngåelig når en hendelse skal omformes til en bok eller en to timers spillefilm. Men å kalle et verk «etisk problematisk» handler ikke om irritasjon eller slapp kvalitet, det er en alvorlig anklage. For å belegge påstanden trekker Farsethås frem et eksempel fra romanen – en episode der «Tariq» ser en homofil mann som nekter å unnskylde sin legning, bli presset utfor et stup:

For hvordan forholde seg til hovedpersonens subjektive opplevelse når det som skildres for eksempel er å være del av en folkemengde som dreper en homofil mann ved å presse ham utfor et stup? Er det etisk akseptabelt å hjelpe en dømt forbryter å bagatellisere sin medvirkning til slike forbrytelser i offentligheten?6 I et essay i Klassekampen der Vitanza svarer Farsethås, påpeker han at argumentet hun fremlegger er tatt ut av løse luften, og at det verken finnes bevis i dommen eller noe annet sted om at hovedpersonen medvirket i denne henrettelsen.7 Selv om bokens intervjuer er utelatt, er det dessuten flere steder i teksten tydelig at forfatteren tviler på fortelleren, og han ber leseren om nettopp ikke å ta for gitt at hele sannheten på noen måte blir presentert.

Farsethås innrømmer at Vitanzas bok er mer «besnærende» å lese enn tørrere sakprosabøker som Erlend Ofte Arntsens Fremmedkrigerne (2016) eller Åsne Seierstads To søstre (2016), og at de tre bøkene til sammen gir et bredt og nyansert blikk på fremmedkrigerne. Hos Farsethås blir både fordeler og ulemper ved begge sjangrene presentert – sakprosaen kan fort bli kjedelig om det bare er en rekke fakta som presenteres, mens den subjektive fortellingen fort blir upålitelig.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse