Portrettbilde av Jan Roar Leikvoll

Jan Roar Leikvoll

Jeg var også et menneske

Et reisebrev fra Hviterussland

- Jeg skriver dette en varm og tidlig forsommerdag langt øst i Europa. Jeg sitter ved skrivebordet i en leilighet i åttende etasje, foran to høye balkongdører som står åpne. Herfra har jeg utsikt mot et titalls andre boligblokker. En etterlengtet svalende vind trekker av og til gjennom rommet, den rasler litt i papirene mine og får de hvite, gjennomsiktige gardinene til å røre lett på seg. Fra denne høyden ser jeg den veldige himmelen breie seg ut over det flate landskapet, og jeg kan følge stormene som iblant bygger seg opp bak skogene langt utenfor byen, hvor grensen til Ukraina, Russland og Hviterussland møtes. Jeg følger med om de mørke skybankene går klar av byen eller løser seg opp før de rekker frem hit, eller om jeg må lukke alle vinduene. Men i skrivende stund er himmelen blå, varm og stille. Jeg hører hvordan det lever der ute, i gatene, på balkongene, på benkene mellom blokkene. Og det er umulig å tro at det igjen kan komme vinter med temperaturer ned mot minus femogtredve. Det er forsommer, trærne har fortsatt en sterk grønnfarge, det samme har gresset rundt dem, og blomster står gule, røde, blå og hvite mellom blokkene. Min sommer er i et av de mest spennende land jeg vet om: Hviterussland.

I den tidlige kveldingen avtar varmen noe, og jeg går ut fra blokkområdet og gjennom grøntområdet, hvor kråkene samler seg i store flokker i trærne så snart dagen er på hell. Etter noen minutter kommer jeg ut i Sovjetgaten. Sovjetgaten er en bred gate med fire kjørefelt og strekker seg rett frem så langt øyet ser. Fortauene på hver side minner om en gjennomsnitts riksvei i Norge. Det er pent og rent. Langs sidene vokser store løvtrær, og milde vindpust bringer med seg duft av hegg og bjørk fra den frodige bredden langs elven Sjosjo. Gatene er fulle av mennesker som er ute og promenerer.Ved jernbanestasjonen går jeg inn i Leningaten og følger denne frem til den høye statuen av Lenin. Han står fortsatt og skuer ut over den store plassen foran parken, i sin svarte og mektige skikkelse. Bakenfor ham er et høyt og svart smijernsgjerde, og bakom der igjen står trær store med veldige kroner, og lenger inne skimtes den kobberbelagte kuppelen på en kirke, flimrende i det sene sollyset.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse