Portrettbilde av Kjølv Egeland

Kjølv Egeland

Hvorfor regelverket for våpeneksport ikke fungerer – og hvordan det kan fikses

Norges dobbeltmoral når det gjelder våpenhandel har pågått lenge nok. Løsningen er et uavhengig eksportkontrollorgan.

I teorien er det bred politisk enighet om at Norge skal føre en ansvarlig våpenhandel tuftet på demokratiske og menneskerettslige prinsipper. Men i praksis har lettvintheter og økonomiske interesser ofte fått råde. Det er på tide å rydde opp. Steg én er å flytte oppgaven med å implementere eksportkontrollregelverket fra regjeringen til et uavhengig, faglig organ. Regjeringen har selv betydelige interesser i norsk våpeneksport og er derfor ikke det rette organet til å håndheve reglene.

EKSPORTKONTROLL I TEORIEN

Våpenhandelen har alltid vært kontroversiell. På begynnelsen av 1900-tallet var norske myndigheter skeptiske til eksport av militært materiell, men tolererte etter hvert at norske bedrifter solgte våpen og ammunisjon til utlandet. Begrunnelsen var at eksport var den eneste måten å opprettholde en forsvarsindustriell infrastruktur og beredskap på i fredstid.1 Samtidig beholdt myndighetene retten til å nekte eksport av politiske eller etiske hensyn. Den 11. mars 1959 erklærte Gerhardsen-regjeringen at det styrende prinsippet for eksport av militært materiell «bør være at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig». Senere samme dag tok Stortinget regjeringens erklæring formelt «til etterretning», og besluttet at «eksport av våpen og ammunisjon fra Norge bare må skje etter en omhyggelig vurdering av de utenog innenrikspolitiske forhold i vedkommende område». I 1997 presiserte et enstemmig Storting at den «omhyggelige vurdering[en]» nevnt i 1959, måtte omfatte «spørsmål knyttet til demokratiske rettigheter og respekt for grunnleggende menneskerettigheter».2 I sin avskjedstale som USAs president, advarte Dwight D. Eisenhower mot innflytelsen til det han kalte det militærindustrielle kompleks.Våpenprodusentenes interesser var ikke sammenfallende med nasjonens, mente Eisenhower. Det var derfor viktig at forsvarsindustrien og det militære ble underlagt tydelige regler og holdt under kontinuerlig oppsyn av sivile myndigheter og en opplyst befolkning. Uansvarlig våpeneksport kan skape eller forverre menneskelig lidelse, styrke diktatorer og destabilisere sårbare områder.

Forsvarsindustrien har aldri vært så toneangivende i Norge som i USA, men våpenproduksjon utgjør likevel en betydelig næring også i Norge. Nammo og Kongsberg, de store produsentene, sysselsetter tusener av mennesker og omsetter for milliarder av kroner. Ifølge tall fra SIPRI – Stockholm International Peace Research Institute – var Norge verdens femtende største eksportør av våpen i 2017. Justert for antall innbyggere var lille Norge nummer seks.3 Mesteparten av eksporten går til Sverige, Finland og NATOland, men Norge eksporterer også til land i Afrika, Asia, Latin-Amerika, Midtøsten og Oseania.

I 2009 ble EUs våpeneksportkriterier tatt inn i UDs retningslinjer for eksportkontroll. Disse gir mindre rom for tolkning enn Stortingets mer generelle formulering fra 1997. Ifølge kriterium 2 (a) må UD avstå fra å utstede eksportlisens når det «åpenbart er fare for» at utstyret som skal eksporteres, «kan bli brukt til intern undertrykking». Ifølge kriterium 2 (b) skal UD utøve «særlig forsiktighet» når det gjelder eksport til land der FN, Europarådet eller EU har konstatert alvorlige brudd på menneskerettighetene. Og ifølge kriterium 2 (c) skal UD nekte lisens «når det åpenbart er fare for» at våpnene eller utstyret «kan bli brukt til å begå alvorlige brudd på internasjonal humanitærrett».4 EU og de fleste våpeneksporterende land har hatt retningslinjer for utførsel lenge. Men FN og verdenssamfunnet slet med å enes om bindende globale spilleregler. De største internasjonale eksportørene, USA og Russland, var kritiske til å underlegge den svært innbringende våpeneksporten etisk prøving. Norske og internasjonale hjelpeorganisasjoner jublet derfor da FNs avtale om våpenhandel endelig ble vedtatt i 2013. «Å få våpenhandelsavtalen på plass markerer et historisk øyeblikk og er et nødvendig tiltak for å kunne avverge omfattende humanitære lidelser som følge av den uregulerte tilgjengeligheten av våpen», mente den daværende presidenten i Norges Røde Kors, Sven Mollekleiv.5 I proposisjonen som anbefalte norsk ratifikasjon av avtalen – populært kalt ATT (Arms Trade Treaty) – hevdet regjeringen at avtalen ville bli «et viktig virkemiddel i arbeidet for en mer ansvarlig internasjonal handel med våpen og utgjøre en god plattform for videreutvikling av internasjonale regler og normer på våpenhandelsområdet». Og ikke nok med det, ATT utgjorde angivelig «et godt grunnlag for å styrke arbeidet mot væpnet vold, overgrep mot sivile og menneskerettighetsbrudd».6 Artikkel 7, ATTs sentrale bestemmelse, forplikter avtalepartnerne til å stanse eksport av våpen og ammunisjon dersom de finner det «overveiende sannsynlig» at våpnene kan bli brukt til å begå eller tilrettelegge for et alvorlig brudd på internasjonale menneskerettigheter eller internasjonal humanitærrett.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse