Portrettbilde av Bjørn Vatne

Bjørn Vatne

Å snerte inn på science fictionale

Det er fort gjort å tenke at realistisk litteratur rommer mer sannhet og innsikt enn den fantastiske. Men kan den også gjøre at livet føles meningsløst?

Sommerens litteraturdebatter og høstens utgivelseslister tyder på at det fremdeles finnes en ganske enkel forestilling om hvordan man skaper god, leseverdig litteratur i Norge. Den kan oppsummeres slik: Med realisme som formgrep og autentisitet som ideal, skal forfatteren beskrive virkeligheten, skape identifikasjon hos leseren og gjennom dette si noe som nærmer seg sannhet. Realistiske fortellinger, gjerne selvopplevde, skaper den beste og samtidig mest salgbare litteraturen.

Det har blitt sagt mye om hvordan virkelighetsjaget preger litteraturen, men ikke like mye om grunnene til det. Det er sagt enda mindre om hvordan det kan påvirke leseren. Jeg vil gjerne prøve på begge deler. Hvorfor? Her er min lille teori: Jeg mistenker at en relativt stor leserskare blir snytt for gode bøker fordi det eksisterer noen dogmer som holder både forfatterne og forlagene fast. De kommer til uttrykk gjennom en serie dvaske fyndord nedarvet gjennom generasjoner, som stanger mot måten jeg selv ønsker å lese, tenke og jobbe på. Jeg tror de virker begrensende på kvaliteten, bredden, relevansen til litteraturen, ja, til og med forlagenes og bokhandlernes bankkontoer, for den som måtte bekymre seg om slikt (forfatterne bør være blant dem). Og ikke bare det:Til syvende og sist kan de slå beina under den som ser til litteraturen for å finne mening med livet.

FANTASI = DÅRLIG LITTERATUR?

Det som for alvor vekket disse tankene, var et intervju med forfatter Kjersti Annesdatter Skomsvold i Dagsavisen i august i år.1 Det var skrevet i anledning hennes nye roman, Barnet. To uker tidligere var hun nevnt i en kronikk som pekte på en «navlestrengbeskuende» tendens i norsk litteratur. Kritiker og forfatter Endre Rusets budskap var at mange norske forfattere skriver relativt likt om nokså like temaer.2 Han fikk støtte av blant andre kritiker Frode Helmich Pedersen, som sa at norske forfattere også manglet originale ideer, og at god litteratur trenger fantasi.3 Til det svarte Skomsvold:

Fantasi er et ord jeg forbinder med å være barn, og har ingenting med kvaliteten på litteratur å gjøre, snarere tvert imot (egen utheving). For å sitere Lydia Davis: «Jeg vil ikke bli kjedet av andres fantasi.» Selv opplever jeg at jo nærere forfattere klarer å komme egne tanker og følelser, desto mer vil det gjelde alle andre. Jo mer subjektiv forfatteren gjør teksten, desto mer universell blir den.1 Dette blir for meg en så rar uttalelse at jeg velger å tro at Skomsvold her har ment noe helt annet med fantasi enn hva jeg legger i ordet, eller at hun er blitt feilsitert. Jeg har hørt henne snakke svært interessant og meningsfullt om egen skriving, men denne uttalelsen gjør meg forvirret. For ingen tror vel at kvaliteten på litteratur er omvendt proporsjonal med graden av fantasi som kommer til anvendelse? Eller enda mer grunnleggende:

At man overhodet kan skape litteratur uten å benytte seg av fantasi i ekstrem grad?

Da er det mer nærliggende å tro at Skomsvold mener det urealistiske, det som bryter naturlover, eller bøker som bærer preg av å ha oppstyltede og uforløste ideer. Det er lett å være enig i at en (for) stor mengde påhitt kan virke fremmedgjørende, hvis det ikke forankres i noe kjent. I uttalelsen (og Davis’ sitat) kommer det likevel til syne en nokså velkjent kvalitetsgradering av litteratur: Det som er realistisk, selvopplevd eller på annen måte kan oppleves som autentisk, er godt og krever mot og hardt arbeid. Fantasi, derimot, behandles ofte som noe forsert og kunstig som kommer uten omkostninger for forfatteren.Vi ser det i kritikken, i bokhandelens utvalg, i forlagenes utgivelseslister og markedsføringsbudsjetter og i medias prioriteringer. Forbindelsen til en virkelig/sann historie er ofte avgjørende for et vellykket innsalg til kultursidene. Alternativt kan lanseringsintervjuet handle om forfatterens grundige/selvutslettende research, som forbinder boken med noe sant. I bokens innhold og oppbygning leter kritikeren etter såkalt troverdige karakterer og realistisk dialog. Presise miljøskildringer hylles. Det som er selvopplevd, kan risikere å gi et ansikt til noe. Forfatteren fôrer en skrikende reality hunger!4 En typisk setning i en anmeldelse kan gjerne se slik ut: «Teksten er stramt komponert med presise, fine detaljer og gode litterære skildringer som skaper realisme og stemning til de ulike scenene.»5 Som leser kjenner jeg meg bare delvis igjen i realisme som et selvstendig kjennetegn på kvalitet. Jo, jeg vil selvfølgelig tro på romanens univers. Ja, jeg vil føle med karakterene. Men det er ikke det samme som å dyrke det som er nær det jeg allerede vet, det jeg allerede ser, det jeg allerede føler. Derfor, når noen priser gjenkjennelse og identifikasjon som snarveier til kvalitet for både den som leser og skriver, blir det fremmed og begrensende for meg. Hvorfor ikke heller låne et ideal fra vitenskapen, slik den populærvitenskapelige forfatteren Carlo Rovelli beskriver det i et blomstrende avsnitt:

Vitenskap er en vedvarende utforsking av måter å tenke på. Vitenskapens styrke ligger i dens visjonære evne til å velte forutinntatte oppfatninger over ende, til å avdekke nye deler av virkeligheten og etablere nye og mer hensiktsmessige bilder av verden. Dette eventyret bygger på all den kunnskapen vi har samlet opp gjennom tidene, men i bunn og grunn handler det om forandring og et ønske om å se lenger. Verden er endeløs og fylt av alle regnbuens farger – vi vil dra av gårde for å se den. Vi blir overveldet av hvor gåtefull og vakker den er, og bakom åsryggen finnes det områder som fremdeles ingen har utforsket. Denne uvissheten vår, denne rådløsheten, som er spent over den bunnløse avgrunnen av alt det vi ikke vet, gjør ikke livet meningsløst: Den gjør det verdifullt.6 Hvis vitenskapen gjorde som litteraturen så ofte gjør i dag, altså sa seg tilfreds idet den hadde nådd en god beskrivelse av virkeligheten, og ikke tillot seg å stille opp en hypotese, ville vi fremdeles levd i middelalderens mørke. På samme måte tror jeg det er med litteraturen. Nøyer den seg med å vise fram et mest mulig realistisk portrett av mennesker og hendelser, mister den relevans og fremdrift og blir kun selvbekreftende. Den kan til og med frarøve oss en av superkreftene den gir, nemlig troen på endring, frigjøring og noe så abstrakt som fellesskap.

Jeg skal prøve å forklare hvorfor jeg tror dette. Men først – dogmene:

DOGMENE

Jeg tror overhodet ikke at norske forfattere er spesielt navlebeskuende. Begrepet er fordummende. En forfatter er uvanlig opptatt av å se på hvordan ting, mennesker og hendelser henger sammen, ellers ville han eller hun aldri valgt et yrke der det er hovedaktiviteten. Jeg tror heller det er noen ytre mekanismer som gjør at mange romaner ender opp som innoverskuende eller relasjonelle dramaer (eller i det minste blir markedsført slik), og at de samme mekanismene fører til at vi nærmer oss et tretthetsbrudd for den realistiske, autentiske litteraturen. Dette er noe som ikke har så mye med forfatterne å gjøre, som med den fortellingen vi har laget om litteraturen, og hva som gjør den god. Noen mistenker forfatterutdanningene for å stå bak. Jeg tror det er både sant og usant. Selv har jeg gått to år ved Forfatterstudiet i Tromsø sammen med mennesker jeg er stor takk skyldig. Det virket ikke begrensende, snarere tvert imot. Med sin gjennomgående tro på at litteratur har verdi, virket det forløsende. Men det viste seg raskt at det var en del regler som ble gjentatt av de såkalte gjesteleserne, de erfarne forfatterne som besøkte studiet for å gi råd om skriving. En av de hyppigst gjentatte, både der og i forlagsverdenen, i spalter og skrivekurs og seminarer og kritikker, er at den som skriver, må «gå dit det brenner».

FØRSTE DOGME. DU SKAL GÅ DIT DET BRENNER

Det kunne liksom ikke bli ordentlig litteratur, forsto vi, hvis man ikke gikk dit det brant. Til og med en av mine favorittforfattere, Kurt Vonnegut, har på en dårlig dag sunket så lavt at han kommer med følgende magiske formel: «(...) if you have a hell of a lot on your mind, the language will arrive, the right words will arrive, the paragraphing will be right.»7 Dette er jo rent tøv, men godt ment. Til hans forsvar skal det sies at det å ha noe «on your mind»

i det minste er mer inkluderende enn all denne brenningen. At det brenner blir i dag forbundet med en indre smerte. Man kan ikke se brannen på avstand, man må stå nær den, helst ha slukt den. Det blir den beste litteraturen. Er det virkelig noen automatikk i dette, eller er det noe vi gjentar for å fylle den pinlige stillheten som oppstår i perioden mellom faktiske innsikter? Du får mark i magen av å spise snø?

ANDRE DOGME. DU SKAL UNNGÅ IDEER

Dette stedet hvor det til stadighet brenner hos vellykkede forfattere, må man bare anta er det motsatte stedet av der ideene befinner seg, for ideer skal man ikke ha. Tro det eller ei, dette er en annen floskel som repeteres overfor ferske forfattere, trolig av forfattere som ikke lenger har ideer, eller ikke tør å forfølge dem. Skriv altså med hjertet og ikke med hjernen, later moralen til å være, for hjertet vil gjøre det ekte og autentisk, og hjernen vil gjøre det fortenkt. Når man snakker om ideer i litteraturen, er det gjerne med et mer eller mindre skjult prefiks. En idé er, implisitt, en fiks idé. «Hvis du ser en idé komme, løp den andre veien», lyder et fyndord. (Her kunne man kanskje bytte ut «en idé» med «velmente råd»). Mange forfattere blir holdt ansvarlig for å ha sagt noe slikt. I ett øyeblikk er Stig Sæterbakken opphavsmannen. På Ålesund bibliotek hørte jeg Niels Fredrik Dahl si det samme i et foredrag om sin bok Mor om natten, og med forbehold om at jeg husker feil, var det Aksel Sandemose han siterte som opphavsmann. Uavhengig av hvem som fikk ideen om at ideer ikke duger, blir det gjerne referert til som en allmenn sannhet på linje med det som brenner: Ideer gjør litteraturen dårligere, den blir tynget ned av alle slags vikarierende hensyn.

Om Bendik Wolds ferske roman Canada Dry heter det for eksempel at den er «morsom på grensen til det litt for fikse».8 «En så fiks idé [som å pule storvilt i Afrika, egen anm.] er en tung bør å bære for en litterær tekst»,9 skriver Morgenbladets Bernhard Ellefsen om Erlend Loes Dyrene i Afrika, og virker ikke avvisende til at ideen har en verdi, men sier at den drukner i komikk. «Romanen verkar som eit sært påfunn, ein idé som har blitt forlatt i lause lufta»,10 konkluderer NRKs Marta Norheim.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse