Portrettbilde av Lars Fr. H. Svendsen

Lars Fr. H. Svendsen

Kjedsomheten og meningen med livet

Å bry seg om noe er kanskje det nærmeste vi kommer en definisjon av hva som gir livsmening. I individualismens tidsalder bryr vi oss mer og mer om oss selv.

Samtiden spør

MENINGEN MED LIVET

I siste instans finnes det vel ingen mening med livet, da vi alle er døde i det lange løp, og våre spor slettes ut. Men det finnes rikelig med mening i livet, såfremt du evner å bry deg om noe.

For 20 år siden la jeg siste hånd på min doktoravhandling om Immanuel Kants teoretiske filosofi. Det ville vært en overdrivelse å si at arbeidet med avhandlingen var preget av entusiasme det siste året.Tvert imot fylte det meg knapt med annet enn kjedsomhet. Likevel nedla jeg mye arbeid i avhandlingen, mer enn i noe annet jeg har skrevet siden. Det er ingen motsetning mellom å arbeide hardt med noe og å kjede seg dypt over arbeidet. Som Fernando Pessoa påpekte i Uroens bok, er de store anstrengelsenes kjedsomhet den som kanskje er tyngst å bære.

Den kanskje viktigste grunnen til at jeg gjennomførte arbeidet, var at jeg fryktet å fremstå som mislykket, som en som ikke var på høyden med oppgaven han hadde søkt og fått. Problemet var at jeg ikke lenger så noe poeng i å skrive avhandlingen. Den fremsto som et monstrøst stort arbeid for å gjøre noe som simpelthen ikke spilte noen rolle. Jeg brydde meg ikke lenger om det jeg skrev om, men jeg brydde meg åpenbart nok om ikke å fremstå som mislykket. Da jeg vel fullførte avhandlingen, i god tid før stipendiatperioden var over, tenkte jeg at jeg skulle nyte livet. Jeg hadde full lønn i månedsvis fremover, og ingen oppgaver. Det viste seg imidlertid at det ikke bare var arbeidet med avhandlingen som var en kilde til kjedsomhet. Alt syntes å kjede meg. Selv musikk, som alltid har vært min kanskje største interesse, var ikke i stand til å vekke stort mer enn et gjesp.Verden kjedet meg, og ikke minst: Jeg kjedet meg selv.

Hvis jeg hadde oppsøkt en psykolog eller psykiater, ville jeg muligens blitt diagnostisert med en klinisk depresjon. Jeg oppfylte mer enn antallet kriterier som kreves for å få en slik diagnose. Imidlertid mente jeg selv at jeg ikke var deprimert. Det som plaget meg, var mer en filosofisk enn en psykiatrisk lidelse, slik jeg så det. Problemet var en meningsmangel, og denne meningsmangelen trodde jeg filosofien kanskje kunne gi meg et grep om. Det var ikke slik at jeg trodde at verden ikke lenger hadde noen mening å by på, den var bare ikke tilgjengelig for meg. Jeg kunne ikke orientere meg i meningen. Og som Ludwig Wittgenstein påpeker: Et filosofisk problem bunner i en form for orienteringsløshet.

Løsningen for meg var å gjøre kjedsomheten til tema for en filosofisk undersøkelse, og den oppdemmede frustrasjonen nærmest løp ut i fingrene, slik at et ferdig manuskript, Kjedsomhetens filosofi, forelå bare tre måneder senere. Manuskriptet ble skrevet som egenterapi, men da jeg var ferdig, tenkte jeg at det også kunne utgis. Det viktigste med manusarbeidet var at det gjenopplivet filosofien for meg. Ikke bare var det alt annet enn kjedelig å skrive om kjedsomhet – det fylte meg, for første gang på flere år, med en enorm glede ved filosofien.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse