Kjersti Bjørkmo

Kjersti skriver om ting hun ikke kan

Tannlegenedtegnelser

Det er ikke ofte jeg misunner villdyr i fangenskap, men det hender. Når jeg er rammet av tannverk, tenker jeg på det. At hadde jeg vært isbjørn eller løve, hadde de måttet skyte meg i skinka med narkosepiler for at tannlegen skulle få tak i meg. Det virker som en bra ordning. Så ville de satt inn en pinne for å holde kjeften min åpen, og så ville tannlegen dandert den store tungen min til side og arbeidet raskt og målrettet, like mye for sitt eget velbefinnende som for mitt, og så hadde jeg våknet på en bergknatt utpå ettermiddagen igjen, tørr i kjeften, sulten og sikkert litt småsur. Men jeg er så sivilisert. Jeg spaserer til tannlegen på egne ben. Og stikker ikke av. Det vil si, kun når jeg har vært døden nær av smerte har jeg gjort det. Når jeg ikke har vært døden nær av smerte, har jeg ikke gått til tannlegen i det hele tatt.

George Washingtons gebiss besto av tenner fra en hest, et esel og en ku. Samt ni tenner han skal ha kjøpt av «uidentifiserte negre» for 122 shilling. De forente staters aller første president skal ha skammet seg fryktelig over sin råtnende tanngard. Han hadde vondt og smilte sjelden. Han anså dårlig tannhelse som et tegn på svakhet, og var sikker på at alle andre gjorde det samme. I ettertid kan man bemerke at de brune stubbene i munnen hans først og fremst vitnet om at soldatliv og revolusjon ikke er bra for tenner. Men George Washington skjemtes som en hund. Og det til tross for at han hadde økonomisk og sosial posisjon til å ordne seg med det beste av tannbehandling.

Odontologiens materialer og metoder har heldigvis endret seg en del siden George Washingtons dager, men skamfølelsen er stadig den samme. Det er skamfullt ikke å ha tatt vare på tennene sine, uansett hva årsaken og omstendighetene måtte være. Det er skamfullt når løsningen, av økonomiske hensyn, blir å trekke dem i stedet for å få dem fikset, og det er skamfullt å justere bredden på smilet etter hvor tennene slutter. Og: I et samfunn der det tas som en selvfølge at alle har råd til alt, er det skamfullt ikke å ha råd til å få sine primærbehov dekket.

Syttitallets og det tidlige åttitallets skoletannleger har ikke hatt en helt heldig psykologisk effekt på mange av oss som ble utsatt for dem. Min skoletannlege var dansk. Han henvendte seg aldri direkte til et barn annet enn for å formidle «Dette behøver du ikke bedøvelse for». Det lille plasthelikopteret man fikk velge som premie fra posen inne hos tannlegesekretæren etterpå, sto på ingen måte i samsvar med ubehagelighetene man ble utsatt for mens man satt i stolen og gapte så høyt og flinkt man kunne. En barnemunn er så liten, og tannlegens hender så store. Dette skapte et lusent grunnlag for mitt framtidige tillitsforhold til tannleger.

Jeg har hatt så lange perioder uten fast inntekt i mitt voksne liv at det stort sett har vært like aktuelt å punge ut for årlige tannkontroller som å reise til Mars. Nå, etter at jeg nylig har fått en bedre og mer oversiktlig økonomi, har jeg også forstått hvor mye av min tannlegevegring som er knyttet til sosialt og moralsk ubehag ved å skulle vise tannlegen hvordan det står til i munnen. Hvor langt jeg har latt det gå før jeg har kommet for å få hjelp. Det er den barnslige redselen for å få skjenn. Underkastelsen i dette. Det siste jeg vil når jeg har vondt og det har falt store stykker av flere jeksler, er at et menneske som tilsynelatende aldri har mottatt et inkassovarsel i sitt liv, aldri har gått seg vill i sitt eget handlingsmønster, aldri har sunket sammen i et mørkt rom, skal rette en tannlegelampe mot ansiktet mitt og si gap opp.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse