Portrettbilde av Christian-Marius Stryken

Christian-Marius Stryken

Må vi fortsatt elske USA?

Hvem bør Norge alliere seg med i en ny verdensorden?

Det oppleves som uendelig lenge siden jeg skrev essayet «Må Norge elske USA?» i Samtiden nr. 2–2004. Essayet åpnet med en scene fra æresgravlunden Arlington National Cemetery i Washington, D.C. Der, under et tre, rett ved John F. Kennedys evige flamme, grublet jeg over hva Norge fikk igjen for å bidra i kriger ledet av USA. Tidligere denne vakre høstdagen hadde jeg tilfeldigvis oppdaget graven til en soldat med det norskklingende navnet Alfred Halvorsen. Jeg mener å huske at han hadde deltatt i andre verdenskrig. Et minne om at nordmenn lenge har vært innrullert i amerikanske tropper eller kjempet på amerikanernes side.

Som enkelte i dag vagt husker, var krigen i Afghanistan i utgangspunktet et svar på al-Qaidas anslag mot USA 11. september 2001, som også ble ansett som et angrep på Norge. Verken før eller senere hadde NATO aktivert sin kollektive sikkerhetsartikkel, artikkel V. Den gang, tidlig på 2000-tallet, var kriger noe som foregikk langt borte. I land som Afghanistan, og i afrikanske stater vi knapt husket navnet på. Norske soldater kjempet litt fordi vekslende regjeringer feilaktig trodde det skapte fred, stabilitet og demokrati, og fordi vi som NATOmedlem stilte opp for USA. I årene som fulgte, skulle flere norske soldater kjempe – og noen dø – under norsk kommando, men også som brikker i amerikanske kriger.

FIRE STRATEGISKE VALG

I dag er det igjen på tide å tenke gjennom hva Norge får igjen for et svært intimt sikkerhetspolitisk forhold til USA.Trumps villstyrighet, og usikkerheten han har skapt omkring USAs støtte til NATO, er grunn god nok. Legg til USAs langvarige demografiske, økonomiske og kulturelle orientering bort fra Europa og til Asia. Trumps isolasjonisme og alenegang fremfor samarbeid i internasjonale organisasjoner kan overleve hans presidenttid. Gitt disse realitetene: Hva står seg fortsatt i essayet jeg skrev for femten år siden? Og hva må tenkes helt annerledes?

Under treet på Arlington formulerte jeg spørsmålene «Er det nødvendig å elske USA for å ha et godt forhold til vår nærmeste allierte?» og «Bør Norge bli en aktiv opposisjonsmakt mot USA?». Jeg besvarte begge spørsmål med et NEI. På spørsmålet «Er det nødvendig å endre norsk utenrikspolitikk overfor USA?», svarte jeg et klart JA. I Samtiden lanserte jeg fire mulige norske strategier overfor USA:

  1. «Frelseren Norge: opposisjonslinjen»,
  2. «Disippelen Norge: hjelpemaktslinjen»,
  3. «Håndlangeren Norge: ligge lavt-linjen» og
  4. «Entreprenøren Norge: egennyttelinjen».

La meg kort rekapitulere:

«Frelseren Norge: opposisjonslinjen»:

Her er premisset at USAs utenrikspolitikk ikke er bra for den globale verdensordenen, og at USA skaper mer usikkerhet enn sikkerhet. USAs makt kan bare balanseres dersom Norge finner sammen med sterkere makter som Tyskland og Frankrike som kan forsøke å blokkere USA i internasjonale organisasjoner. En aktiv norsk opposisjonslinje vil åpenbart skade Norges forhold til USA og viktige nasjonale interesser.

«Disippelen Norge: hjelpemaktslinjen»:

USA er garantisten for demokrati og markedsøkonomi i en verden der uorden og kaos truer. Norge nyter fruktene av at USA holder orden i verden. Når USA vil noe med Norge, må Norge være blant de villige, nyttige og nødvendige hjelpestatene. «USA ringer, vi bringer»

– alt fra norsk territorium som utgangpunkt for etterretning mot Russland, til norske militære styrker i USA-ledede kriger. Gevinsten er forståelse for norske interesser og amerikansk militær bistand i nord om nødvendig.

«Håndlangeren Norge: ligge lavt-linjen»:

Bygger på en nøktern analyse av Norges minimale innflytelse i internasjonal politikk, fjernt fra forestillingen om Norge som et fyrtårn i verden. Med denne strategien tilpasser Norge kartet når USA forandrer landskapet – men fremstiller det i ettertid som om vi har tatt et selvstendig valg. Norsk utenrikspolitikk under Kjell Magne Bondevik la seg på denne linjen. I 2004, da jeg skrev essayet, var ligge lavt-linjen en klok og fleksibel politikk overfor USA. Baksiden var imidlertid at denne linjen innebar en svak forståelse av hva som var norske nasjonale egeninteresser, og hvordan disse kunne ivaretas gjennom sikkerhetspolitikken og overfor USA.

«Entreprenøren Norge: egennyttelinjen»:

Norge bør i større grad forsvare nasjonale interesser og mer kynisk vurdere i hvor stor grad USA er en nyttig alliansepartner sammenliknet med EU og/eller sterke europeiske land.Verken sterk opposisjon eller logring for USA er hensiktsmessig. Denne linjen må balanseres mellom ulike tradisjoner i norsk utenrikspolitikk: FN-tradisjonen, NATO-tradisjonen og den kontinentale tradisjonen.

EN LUKSURIØS TID

Nå, i ettertid, ser jeg hvordan disse strategiene var preget av tøft snakk om realpolitikk og nasjonale interesser, tanker som ofte ble undertrykt i idealistisk norsk utenrikspolitisk debatt etter den kalde krigen. Strategiene ble formulert i en lett tid uten trusler om krig på eller i nærheten av norsk territorium. En luksuriøs tilstand der Norge ganske fritt kunne velge hvilken linje vi burde legge oss på vis-à-vis USA, som om vår geografiske plassering ikke lenger var relevant. Fullstendig i tråd med rådende tankesett den gang ble intelligente lesere servert en småklok sannhet: «Den eneste mulige strategien for å balansere USAs makt er å bruke internasjonale institusjoner.»

Ja, det var en erkjennelse med utløpsdato: Nåtidens Trump-verden viser i hvilken grad USA ikke lar seg balansere eller tøyle av internasjonale institusjoner, enten det dreier seg om krig og fred i NATO eller handel i WTO. Forestillingen om at det var behov for å balansere USA, var også tidstypisk europeisk og preget av USAs unilaterale fremferd i Irak. I dag fremstår tankene jeg hadde den gang som privilegert fabulering fri for bekymringer om Russlands manipulering av innenrikspolitikken i Europa og USA. Igjen står USAs sikkerhetsgarantier høyt i kurs både i nord og øst på vårt lille kontinent.

FORNUFTSEKTESKAPET FORTSETTER

Når sant skal sies, er det kanskje den diskrediterte «Disippelen Norge: hjelpemaktslinjen» som flere kriger og femten år senere står seg best. Fornuftsekteskapet med USA fortsetter. Etter femten år med denne linjen i praksis i Afghanistan og Libya, der norske fly i 2011 bombet så mye og bra at vi fikk kreditt på USA-kontoen, er det nå Norge som igjen trenger hjelp. Når dette er sagt, viker ikke utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide tilbake for kritikk av Trump-elefanten i glassbutikken. Årsakene er mange, men i sum er de basert på én bitter erkjennelse:Vi kan ikke lenger være sikre på at USA er «demokratiets og markedsøkonomiens garantist».

Jeg skulle ønske at jeg hadde vært klarsynt nok i 2004 til å forutse denne fundamentale utviklingen. Det skal sies at heller ikke president George W. Bush var spesielt opptatt av internasjonale institusjoner. Den neokonservative retorikken under Bush var ikke alltid like populær i Tyskland eller Frankrike. Men til tross for visse strekksmerter fremsto Vesten den gang som samlet. Nå, med den impulsive president Trump, er verdifellesskapet med USA knapt synlig.Trump undergraver og bryter ned institusjonene tidligere amerikanske presidenter har gått i bresjen for å etablere. Med Trump i Det hvite hus fremstår Bush-epoken i dag som en nesten vakker og svunnen tid. Så her er vi altså i dag, i et fornuftsekteskap med en garantist for vår territorielle suverenitet, og med en president som undergraver både verdifundamentet og organisasjonene vi som utsatt småstat, er beskyttet av.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse