Portrettbilde av Even Teistung

Even Teistung

Hvordan skrive «Stovner»?

Om resepsjonen av og representasjonen i Zeshan Shakars roman Tante Ulrikkes vei.

Resepsjonen av Zeshan Shakars debutroman Tante Ulrikkes vei (2017) har vært overveldende. Boka om to unge menns vei ut i livet fra blokkene på Stovner ble av kritikere i de aller fleste riksdekkende aviser hyllet som en svært sterk roman, en triumf, et unikt innblikk i det moderne, flerkulturelle Norge. Da Shakar ble tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris i 2018, var suksessen et faktum. Og ikke bare hos kritikerne: Boka er allerede trykt opp i tjue opplag (åtte innbundet og tolv i pocket), noe som viser et sterkt nedslag også blant det brede boklesende publikum, der den til stadighet trekkes fram i anbefalinger og diskusjoner, eller som en verdifull referanse for å lodde samtiden. Siden utgivelsen har forfatteren vært på forsiden av A-magasinet i anledning en lengre reportasje om Groruddalen, og flere av billettene til teaterversjonen av boka (den settes opp på Oslo Nye i juni i år) er allerede «revet vekk».To medlemmer av SV har foreslått å dele ut Tante Ulrikkes vei til alle representanter på Stortinget (forslaget ble nedstemt). Det hele toppet seg da Shakar høsten 2018 ble invitert til å samtale med Jonas Gahr Støre under litteraturfestivalen God natt, Oslo. Alt dette viser hvilken betydning romanen tilkjennes i og av norsk offentlighet. Med andre ord: Tante Ulrikkes vei er en «viktig bok».

Hvorfor? De fleste omtalene unnlater ikke å nevne bokas betydning, ingen tydeligere enn Erle Marie Sørheim, som i Dagbladet mente at den kanskje var «høstens viktigste bok».1 Men Sørheim er kun en av mange: Opplevelsen av at boka er viktig synes å være hovedgrunnen til kritikernes hyllester. Men hva gjør at romanen oppleves som viktig? Hva skal til for at en roman oppfattes som så betydningsfull at den blir årets viktigste bok?

Den er viktig, kan det virke som, fordi den representerer noe.Ved å la to ungdommer med minoritetsbakgrunn føre ordet fra Stovner, en av de mest omtalte og minst besøkte bydelene i Oslo, gis leseren – og dermed offentligheten – privilegert innsyn i en fremmed verden: en verden av blokker, navere, innvandrere, kebabnorsk, vold og islam, skal vi tro mediedekningen. I og med dette innblikket framstår Shakars roman ikke kun som en miljøskildring, men også som et politisk skrift, en bok med sprengkraft i en offentlighet der spørsmål om innvandring, integrering og religion er brennbare temaer – og spesielt når fyndordet «islam» er innblandet. Her finner Tante Ulrikkes vei sin betydning og viktighet: Den kan antas å representere noe, gi innblikk i noe, og dermed mene noe om Norge og den norske selvforståelsen.

Spørsmålet om representasjon er imidlertid ikke helt enkelt. Parallelt med framhevingen av bokas kvaliteter har flere kritikere koblet Tante Ulrikkes vei til forestillingen om «den store innvandrerromanen». Gitt at Norge er et flerkulturelt samfunn – noe som ikke sjelden vektlegges i mediene, både med positive og negative fortegn – har det, siden mennesker fra andre kulturer ble synlige i offentligheten, og siden ideen om det globale Norge slo gjennom for fullt, tilsynelatende eksistert et (u)uttrykt begjær etter en roman som kan innkapsle den nye tiden: en «innvandrerroman». Ikke at slike bøker ikke er blitt utgitt tidligere: Khalid Hussains Pakkis (1986) regnes gjerne som den første, mens særlig Maria Navarro Skarangers Alle innvandrere har lukka gardiner (2015) har blitt løftet fram i seinere tid. Når Shakars debut så omtales som «den store innvandrerromanen» av Merete Røsvik, først i Dag og Tid og deretter i Klassekampen, kan man imidlertid få følelsen av at begrunnelsen sitter sterkere, at boka rett og slett oppfyller flere kriterier. Røsvik bemerker at:

Shakar er [...] den som best lever opp til forventingane termen «den store, norske innvandrarromanen», skaper. Ein term vi sikkert har henta frå ideen om «the great American novel»: Han gir oss ei episk skildring av oppvekst i eit berykta sosiokulturelt miljø aust i Oslo, og illustrerer korleis klimaet for muslimar i Noreg endra seg etter terroren 11. september 2001. Samstundes skriv han fram noko universelt menneskeleg som folk i alle land kan kjenne seg igjen i.2 Røsvik er innforstått med termens forslitthet, men bruker den likevel som forståelsesramme. Romanen blir en tekst som på samme tid favner om livet på Oslos østkant og skaper gjenkjennelse på tvers av etnisitet og sosialgeografisk plassering. Her ligger også noen av de mest slående likhetene mellom Shakar og en av hans tydeligste litterære forløpere, Lars Saabye Christensen, hos hvem miljøog tidsskildring står vel så sterkt som karaktertegning, samtidig som gjenkjennelsen – slik var det! – forankrer leseopplevelsen på tvers av potensielle skiller. Nettopp spørsmålet om gjenkjennelse er presserende i tilfellet Tante Ulrikkes vei. For tross fremmedheten som innvandrerroman-begrepet målbærer – det forutsetter manglende tilhørighet – er romanen svært gjenkjennelig også for den gjengse leser. Som bokhandler har jeg hørt utallige middelaldrende mennesker fortelle om hvordan de så seg selv i romanen, kjente igjen livets bevegelser, kjente igjen Norge og byen de bor i, for ikke å si kjærligheten og usikkerheten. Framstillingen av livet på Stovner er å forstå som en representasjon: Slik er det!

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse