Portrettbilde av Tyra Teodora Tronstad

Tyra Teodora Tronstad

We get you there

Treningssenteret mitt, Elixia på Ryen, står midt i kampen om kroppen. Jeg tror ikke det er en kamp det kan vinne. Men sammen med resten av treningsbransjen er det helt nødt til å prøve.

Jeg trener på Elixia på Ryen og har gjort det i flere år. Det er et vennlig sted. Etter hvert har jeg blitt på hils med mange av menneskene som trener der, selv om vi ikke snakker så mye med hverandre. Vi trener side om side og er sammen litt på den samme måten som folk er sammen på under en gudstjeneste i Domkirken. Et konsentrert og taust fellesskap. Fra salen med treningsapparatene har vi utsikt over den aldri hvilende motorveien. Mens bilene suser forbi på den ene siden, løper vi på mølle, og mens folk lager proteser på et verksted på den andre siden, løfter vi vektene høyt over hodet og stønner.

«We get you there», er slagordet som står med store bokstaver ved inngangspartiet til Elixia Ryen. Dette there er så åpent at det kan bety omtrent hva som helst, men for meg har det betydd tilgang til gruppetimer og PT-timer, og etter hvert har jeg karet meg opp fra armhevinger på knærne til armhevinger med rett kropp. Og gått fra å ha en kropp med smerter til en kropp nesten uten smerter, det var there for meg.

Men fordi jeg har vært på senteret en del, har jeg ikke kunnet unngå å se at det også befinner seg i et annet og mye større bilde. Treningssenteret er ikke alene i verden. Det står midt i en diger strøm fra alle de andre stedene der det handler om kropp, fitness, trening og vekt. Det siver noe inn i alle sprekkene, noe som til slutt finner veien til hodet mitt, og gjør at jeg står der på gulvet i treningssenteret og plutselig tar meg selv i å tenke: Hvordan ser jeg ut?

Det var ikke meningen at jeg skulle bli opptatt av den tanken. Jeg hadde andre planer enn dette for meg selv, og særlig før jeg begynte å trene her. Kroppen min hadde fått kjørt seg i flere runder, en fallskade hadde slått ut noe mellom fjerde og femte ryggvirvel, jeg gikk alltid omkring med flere pakker smertestillende i veska. Jeg begynte å trene for å få det bedre, og jeg fikk det bedre. Så hvorfor ble jeg opptatt av speilet, av bildet der? Jeg har til og med tatt bilde av meg selv noen ganger. I speilet. Folk gjør det. Tar bilder. De sender dem til hverandre, du ser det ofte inne i salen på Elixia. Jeg fikk en hjerte-emoji tilbake av en venninne.

Da jeg vokste opp på Koppang i StorElvdal på åttitallet, fantes det ikke noe treningssenter. Trening var for de fysisk flinke, de som greide å prestere på håndballaget eller i skisporet. De som ikke fikk til det, endte opp med ikke å trene. En slik var jeg. Jeg gjorde andre ting, fant identiteten andre steder. Når jeg nå står der, på crosstreningstimen på Elixia Ryen i 2018, prøver jeg å holde fast i hvem jeg er. Og at jeg er der på grunn av ryggen, musklene, smertene, styrken. Jeg hvisker til meg selv: «Husk, du er født på den andre planeten. Du er født i 1972. Du vet at there i ‘we get you there’, ikke er i speilet eller bildet. Det er i ryggen din, og i beina, inni der.»

Men jeg glemmer.

Kroppen har blitt noe vi tar bilder av. Ikke bare av og til, men hele tiden. På Instagram går det ikke et sekund uten at folk poster treningsbilder. Noen poster bare treningsbilder. Og etter bildet kommer anerkjennelsen, hvis den kommer. Kravene til kroppen har blitt helt absurde.

Og nå oppfører alle seg som om dette er alminnelig i verden.

Men det er det ikke.

Ingen tok bilder av kroppene våre på den måten da folk på min alder var barn og tenåringer. Hvis det ble tatt bilder av oss, tok det en uke før de kom ferdig fremkalt i posten. Bildene ble ikke fikset på, det fantes ingen filtre, bildene ble ikke delt med alle vi kjente, og i alle fall ikke med alle vi ikke kjente. Bildene var ikke tatt som en del av et prosjekt som skulle vise vår identitet. Forresten var vi likevel i stand til å utvikle blomstrende spiseforstyrrelser og kunne være harde mot oss selv. Men bildene spilte ikke hovedrollen. Og da besteforeldrene våre var ferdige med hesjinga, tok ingen bilder av hvor sterke kroppene deres hadde blitt i løpet av sommeren. Ingen tok bilder av farmors rygg, lår eller mage. Ingen tok heller bilde av meg på den måten.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse