Portrettbilde av Eirin Andersen Betten

Eirin Andersen Betten

Når søken etter mening blir et klimaproblem

Å reise er tilsynelatende noe vi foretar oss av fri vilje – og noe vi har fortjent. Derfor er det så vanskelig å kritisere ferievaner og turisme.

Samtiden spør

MENINGEN MED LIVET

Å få slite seg opp til en av fjelltoppene på Nordvestlandet. Vakrere plasser skal man lete lenge etter. Men gitt klima- utfordringene i vår tid, vil jeg svare at noe av meningen må være å bidra til fellesskapet: At man alltid skal forlate et sted litt ryddigere og renere enn da man kom. Kan man leve etter det prinsippet, vil det være mulig å gjøre verden litt bedre for dem som lever nå, og for dem som kommer etter oss.

«Å reise er nyttig. Det utvikler fantasien. For øvrig medfører det hovedsakelig slit og skuffelser», sa den franske forfatteren Louis-Ferdinand Céline. Céline har rett i at det kan være berikende å reise, men man kommer ikke utenom at å reise også har blitt en skitten affære. Konsekvensene for klima og miljø lar seg ikke lenger bestride. Å reise handler også om å forstå hvilket system du er en del av. Dagens reisenæring ser ut til å forsøke å skape en form for hygge og ro i det som er blitt masseturismens tidsalder, og jeg, som også er en reisende flere ganger i året, er en like stor del av systemet som dem som kommer fra den andre siden av planeten. For alle turister er ute etter det samme. De er ute etter å se noe som ikke likner det man finner hjemme, men samtidig vite at det man skal se, ikke avviker for mye fra det man har forventet å finne. Man skal spise vafler i Belgia, røyke hasj i Amsterdam, drikke vin i Paris og spise paella i Barcelona. Å reise handler nok ikke lenger så mye om å oppdage, men mer om å være vitne til det samme som alle andre har sett, samtidig som man tror at det samme bildet er en unik del av vår alles særskilte individualitet. Men så enkelt kan det ikke være.

En av de mest ironiske formuleringene om hvordan vi forholder oss til masseturismen, finner jeg i Don DeLillos episke roman White Noise fra 1985. Hovedpersonen Jack og hans venn Murray kjører for å se den mest fotograferte låven i Amerika. Når de ankommer turistattraksjonen, står folk i kø for å ta bilder. Murray konkluderer med at å være på en slik plass er en form for spirituell overgivelse, for de to kameratene ser bare det samme som andre har sett før dem, og som nye besøkende vil se etter dem. Poenget er at turisme er imitasjon av fortiden, samtidig som man skaper et bilde av seg selv og hvordan man vil bli oppfattet av andre i fremtiden.

Masseturisme er et sosialt uttrykk som viser til et ønske om å imitere andres reiser og opplevelser til det punktet hvor selve imitasjonen på et subjektivt nivå oppleves som original.Tidligere i år besøkte jeg Stonehenge. Disse 5000 år gamle okkulte steinene tiltrekker seg hvert år omtrent 1,8 millioner besøkende. Jeg så på steinene, men samtidig ble jeg så fascinert av alle andre rundt meg som gjorde det samme, at jeg glemte litt at steinene var der. For turistattraksjonen Stonehenge er ikke spesielt interessant i seg selv. Attraksjonen er ikke poenget, men at man kan si til seg selv og andre at man har vært der. Den samme mekanismen ligger til grunn når vi tar et bilde av et maleri på et museum. Det er nok ikke så ofte at vi finner fram slike fotografier igjen. De er bare ørsmå brikker i mosaikken vi setter sammen om oss selv. Så hvorfor reiser vi? Å reise gir ulike former for glede. At millioner av mennesker før oss har foretatt den samme reisen, til det samme reisemålet, spiller ingen rolle fordi den oppleves av hver enkelt av oss som ny.

Men kanskje reisen er oppbrukt? Det finnes ingen nye plasser å oppdage. Første del av den franske sosialantropologen Claude LéviStrauss’ bok Tropisk elegi (1955) er titulert «Alle reisers mål». Den første (ironiske) setningen lyder: «Jeg nærer en dyp avsky både for reisebeskrivelser og for såkalte oppdagelsesreisende.» Lévi-Strauss skrev dette i en tid da reisen ikke var tilgjengelig for alle. Verden var heller ikke like befolket som i dag. Menneskeheten nådde ikke en milliard før i 1804. Innen 1927 var antallet doblet til to milliarder. I 1955 var antallet 2,8 milliarder.1 Lévi-Strauss var født i 1908 og døde i 2009. Han opplevde en mangedobling av antall mennesker på planeten, og som antropolog var han vitne til hva det gjorde med reisevanene våre. I Tristes Tropiques skriver han at en reise vi foretar oss «en gang var selve det magiske eventyrskrinet som lot drøm bli virkelighet». Han fortsetter med å påpeke at menneskeheten som eventyrere «er en svulstig, heseblesende sivilisasjon» som «en gang for alle har brutt havets fred» og at «tropenes krydrede vellukt, ja selve den friske angsten av alt levende liv, er besmittet av stanken fra en forråtnelsesprosess som gjør våre lengsler til skamme, og henviser oss til å samle på halvt bedervede minner».2 Selv på femtitallet fremsto altså reisen som en imitasjon, et ekko, en sosial gjentakelse.

Men som mye av vår aktivitet, vil også våre ønsker om å se og oppleve verden påvirke miljø og klima på måter vi kanskje ikke er klar over.

HVIS STATEN FIKK BESTEMME

Et lite tankeeksperiment: En ansatt i Norge har krav på fem uker ferie. Det er uker de fleste planlegger nøye. Ofte ønsker man å reise til utlandet. Man ønsker seg vekk fra de daglige omgivelsene. Kanskje noen av ukene tilbringes på hytta eller andre plasser i Norge, mens resten av ferietiden tilbringes i utlandet. I 2017 gjennomførte nordmenn til sammen 23 millioner reiser, med et samlet forbruk på 180 milliarder kroner.3 De fleste av oss gjør dette fordi vi har lyst, og fordi vi for det meste har midlene til å gjennomføre slike reiser.4 Mange av oss reiser med fly eller cruiseskip til tross for at vi er klar over karbonavtrykket vi etterlater oss.Vi tenker kanskje at det ikke spiller noen rolle, for flyet vil jo lette enten man er om bord eller ikke, og da kan man like gjerne være med. Og det er jo mye artigere å reise bort en uke enn å sitte på balkongen hjemme og tenke på hvor man kunne ha vært. Ifølge en ny artikkel i Nature står dagens turisme for så mye som 8 prosent av det globale utslippet av drivhusgasser. Ifølge samme artikkel vil turistnæringen øke med 4 prosent årlig, som overgår veksten i mange andre økonomiske sektorer.5 Den samme artikkelen estimerer at innen 2030 vil det være så mange som 1,8 milliarder reisende per år.6 I 2016 forårsaket en gjennomsnittlig nordmann utslipp av 8,6 tonn CO2.7 En flyreise fra Oslo til New York via Amsterdam tur-retur tilsvarer et utslipp på 2,6 tonn. Altså nesten en tredjedel av vårt gjennomsnittlige CO2-utslipp, på én reise. Om våre reiser ikke skal bidra til klimaendringer som er skapt av drivhusgasser i atmosfæren, bør vi forbruke 3 tonn CO2 per person. En gjennomsnittlig amerikaner har et forbruk på omtrent 16,5 tonn.8 Tankeeksperimentet: Hva om staten hadde tatt kontroll over innbyggernes karbonavtrykk og bare bevilget dem et begrenset antall flytimer i året? Du kan fortsatt reise hvor du vil, du kan gjøre som du selv ønsker med timene dine, men du kan ikke gå ut over kvoten du er blitt tildelt. Har du brukt opp timene, får du ikke flere. Det er heller ikke mulig å kjøpe kvoter av andre (ikke som klimakvotehandel mellom uog i-land). Kvotene som ikke brukes, går inn i plussboka. Hva ville du gjort? Ville du tenkt at staten har tatt fra deg noe du mener er en menneskerett? Ville du følt at staten hadde tatt kontroll over en av de få tingene du selv bestemmer over, nemlig fritiden din og pengene som er igjen etter at skatt og regninger er betalt? Hva om du hadde brukt opp kvoten din og ikke fikk den langhelgen til Barcelona i september? Ville du følt at staten hadde kuppet ønsket ditt om å utvide horisonten og se en verden du drømmer om? Tenk om du ble fint nødt til å sitte hjemme i sofaen en mørk novemberkveld og se på bildene av eksotiske steder som folk legger ut på Instagram, samtidig som du er smertelig klar over at kvotekontoen er tom? Og nå må du vente helt til neste år før du kan reise igjen.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse