Portrettbilde av Torgeir Larsen

Torgeir Larsen

Lille konsensusland, hva nå?

I et mer polarisert Norge må verdier danne grunnlag for kulturen – ikke omvendt.

Samtiden spør

MENINGEN MED LIVET

Å gjøre min skjerv for det jeg tror på og dem jeg er glad i, og for øvrig bekymre meg minst mulig om annet enn å holde seilbåten klar til neste tur.

Norge er verdens beste land å bo i, vi er lykkeligst og vi er rikest, ifølge internasjonale målinger. Den vanligste forklaringen er samfunnsmodellen vår og topplasseringene på et annet sett av internasjonale målinger:Vi har stor tillit til hverandre, vi er likestilte, det er relativt små forskjeller mellom oss, vi tror på vitenskapen, vi har tillit til våre institusjoner.1 Vi har til og med tillit til tradisjonelle medier. Vi er annerledeslandet.

I verden der ute synker tilliten til demokratiske institusjoner nokså dramatisk. Troen på vitenskapen er svekket i opplysningstidens hjemmeområde. «Post-truth» er det nye trendbegrepet som beskriver en utvikling der alternative virkeligheter og identitetspolitikk motiverer stadig flere velgere. Tilliten til medieplattformer på tvers av politiske skillelinjer fordufter. Forskjellene øker, og verdens liberale demokratier polariseres – ikke bare internt, men også geopolitisk. Stormaktene knives, og en internasjonal handelskrig er i gang.

Norge holder stadig stand som småstat og lite polarisert samfunn, men det norske tillitssamfunnet er ikke vaksinert. Det går ikke like fort hos oss, men retningen er den samme. Den såkalte SSB-saken viser at konsensus om nasjonens vitenskapelige faktagrunnlag ikke kan tas for gitt. Innvandring har gitt identitetspolitikken et tydelig ansikt, og spørsmålet om hva som skal til for å være norsk, virker også polariserende.

EN POLARISERT VERDEN

I 2016 valgte Oxford Dictionaries «post-truth» som årets viktigste nyord og merkelapp for en ny tidsepoke, etter valget av Donald Trump som amerikansk president og brexit-avstemningen i Storbritannia. Men polarisering og «oss mot dem»-retorikk i politikken startet lenge før valget av Trump og brexit. Meningsbrytning og grunnleggende systemuenighet har eksistert siden demokratiets morgen.

Dagens polarisering er likevel noe mer: en kamp mellom virkeligheter med få eller ingen felles referansepunkter forankret i vitenskapelig kunnskap. «Fakta» mister sin overbevisende kraft på tvers av politiske skillelinjer som redskap for å skape konsensus. Hvem som framfører fakta blir viktigere enn hva som sies.

Et hovedargument for «leave»-kampanjen i forkant av brexit var at britene angivelig betalte 350 millioner pund i uka til EU-systemet, penger som nei-siden i stedet ville bruke på det offentlige helsevesenet. Landets uavhengige statistiske sentralbyrå rykket nokså umiddelbart ut og dokumenterte at tallet var en grov overdrivelse uten rot i virkelige budsjetter. Regnestykket fra statistikerne hadde ingen effekt på EU-motstanderne. Byrået ble sett på som partisk og en del av regjeringen Cameron – et fiendtlig «ekspertvelde». EU-motstanderne hadde større tillit til kampanjens «alternative» regnestykke. Det hjalp ikke akkurat at regjeringen Cameron, med lav tillit i befolkningen, bombarderte velgerne med statistikk fra det samme byrået for å dokumentere kostnadene ved å forlate EU.2 I 1973 hadde 44 prosent av amerikanerne stor eller ganske stor tillit til landets kongress og senat. I 2018 er det tilsvarende tallet 18 prosent.3 Økende mistillit til styrende institusjoner forklarer langt på vei hvorfor en politisk outsider som Trump, kunne bli president i USA.Trump målbærer velgergruppens misnøye fra topp til bunn i det amerikanske samfunnet. Gruppetilhørighet, tro og følelser trumfer «sannhet».

Konkurrerende sannheter i politikken er på ingen måte et amerikansk fenomen. I Polen pågår en annen skyttergravskrig – mellom en nasjonalkonservativ virkelighet og en liberal rettsstatstradisjon, og mellom den polske regjeringen og EU. I store deler av Europa avtar troen på etablerte institusjoner, og det politiske landskapet er forandret.Tidligere statsbærende partier er radert ut, og nye partier har kommet til regjeringsmakten. Bakteppet for dette kan leses i European Social Survey. 40 prosent av europeere som er spurt, mangler tillit til egen regjering. Den årlige Edelman Trust-undersøkelsen viser en tilsvarende utvikling.4

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse