Christian Kjelstrup

Samtale om selvmord

Forfatterne Tiril Broch Aakre og Trude Lorentzen har begge opplevd at mødrene deres tok livet sitt. De møttes til en samtale om selvmord.

Det som skjedde og ikke skulle skjedd

TL: Tilsynelatende hadde mamma ingen psykiske problemer. Hun var en ressurssterk dame. Hun arbeidet som rektor ved en videregående skole, var vakker, hadde mange venner. Riktignok hadde hun gjennomlevd en skilsmisse med alt det innebar, og generelt vært utsatt for livets normale friksjoner, men ikke noe mer. Jeg bodde alene med henne. Jeg var tenåring og midt i puberteten. Alt var mer eller mindre normalt. Men i ettertid er det én hendelse som stikker seg ut, det var da det hele begynte. På mammas skole skulle en elev spille et pianostykke på en tilstelning. Men pianoet var ikke stemt, det lød falskt, og mamma mente at dette var hennes ansvar. Hun bebreidet seg selv veldig. Jeg tror dette var første gang vennene hennes og jeg reagerte på at hun ikke kom seg videre. Det ustemte pianoet vokste i henne til å bli en utilgivelig feil. Hvorfor kunne hun ikke riste det av seg? Det var jo bare en bagatell, en filleting, argumenterte vi. Men det klarte hun ikke. Og derfra gikk det skremmende raskt utfor med henne.

TBA: Da jeg var halvannet år, skilte mamma og pappa seg. Mamma flyttet ut, jeg har vokst opp hos faren min. Det var nok ganske utypisk den gangen. Mamma var den «tradisjonelle faren». En helgemamma. I journalen står det: «Hun har levd et turbulent liv. Uten at det nødvendigvis er noe negativt i det.» Og det var sant. Hun ble gift og skilt en gang til, flyttet ofte, byttet jobber. Det var et kaos rundt henne, med menn, med alt. Hun levde ikke et A4-liv. For eksempel kunne hun plutselig finne på å reise vekk i flere måneder. Men hun var ressurssterk. Hun var utdannet sosiolog og jobbet som tekstforfatter i reklamebransjen. Det skal også sies at hun hadde med seg en ballast hjemmefra. Hun vokste opp i et hjem der kvinnene i familien ble utsatt for verbal, psykisk og fysisk vold. De var nok opptatt av å holde fasaden, og hun måtte passe på moren sin. Den aller siste gangen jeg møtte mamma, spurte jeg henne hva hun tenkte på. Hun svarte: At jeg bare vil dø. Og i neste øyeblikk sa hun at hun hadde tatt på seg rene klær. Og kort etter tok hun livet sitt. Slik var hun: ustabil, mye energi, opp og ned i humøret. Et fantastisk sammensatt menneske, som så mange av oss.

TL: Mamma var 44 år da dette med pianoet skjedde. Veldig kort etter gjennomførte hun sitt første selvmordsforsøk. Hun døde ikke. Ett år og tre måneder senere gjorde hun det. I denne perioden gikk hun ut og inn av det som den gangen het Sentralsykehuset i Akershus, altså dagens Ahus. Hun var journalført som suicidal, og fikk, med 90-tallets sjargong, diagnosen «depressiv nevrose». Til slutt tok hun livet sitt på sykehuset. Hun hadde alternert mellom lukket og åpen avdeling, og de hadde henne under nøye tilsyn. Jeg husker en gang jeg kom på besøk. Jeg hadde med et brev. Oppå brevet hadde jeg festet et bilde av henne og meg med en binders. Den bindersen tok de fra meg, i tilfelle hun skulle finne på å skade seg. Men til tross for alle sikkerhetstiltak fant hun en åpen dør, kom seg opp i sjette etasje og hoppet ut av et vindu. Flere pasienter hoppet ut av vinduer på det samme sykehuset det året. Vi snakker altså om elementær svikt i rutinene og i sikringen av de fysiske omgivelsene. I dag er det gamle sykehuset, dørene, vinduene og alt, revet.

TBA: I journalen står det at første gang moren min opplevde en manisk episode, var da hun var 32. Det var det året hun flyttet fra oss. Noen år etter fikk hun en dyp depresjon og begynte å gå i daglig terapi. Faren min forsto ikke helt om hun var virkelig psykisk syk eller ikke, det var ikke sånt man visste så mye om den gangen. Enda en dimensjon her er at dette var i den gryende kvinnefrigjøringens og feminismens epoke. Mamma ville ut av det etablerte, ut av kjernefamilien. Kanskje var dette en reaksjon på egen oppvekst også. Da hun kom i 40-årene, fikk hun veldige smerter i kroppen og ble diagnostisert med fibromyalgi. Hun begynte å ta sterke medisiner: smertestillende, antidepressiva, sovemedisiner. Dette med medisineringen av mamma er nesten et eget tema, hun ble underlagt svært mange og ulike pilleregimer. Jeg tror dette var med på å legge grunnlaget for selvmordet. Men det var først da hun kom i 50-årene at hun havnet i psykiatrien. Søsteren min og jeg, som hadde bodd hjemme hos henne en periode, hadde flyttet ut. Nå sluttet mamma å jobbe, fibromyalgidiagnosen sørget for at hun ble uføretrygda. Etter hvert ble hun veldig plaget av angst og depresjon, og til slutt ble hun lagt inn på psykiatrisk sykehus i Ski. De forsøkte å rydde opp i medisinene hennes og behandlet henne med litium. Opplegget var bra, på den tiden ble hun ikke regnet som suicidal. Hun var glad i livet og redd for å dø. Og i mange år bodde hun hjemme igjen, hos seg selv, og klarte seg tålelig bra. Men da hun ble 70, skjedde det noe. Akkurat hva, vet vi ikke. Jeg har prøvd å nøste i det. Hun fikk i hvert fall ny fastlege og ble satt på nye medisiner. Slikt kan ofte være nok til å vippe av pinnen mennesker som fra før av er ustabile. I hvert fall ble hun plutselig mye verre. Hun forklarte det selv som at hun våknet en morgen og syntes alt var svart. Og nå fikk hun selvmordstanker, hun sa det rett ut, dette var første gang vi hørte snakk om det. Så fulgte et langt opphold i alderspsykiatrien. De prøvde å få henne på beina igjen, la planer, og vi tenkte: Dette er bra, nå skjer det noe. De skulle følge henne opp medisinsk, følge opp med samtalebehandling og hjemmebesøk, passe på at hun fikk i seg nok mat, og så videre. Mamma ble mer håpefull, ja, hun begynte faktisk å skrive på et slags manus om hvordan man kunne komme seg, for å hjelpe andre. Men så var det dette med oppfølgingen. Noen må jo sørge for at alle punkter i planen følges. En primærkontakt eller koordinator. Men etter hvert innså søsteren min og jeg at ingenting skjedde. Mamma fortalte ingenting, hun var så dårlig. Så da måtte vi som pårørende begynne å mase – igjen.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse