Til forsiden

Meningen med livet

HVA ER MENINGEN med livet? Er det å elske noen og bli elsket? Å realisere seg selv? Å få mange likes? Å ha et fint hus, mest mulig sex, leve lengst mulig eller tilbe en gud? Er kanskje meningen med livet å undre seg over det? Eller ingenting av dette, eller alt på én gang?

Les hele lederen

HVA ER MENINGEN med livet? Er det å elske noen og bli elsket? Å realisere seg selv? Å få mange likes? Å ha et fint hus, mest mulig sex, leve lengst mulig eller tilbe en gud? Er kanskje meningen med livet å undre seg over det? Eller ingenting av dette, eller alt på én gang?

Selvsagt finnes ikke én mening med livet. Spørsmålet virker så stort, svulstig og umulig at det ofte påkaller ironiske svar. Hva som er meningen med livet, er dessuten avhengig av hvem, hvor og når man spør:
For eksempel ser verden ganske annerledes ut om man betrakter den fra Norge (verdens nest lykkeligste land etter Finland, ifølge FNs årlige undersøkelse World Happiness Report) eller Burundi, et land preget av borgerkrig og massakrer (og verdens ulykkeligste land, ifølge rapporten). Eller om utsiktspunktet er Norge anno 2018, 1918 eller 1818.

Og likevel er det dette vi spør om denne gangen, og som ligger under flere av tekstene i nummeret: Hva er meningen med livet i 2018? Vi heter tross alt Samtiden.

Det hender jeg følger datteren min til barnehagen – den vesle hånden hennes i min, morgenlyset gjennom trekronene – og kjenner en intens følelse av mening og dyp takknemlighet over å være til. Jeg fortsetter på min vei gjennom dagen til en jobb der jeg får brukt meg selv, omgitt av gode kollegaer, og jeg vet at jeg er privilegert. Om kvelden sovner jeg mett og tilfreds.

Og det hender at jeg løper gjennom dagene, med følelsen av at det var noe annet jeg skulle gjort, noe viktigere jeg burde tenkt på, men jeg har ikke tid til å ta det inn over meg, på radioen krangler to politikere, på Facebook krangler nesten alle, i feeden viser verden seg i glimt, i bokhylla står bøker jeg ikke rekker å lese, og hva er egentlig meningen med det hele?

Denne siste utgaven av meg selv, et sånt individ, er ikke helt i kontakt med seg selv.

Et samfunn som ikke med jevne mellomrom stiller spørsmålet om hva som
er vitsen med det hele, risikerer også å miste kontakten med seg selv. Akkurat slik en organisasjon eller arbeidsplass med visse mellomrom bør minne seg selv på hvorfor
og med hvilket formål den eksisterer, tror jeg vi som samfunn har godt av å stoppe opp, zoome ut og spørre om det samme. Alter- nativet er å lære seg å eksistere og fungere over en avgrunn av uavklarthet – og kanskje lever vi godt med det i vår sekulariserte, avideologiserte tid. Men det oppleves ikke som tilfredsstillende. Det kan til og med føles meningsløst.

Flere av tekstene i dette nummeret handler om et slikt gap mellom hvordan vi lever og bør leve, mellom meninger som ikke går i hop.
Lars Fr. H. Svendsen skriver om hvordan meningen med livet er å bry seg om noe større enn seg selv, mens vi i individualismens tidsalder ser ut til å bry oss mer og mer om bare oss selv.Torgeir Larsen skriver om den politiske berøringsangsten for å definere felles norske verdier, i en polarisert tid der det trengs mer enn noensinne. Mari Grydeland skriver om avstanden mellom samfunnets forventning til hvorfor vi bør få barn og vår egen opplevelse av meningen med å ha barn. Ole Asbjørn Ness har funnet ut at ekteskap og lidenskap vanskelig lar seg forene. Slik antyder han at en av hovedinstitusjonene i samfunnet – monogamiet – baserer seg på en kollektiv livsløgn. Og ikke minst handler flere av tekstene i dette nummeret om hvordan meningen med menneskenes liv må balan- seres med hensynet til annet liv: dyr og natur.

Dette siste tangerer den mest akutte og paradoksale utfordringen i vår tid, nemlig at vi er i ferd med å ødelegge vårt eget livsgrunnlag. Rapporten som FNs klimapanel offentliggjorde 8. oktober i år viser at klimagassutslippene må reduseres med 40–50 prosent innen 2030 for å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader. Samme dag la regjeringen frem statsbudsjettet, men i de mange aviskommentarene i sjangeren «Dette betyr årets budsjett for deg» var ikke miljø hovedsaken, men billigere sjokolade og marsipangriser og dyrere snus og brus. Jeg tror mange savner meningsdimensjonen i politikken og journalistikken. Derfor, i et Norge i snus og dus, boller og brus, påtar jeg meg gjerne å være så svulstig at jeg etterspør selve tilværelsens mening.

Nå nærmer julen seg, en høytid mange forventer skal være proppet med både mening og marsipan. Hvis du vil ha et julegavetips herfra, er stikkordene: Samtiden og abonnement. Vår tid er så kompleks at det trengs flater der de viktigste spørsmålene diskuteres samlet, i sin fulle dybde og bredde, fra en rekke ståsteder.Vi forsøker å være et slikt sted. Og kan du leve i din egen samtid uten å forsøke å forstå den? Det har i hvert fall vært svært meningsfylt å arbeide med dette nummeret. God jul og god lesning!

Skribenter: Lars Fr. H. Svendsen, Torgeir Larsen, Mari Grydeland, Ole Asbjørn Ness, Dag O. Hessen, Anders Dunker, Eirin Andersen Betten, Torbjørn Tumyr Nilsen, Sigrid Bratlie, Jan Vijg, Runar Bakken, Christian Kjelstrup, Jan Roar Leikvoll, Bjørn Vatne, Tyra Teodora Tronstad, Tellef S. Raabe, Anja Sletteland, Kjersti Bjørkmo, Kari Veiteberg, Thomas Hylland Eriksen

Artikler i denne utgaven