Portrettbilde av Frode Helmich Pedersen

Frode Helmich Pedersen

Når ord blir fattige

Hva forteller avisenes nekrologer oss om nordmenns tenkemåte og selvbilde?

Samtiden spør

MENINGEN MED DØDEN

Døden gir livet verdi. Tenk deg at du levde evig og kunne gjøre alt uendelig mange ganger, du kunne ha uendelig mange familier, uendelig mange karrierer, uendelig mange partnere. Det ville bli en ørkenvandring. Ganske snart ville ingenting hatt noen verdi overhodet. Døden setter en tidsfrist som gjør alle disse små tingene som utgjør livet, dyrebare.

Nekrologer er «stille oaser i en verden som er gått av hengslene», skriver New York Times-spaltisten Russell Baker i forordet til en amerikansk nekrologsamling.1 Når han oppholder seg i denne seksjonen av avisen, skriver han videre, føler han seg hensatt til minner fra fordums tid og anspores til filosofisk refleksjon over livets store rikdom og variasjon. I Bakers hyllest til nekrologsjangeren ligger det også en antydning om hva vi kan lære av den. For er det ikke særlig når vi skriver om dem som nylig har gått bort, at vi får tenkt igjennom hva som faktisk er viktig for oss, hva vi setter pris på, hva vi beundrer ved andre mennesker – hvilke mennesker vi selv aspirerer mot å være?

Det er dermed rimelig å anta at nekrologer til en viss grad kan betraktes som vinduer inn til samtidskulturen slik den tar seg ut på sitt mest selvransakende og alvorlige – det vil si når vi tvinges til å formulere hva som egentlig har verdi og betydning her i livet. Hva forteller dagens nekrologer oss om nordmenns tenkemåte og selvbilde anno 2019?

IDEALISERINGEN AV DE DØDE

Det første man kan legge merke til, er at selve ordet nekrolog synes å bli sjeldnere og sjeldnere brukt i norske aviser. «Minneord» heter det gjerne i stedet, eller man lager forskjønnende vignetter som «ved veis ende» eller «ved reisens slutt» og lignende. Det kan altså se ut som om selve ordet «nekrolog» (som kan oversettes med «liktale») har begynt å få en morbid klang, som et slags gufs fra graven – omtrent på samme måte som vi ikke lenger er komfortable med å referere til den døde som «liket». Denne impulsen til å legge et fortryllende slør over dødens håndfaste realiteter inngår, tror jeg, i en større tendens til å idealisere de døde. Jeg er antakelig ikke alene om å ha lagt merke til at et hvilket som helst menneske som har avgått ved døden, i avisene uvegerlig fremstilles som «en solstråle», et «varmt» og «livsglad» menneske som overalt «spredte glede omkring seg». Man kan naturligvis se dette som et udelt sympatisk trekk ved den norske samtidskulturen – men kan det ikke også være at denne idealiseringen kan stenge av for en ærligere og mer kritisk refleksjon som ville gjort minst like stor ære på både de døde og de gjenlevende, enn den automatiserte sentimentaliteten som nå gjør seg gjeldende i norske aviser?

Mye avhenger selvsagt av situasjonen. Når avisene dekker for tidlige dødsfall som følge av ulykker, drap eller sykdom, er det klart at mye av omtalen vil bære preg av å være sorgbearbeidelse eller uttrykk for medfølelse. Tradisjonelt sett har avisene imidlertid pleid å reservere selve nekrologsjangeren enten for skribenter som kjente den avdøde uten å stå vedkommende for nær, eller avisens egen stab (Aftenposten har fremdeles denne praksisen). På denne måten har man villet sikre en viss balanse i portretteringen av den avdøde. Det er ellers klart at det også har mye å si hvem som er død. For eksempel vil det være mer nærliggende å ta med kritiske poenger om den døde hvis vedkommende har spilt en sentral rolle i utformingen av samfunnet, enn hvis det dreier seg om idrettsfolk eller fjernsynskokker. I det følgende skal jeg, i omvendt kronologi, se nærmere på omtalen av tre kjente personer som døde i fjor, lik en serie av illevarslende tarotkort: skiløperen (Vibeke Skofterud), statsmannen (Thorvald Stoltenberg) og journalisten (Jahn Otto Johansen).

SKILØPEREN

Da avisenes nekrologskribenter skulle minnes Vibeke Skofterud etter at hun hadde omkommet i en vannscooterulykke ved Tromøy utenfor Arendal, var det særlig to momenter som slo meg som påfallende. Det første var behovet for å uttrykke sterke personlige følelser; det andre: trangen til å finne mening i det meningsløse. Ingen av disse elementene har stått sterkt i nekrologsjangeren slik den har vært dyrket internasjonalt, særlig ikke i Storbritannia, hvor nekrologer tradisjonelt har skullet være underholdende, velformulerte, balanserte og ikke så rent sjelden sarkastiske overfor den avdøde. Slikt passer seg ikke i Norge, hvor inderligheten fremdeles trumfer ironien med god margin, og ville naturligvis vært ekstra upassende i forbindelse med Skofteruds dødsfall, som utløste noe i nærheten av en landesorg. I Dagbladet og VG ble nekrologene over Skofterud presentert som alminnelige kommentarartikler (uten egen vignett), forfattet av henholdsvis Esten O. Sæther og Leif Welhaven. I begge artiklene er det et hovedpoeng å komme frem til en form for mening i Skofteruds for tidlige bortgang. Hvor finner de denne meningen?

VGs Welhaven mener å finne den i Skofteruds egne utsagn: «Hvis du vil søke etter noe som ligner mening når det meningsløse har inntruffet, kan du lytte litt ekstra til det Vibeke Skofterud forsøkte å fortelle oss», skriver han.2 Det er altså ikke ved å oppsummere Skofteruds meritter som skiløper at vi kommer på sporet av hva vi har mistet ved hennes død – og vunnet ved hennes liv – men ved å åpne oss for de innsiktene hun formidlet gjennom sine blogginnlegg. Blant disse trekker Welhaven særlig frem følgende passasje: «Gjør det jeg ikke klarte: Stopp opp, klapp deg selv på skuldra og minn deg selv på hvorfor du gjør det du gjør. Minn deg selv på hva som gjør deg glad.» Dette er av den typen innsikter som Welhaven mener vil leve videre etter Skofteruds død – og han fortsetter: «Rekk opp hånden den som ikke kan ha nytte av klokskapen i oppfordringen ‘å være den beste utgaven av meg selv til enhver tid holder i massevis’.»

Esten O. Sæther har en noe mer fornuftig innfallsvinkel: Han leter etter mening ikke i Skofteruds konkrete innsikter (hun var tross alt verken forfatter eller filosof), men i hennes kvaliteter som menneske – særlig hennes vilje til å stille sine egne mørkere sider åpent til skue; at hun våget å vise seg «like nær og sårbar som livet ellers», som han formulerer det.3 Det er altså gjennom sitt eksempel at Skofterud har noe å lære oss. Hun er et godt forbilde fordi hun kan innprente i yngre mennesker at ytre suksess ikke er noen garanti for et lykkelig liv.

Både Welhaven og Sæther er dessuten nøye med å understreke sine personlige følelser for den avdøde, både gleden og begeistringen ved hennes suksess som skiløper og sorgen over hennes bortgang. Sæther går i så måte lengst, idet han lar leseren forstå at han gråter mens han skriver kommentaren.

Dersom vi nå spør oss hva avisenes oppslag om Skofteruds dødsfall kan lære oss om vår egen samtid, synes det rimelig å konstatere at vår tids sterke vektlegging av det personlige og private også gjør seg gjeldende i forbindelse med offentlige personers dødsfall. Ingen av de to nekrologene vi her har sett på, holder seg til etablerte sjangernormer, som tilsier langt større distanse til den avdøde enn det som her er tilfelle – ja, de vil ikke engang presentere seg som nekrologer, men foretrekker å bli stående som sjangermessige gråsonetilfeller mellom det personlige minneordet og kommentarartikkelen.

Det aller mest påfallende momentet med pressens dekning av Skofteruds bortgang var imidlertid tilbøyeligheten til å tillegge idrettsstjerner en form for betydning som går langt ut over rimelighetens grenser. Hvorfor forlanger man for eksempel at Skofterud selv, gjennom det hun har prestert som idrettsutøver og medieperson, skal levere universelle sannheter som kan gi mening til hennes egen bortgang? Er ikke dette å tillegge henne pretensjoner hun aldri har hatt? Ærer man Skofteruds minne ved å behandle troskyldige sitater fra bloggen hennes som om de var dyrebar visdom fra profetens lepper?

Og hvorfor har man så sterkt behov for å gi eksemplarisk status til hennes liv?

Det er noe nesten gåtefullt over dette – for det er tross alt ikke slik at man i dag forsøker å avtvinge universell mening fra ethvert dødsfall som berører oss. I 2018 døde blant andre Jan Otto Johansen,Thorvald Stoltenberg, Ingrid Espelid Hovig og Walid al-Kubaisi. Så vidt jeg kan huske, var det ingen som forsøkte å gi eksemplarisk status til noen av disse skikkelsene. Er det kanskje slik at behovet for å trekke lærdom av døden begrenser seg til tilfeller der døden har inntrådt plutselig og altfor tidlig?

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse