Portrettbilde av Fartein Horgar

Fartein Horgar

Jeg er en svart kvinne

Hvor går grensen for hvilken kulturell virkelighet forfattere har lov til å beskrive?

«Min far, Carl Netlock, var mulatt. Hans hår var kruset og mørkt kaffefarvet, hans hud brun som et snit i ny mahogny.»1 Dette skriver Faith Netlock i dagboken sin, 5. april 1917. Faith er en fiktiv kvinne og altså mulatt. Hennes forfatter, danske Mich Vraa, er verken kvinne eller farget. Han er så hvit som tenkes kan.

Har en hvit mannlig forfatter, hjemmehørende i en tidligere kolonimakt – og som aldri har vært utsatt for seksuelle eller kulturelle overgrep – lov til å gi seg i kast med et tema av så brennbar karakter som kolonialisme? Kan han det, uten samtidig å gjøre seg skyldig i tyveri av intellektuell eller kulturell eiendom?

Det finnes to typer virkelighetslitteratur. Den dominerende, helt siden Karl Ove Knausgård utga første bind av sin kamp, handler om norske forfattere minutt for minutt, helt fra tenårenes første runk og kladdebok med dikt, og like frem til andre ekteskap, tredje selvmordromantiske fantasi og første terapitime. Bøkene gir anledning til refleksjoner over egen hverdag – velskrevne og ofte navlebeskuende.

Og så finnes det en annen virkelighetslitteratur. Den handler om verden utenfor stuevinduet. Århundrene som ligger bak oss, og virkeligheten vi har om oss på alle kanter – i alle verdenshjørner – og som har gjort oss til dem vi er. I Danmark virker det som denne litteraturen har gode vekstvilkår, men den har også ført til debatt. Eksempelvis kan nevnes Mich Vraas romaner om fargede vestindiere og Kim Leines romaner om grønlendere. I bøkene til disse to hvite, mannlige forfatterne skildres så vel kvinner som menn av annen etnisitet enn opphavsmennene, med den største selvfølge.

Dette er ikke uproblematisk. Noen skuler til Edward Said, og spør: Skal ikke heller forfattere skrive om mennesker som likner en selv? Hvilket fører til et motspørsmål, som ikke er blitt stilt på en stund: Må karakterene til hvite, mannlige forfattere likne dem selv?

Vraas og Leines romaner har satt i gang en diskusjon i Danmark om kulturell kontekst og strukturene som, lenge etter at koloniene ble selvstendige, stadig gir kolonialismen god grobunn.

POLITISK KORREKT HYPERSENSITIVITET?

Diskusjonen foregår andre steder også. Lionel Shriver, forfatteren av romanen We Need to Talk About Kevin (2003), gjestet Brisbane Writers Festival i september 2016, og skapte skandale da hun hevdet at litteraturen led under politisk korrekt hypersensitivitet. Hun advarte mot å begrense litteraturen og minnet om at diktning per definisjon er usann, hvilket gir forfatteren rett til å portrettere tilværelsen slik hun finner det formålstjenlig.

Mens hun ennå sto på talerstolen, reiste flere tilhørere seg og gikk. Blant dem sudanesiskeYassmin Abdel-Magied. I et lengre innlegg i The Guardian mente hun at Shrivers tale «dryppet av raseoverlegenhet»,2 og med det var problemet på dagsordenen igjen: Hvor går grensen for hvilken kulturell virkelighet forfattere har lov til å beskrive? Samtidig som spørsmålet griper tilbake til debatten rundt Saids Orientalismen, tangerer det det danske ordskiftet, og er med respekt å melde så brennbart at man lett kan henfalle til ideen om at vår egen virkelighetslitteraturdebatt neppe kunne dukket opp andre steder enn i verdens rikeste og fredeligste, kanskje også kjedeligste utkant.

Orientalismen er et generaloppgjør med Vestens hang til å eksotisere det som ligger utenfor egen kulturkrets. Da boka utkom i 1978, fikk den slikt gjennomslag at selv antropologer for en stund vegret seg for å utforske det fremmedartede.Var det noe de ikke ville bidra til, så var det nettopp å opprettholde skillet mellom «oss» og «de andre».

Siden den gang har både kunstnere og sosialantropologer summet seg, og da diskusjonen flammet opp i kjølvannet av romanene til Leine og Vraa, spurte lektor i interkulturelle studier ved Roskilde Universitet, Lene Bull Christiansen, om en privilegert forfatter skal være avskåret fra å skrive om en ikke-privilegert person, og svarte selv: «Koloniseringen fortsetter på alle mulige nivåer, med det man kaller tyveri av intellektuell eiendom.»3 Vraas og Leines litterære praksis er nettopp hva mange av de tidligere kolonienes intellektuelle – med henvisning til Said – vil kalle tyveri. Mich Vraa låner gjennom hele sin vestindiatrilogi stemme til kvinnelige, svarte hovedpersoner. Kim Leine skriver så innforlivet om grønlandske forhold at visste man ikke bedre, kunne man ta ham for å være inuitt. Lene Bull Christiansen advarte mot konsekvensen av å holde sin sti ren. Resultatet, mente hun, ville bli fastlåste kulturelle identiteter, mens forsøket på å utforske den livsverdenen som er vårt felles eie, kunne gå tapt.4

N-ORDET OG KUNSTENS FRIHET

Etter at europeerne begynte med afrikansk slavehandel på 1400-tallet, mistet det latinske niger gradvis sin opprinnelige betydning, og ble i århundrene som fulgte, mettet med ny mening. Mennesker av lokale stammer opphørte å være Dahomey, Ashanti,Yerouba. De ble negre. I Jordens fordømte (1961) skriver Frantz Fanon at kolonisatoren har rett når han sier at han kjenner negeren, for kolonialismen skapte negeren. Ordet neger ble ensbetydende med å være egnet for kjøp og salg, kort sagt, egnet for slaveri.

Hvit eller svart – kolonialismen er menneskehetens felles kulturelle virkelighet. Dette er det uskiftede boet forfattere kan hente romanstoff fra. Slik kunsten ikke må la seg begrense av hudfarge, må den ikke la seg begrense av kjønn, for verden er sannelig mer mangfoldig enn man kunne tro.

Dette mangfoldet sitter i ryggmargen til dem som på daglig basis baler med å låse opp kulturell identitet og utforske den livsverdenen som er menneskets felleseie.

Hva jeg vil frem til, er at uavhengig av hudfarge, kjønn eller seksuell orientering, hvilken minoritet eller majoritet vi tilhører, så er vi alle løvblad på samme stamtre.

Hva den ene har opplevd av seire og nederlag, er den andres nederlag og seire. Hvite og svarte – han, hun, hen og alle andre – er knyttet til hverandre gjennom arv og skjebnefellesskap, og om kunsten er fri, utforsker vi hverandres ståsted i tilværelsen.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse