Portrettbilde av Sumaya Jirde Ali

Sumaya Jirde Ali

RESPONS: Virkelighetslitteratur og kulturell appropriasjon: Hva, hvem og hvordan

Samtiden har bedt meg respondere på teksten til forfatter Fartein Horgar. På spørsmålet: «Hvor går grensen for hvilken kulturell virkelighet forfattere har lov til å beskrive?» vil jeg svare at det ikke finnes noen konkret grense, at forfattere selvsagt skal kunne skrive frem nye verdener, befolke den med mennesker, sminke den med miljøer og stemninger som ikke likner dem selv. Med andre ord: Gjenkjennelsen mellom leser og verk er for meg viktigere enn den mellom forfatter og verk. Mens gjenkjennelsen mellom leser og verk åpner dører, endrer perspektiver, farger og varmer alt det grå og kalde, har gjenkjennelsen mellom forfatter og verk en tendens til å låse de samme dørene.

Da virkelighetslitteraturdebatten først begynte å herje, mente jeg, som så mange andre, at romanen er et fritt rom hvor forfatteren skal kunne utforske og eksperimentere slik hen ønsker. Litteraturelskere og den lesende offentligheten kan stille krav og felle vurderende dommer i ettertid, men vi kan ikke legge føringer eller restriksjoner på selve verket. Forargelse som konsekvens av hvordan levende modeller har blitt behandlet i et verk, det går an, men forargelse som følge av at forfatteren ikke likner verket, det går ikke an. En annen ting som er lite pent, er når forfattere hevder at de er karakterene de har skapt, noe jeg til en viss grad kan forstå, selv om jeg finner det underlig. I sin artikkel skriver Fartein Horgar at han gjennom å ha fordypet seg i nedarvede minner, skriftlige kilder og arkiver, har forsøkt «å tenke som en svart kvinne, oppleve slavetilværelsen som en svart kvinne, bli en svart kvinne». Han konkluderer med at han «er en svart kvinne».

Jeg må si det rett ut: Horgar er ingen svart kvinne, men en forfatter som har skrevet frem en svart kvinne, som har skapt en litterær konstruksjon, et bilde av et menneske som kunne ha levd, en blanding av alt Horgar på bakgrunn av sitt materiale tolker, vil, tror og ønsker at en svart kvinne skal være. Og som leser er hans konstruksjon avhengig av mitt blikk, min lesning. Først idet jeg finner henne troverdig, eksisterer hans svarte kvinne.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse