Portrettbilde av Mari Grydeland

Mari Grydeland

Bør man få barn?

Hvis politikerne vil at norske kvinner skal føde flere barn, må de dekke på til barnebursdag med godteposer til alle. Alternativet er mindre godteri.

Samtiden spør

MENINGEN MED LIVET

Meningen med livet er å lære noe og oppleve kultur og natur hver dag, sove så mye man kan, og være tålmodig med barna. De er tross alt veldig tålmodige med oss voksne.

Ja, bør man få barn? Bør man få flere barn? Det er spørsmålene. Hvis du vil erte på deg en hel masse folk, bør du definitivt mene noe om dette, den saken er klar. For det å få barn, det er en privatsak og det er dypt personlig. Du skal i hvert fall aldri spørre en kvinne om hun vil ha barn, eller om hun er gravid, i hvert fall ikke en kjendis som instagrammer, da blir det klikking i vinkel.

Skal ikke du ha barn snart? Selv blant de beste venninner kan dette temaet være ømt og sårt, noe man ikke snakker om. Man lister seg rundt hverandre, og temaet er så potensielt betent at det må stå i kursiv, stivt og krokete, lik foreldre på vei vekk fra det sovende spedbarnets vugge. Bør man mene noe om dette? Nei. Bør man få barn? Ja.

Meningen med menneskelivet, rent biologisk, er å reprodusere seg på den ene eller andre måten. Alt dramaet fra tenårene – følelsene, begjæret, deretter byggingen og hamstringen – handler om å legge til rette for befruktning og reproduksjon. Der er vi som våre brødre og søstre, dyrene. Men i motsetning til dyrene er vi den eneste arten som reflekterer over og utfordrer denne driften.Vil vi reprodusere oss, egentlig?

Å ville ha barn, i vår tid, i vår del av verden, har blitt noe annet enn bare biologi. «Å ville» handler om kulturen. Og økonomien. Kjærligheten. Karrieren.Timingen. Pluss en hel del andre ting. Meningen med livet til mennesket av i dag er ofte noe annet enn å få barn. Noen vil ikke ha barn i det hele tatt. Men hele 90 til 95 prosent av oss europeere sier at vi vil ha barn en eller annen gang, ifølge tall fra Folkehelseinstituttet (FHI).1 Mange velger «en annen gang» av ymse gode grunner, og derfor øker gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende her hjemme.2 Én av seks kvinner og én av fire menn har ennå ikke fått barn når de har fylt 45 år.3 Er det synd på dem? De med barn synes kanskje det, og det er uansett ufint å spørre.

Spørsmålet «bør man få barn?» stilles altfor sjelden til ekte mennesker, og altfor ofte til Googles søkefelt. Kanskje man kan tenke seg at dersom de med barn snakket ekte og fritt med dem uten barn om alle plusser og minuser, alle utfordringer og lengsler, så ville det føre til kun gode ting? Som at overgangen fra barnløs til å ha barn ble mindre sjokkartet, og at man lettere kunne enes og mobilisere for en politikk som ville komme både foreldre og barn til gode? En mer menneskevennlig politikk. En som ikke handlet om å legge inn flest mulig timer på kontoret, men om hvordan vi i fellesskap skal få løst oppgavene våre i samfunnet, både på jobb og hjemme, uten å utøve skade på oss selv, andre mennesker eller miljøet. Hvis vi får framtidstroen opp, blir det mer kjærlighet. De som ikke vil ha eller kan få egne barn, gir jo ofte omsorg til andres barn, og er ofte ekstremt sjenerøse overfor dem med barn.

Men ikke alltid. Celine Marie Moe skrev kronikken «Manpower trenger girlpower» i DN 8. oktober, og refset et klønete jobbintervju gjort av Manpower, der hun ble spurt om hun trengte spesialtilpasning på arbeidsplassen fordi hun hadde barn. Kronikken ble fulgt opp av Astrid Dyson, som i Aftenposten 23. oktober så et vindu til å snakke om barnehagehenting, fordi hun som barnløs gründer fikk sjokk av at kollegaer måtte hente barn midt i et møte. Flere hev seg på, det ble en «barnehagehenting»-debatt med to fronter: De barnløse som ville ha kveldsåpne barnehager, mot foreldre som ville se barna mer mellom barnehagetid og soving. Som en tilskuer til denne debatten, med tre barn i skolealder, tenkte jeg: Frontene er harde. Det virker nesten umulig å kombinere barn og jobb.Tidsklemma har bitt seg fast og låst kjeven, og den er skikkelig skummel.

FØDSELSTALL OG VÅR (MANGEL PÅ) TID

Aldri har norske kvinner fått så få barn som nå. I fjor var snitttallet 1,62 barn per kvinne. Med unntak av en liten opptur i 2009 (1,98 barn per kvinne) har tallene bare sunket og sunket de siste tiårene. Er det kanskje framtidstro vi mangler? Etter andre verdenskrig var det fødselsboom i Norge. Trenden fortsatte fram mot det glade sekstitallet, da fikk norske kvinner 2,9 barn i snitt.4 Hva hindrer lysten til å reprodusere seg i dag? Klimakatastrofen? Trumps «grab them by the pussy»? Full framtidsfrykt? Eller er grunnene mer prosaiske? Tanken på barnehagehenting? Mammapolitiet? Tiden som ikke strekker til?

Eller var årsaken at ryktene om at de med barn er mindre lykkelige enn dem uten, gradvis sank inn i folkedypet? En undersøkelse fra Folkehelseinstituttet fra 2011, der 67 000 gravide ble fulgt i tre år for å se på graden av tilfredshet med livet og kjærligheten mellom foreldre, var dyster lesning.5 Resultatet ble senere fremstilt i artikkelen «Lykkeknuserne» i Dagbladet Magasinet, i form av en graf som strakte seg optimistisk oppover helt til rundt seks måneder etter fødselen.Dagbladet 09.04.2011. 6 Der, plutselig, pekte grafen brått rett nedover, og slik fortsatte det mot avgrunnen helt til 36 måneder etter fødselen, som jo er slik småbarnsforeldre absurd nok regner tid.

Ble grafen og lykken brukket i to av en monsterbaby?

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse