Portrettbilde av Khang Nguyen

Khang Nguyen

Vestens myter om Vietnamkrigen

Et ikonisk bilde, en norsk lærebok og en amerikansk tv-serie på NRK viser at vårt blikk på Vietnamkrigen ikke er nøytralt, men preget av en kolonial diskurs.

Da han la ut bilder av krigsofre på Facebook sensommeren 2016, forventet forfatter Tom Egeland muligens mange likes, men neppe store avisoppslag. Til manges forargelse fjernet Facebook bildet av «napalmjenta» Kim Phúc på grunn av brudd på nakenregelen. Etter protester i norske medier måtte Facebook snu. Nettstedets algoritme gjenkjente nakenheten, men skjønte ikke hvor mye mening vi har tillagt dette bildet.

Men hva slags mening har vårt samfunn skapt av bildet av Kim Phúc? I dette essayet vil jeg diskutere hva det ikoniske bildet – eller rettere sagt: ikonstatusen vi har gitt det – sier om vårt vestlige blikk på Vietnamkrigen. Jeg vil også ta for meg en lærebok som omtaler krigen og NRKs dokumentarserie om Vietnamkrigen som ble vist i 2017. Jeg velger å fokusere på diskurser om krigen, det vil si ulike måter vi taler om og forstår den på, og hvordan ulike kunnskapssystemer blir skapt og holdt ved like i samfunnet.1 Siden Vietnam var en koloni, og landets historie hovedsakelig har vært formidlet av europeere og amerikanere, vil jeg også undersøke i hvilken grad vi fortsatt har å gjøre med en kolonial diskurs. Ifølge David Spurr, forfatteren av The Rhetoric of Empire (1993), betegner en slik diskurs språkbruken som hører til, skaper og blir skapt av den historiske kolonialiseringen. 2 I en kolonial diskurs er det konstruert et skarpt skille mellom koloniherrene og de koloniserte, mellom Vesten og resten eller makthaverne og de marginaliserte.

«NAPALMJENTA»

La oss begynne med bildet av Kim Phúc. I juni 1972 ble hun fotografert da hun løp fra napalmbomber som nettopp hadde rammet henne. I bildets forgrunn ser vi fem skrekkslagne barn. Det midterste av dem er Kim Phúc, uten klær. De andre barna har klær på seg. Hun gråter av frykt og smerter. Bildet ble først trykt dagen etter at det ble tatt, og etter hvert ikonisert i Vesten. Blant vietnamesere har bildet ikke den samme statusen.

Norske redaktører, blant andre Espen Egil Hansen, Mode Steinkjer og Irene Halvorsen i henholdsvis Aftenposten, Dagsavisen og Nationen, fremhevet at bildet skal ha endret opinionen om Vietnamkrigen og bidratt til at krigen tok slutt.3 De fastslo medienes viktige rolle. Forestillingen bunner i minst tre presupposisjoner, altså underforståttheter. Den første handler om at amerikanske medier var opptatt av å skildre vietnamesiske ofre. Den andre tar det for gitt at medfølelsen for ofrene som ble avbildet, var et viktig motiv bak den amerikanske protestbevegelsen. Den tredje underforståttheten hyllet protestbevegelsen for et betydelig bidrag til Vietnamkrigens slutt. I alle tre presupposisjonene finner jeg amerikanske aktører og vietnamesiske objekter. Forestillingene tar for gitt maktforholdet mellom dem, at Vesten styrer det som skjer i Østen. Dette hører til den koloniale diskursen.

Jeg finner lite belegg for presupposisjonene. Amerikanske medier var for eksempel patriotiske og enige i de makthavendes mål, ifølge Gary Hess, forfatteren av Vietnam: Explaining America’s Lost War.4 Mediene fokuserte ikke primært på vietnamesiske ofre.Videre var medfølelsen for disse ofrene ikke nødvendigvis et hovedmotiv i protestbevegelsen, selv om sympatien kunne bety mer hos noen enn andre. I tillegg arbeidet Nord-Vietnam aktivt for å påvirke den amerikanske opinionen. Endelig hadde protestbevegelsen liten påvirkning på krigens utfall.5 Det er riktig at den amerikanske opinionen snudde, fra opprinnelig å støtte til etter hvert å ta avstand fra krigsengasjementet da antall falne amerikanere steg. Opinionen hadde allerede snudd da Kim Phúc ble fotografert.

Troen på dette bildets kraft til å endre historien – en oppfatning som reproduseres i norske medier – bygger altså på tvilsomme premisser, men kan oppleves som sann. Hvorfor? Her foreslår jeg at vi bruker semiotikken, eller læren om tegn og tegnbrukende atferd, og ser på bildet som et tegn. Avsenderen og mottakeren forstår tegnet gjennom en felles kode. Den franske semiotikeren Roland Barthes viste i 1957 hvordan mening blir skapt ved å ta som eksempel et bilde av en afrikansk gutt som gjør militær honnør. Bildets innhold, eller konnotasjon, er ifølge Barthes det franske imperiets storhet og at «alle dets sønner uten hensyn til hudfarge trofast tjener de franske farger».6 Siden et fotografi oppfattes som en tro gjengivelse av virkeligheten, oppleves konnotasjonen som noe naturlig, ubesmittet av ideologier. Men for Barthes var bildet bare et alibi for kolonialismen.

Bruker vi Barthes’ semiotikk, kan vi stille spørsmålet: Hva er bildet av Kim Phúc et alibi for? Mitt svar er: både medienes stolthet og protestbevegelsens selvtilfredshet. Det er de som eier narrativet om bildet, og om krigen. Å slette fotografiet fra Facebook er derfor en slags historieforfalskning, ifølge Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum.7 Statsminister Erna Solberg skrev også på Facebook at bildet «har vært med på å forme verdenshistorien», og hun ville at hennes og andre barn «skal vokse opp i et samfunn hvor de får formidlet historien – slik den var».8 Hvilken historie om Vietnamkrigen fikk min sønn formidlet i skolen, skal jeg vise ved å se nærmere på læreboken hans.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse